Author Archive: Helga

I går dro Kontaktklubben på tur, første gang etter pandemien. Turen var arrangert sammen med Caritas som bidro finansielt, personelt og med organiseringen. Takk skal dere ha!

Det var en opplagt gjeng som samlet seg for å dra på tur. Det var en frisk morgen og vi 29 deltakere var glad for at vi kunne klatre opp i bussen og sitte varmt og behagelig. Så bar det sørover.

Første stopp ble Halden, grensebyen under den svære festningen Fredriksten. Halden hadde absolutt fortjent et lengre besøk, men etter planene hadde vi kun tid til å feire messe i byens katolske kirke St. Peter. Heldigvis hadde vi med vår kapellan p. Andreas som hadde sagt seg villig til å ledsage oss og feire messen. St. Peters sogneadministrator p. Roman Kunkel hadde nemlig måttet reise til en begravelse i Polen og befant seg dermed utenfor rekkevidden.

St. Peter kirken har en utrolig akustikk og av de to fremmøtte damene fra menigheten som tok imot oss, var det en organist som tilbød seg til å spille orgelet under messen. For en fryd og glede med musikk og sang i denne kirken! Her er det høyt under taket.

Den andre damen var menighetsrådslederen Benedicte Persdotter Høst som tok imot oss med stor gjestfrihet og engasjement. Hun fortalte etter messen om kirkens historie (etter St. Olav i Oslo og St. Paul i Bergen er St. Peter den tredje kirken som ble bygget i Norge, såpass gammel er den), om kirkens interiør (nettopp nyoppusset) og litt om menighetens og byens historie. Vi må vende tilbake til St. Peter og Halden med mye mer tid, det ville absolutt lønne seg!

Etter at vi fikk skrevet oss inn i menighetens gjestebok dro vi videre over Svinesundbroen til Strömstad. Vi spiste en bedre lunsj rett ved havna og fikk nyte atmosfæren av den lille, pene byen nær Kosterhavets nasjonalpark. Ja, og en liten handletur måtte da jo også ikke mangle. Full av gode og spennende inntrykk, opplevelser og samtaler og med godt fylte handleposer dro vi hjemover. Takk for turen!

Den tvilende Thomas og Blaise Pascal. P. Ragnars preken fra siste søndag

Er troen det motsatte av fornuft? Neppe.

Det å tro har ikke nødvendigvis med religion å gjøre.

Vi vet ikke alt, vi må i mange tilfeller stole på eksperter. Vi må tro dem.

Vi tror at noen elsker oss, fordi den har sagt det til oss. Det betyr vi stoler på et menneske.

Og troen på Gud? En Gud vi ikke kan se? Det er jo ikke særlig fornuftig, eller?

Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker, forfatter og filosof mente: Det er uendelig mye mer å vinne med å tro på Gud enn å tape. Denne påstanden betegnes som hans berømte ‘veddemål’ og den kan forklares på en enkel måte slik:

Hvis du velger å tro på Gud og du har rett, da har du mye å vinne. Hvis du ikke har rett, så har du allikevel levd et godt liv båret av håp.

Hvis du ikke tror at Gud eksisterer og du har rett, da har det ikke skjedd noe spesielt. Men hvis du velger ikke å tro og du tar feil, da er du ille ute. Da har du tapt uendelig mye.

Derfor er det mye mer fornuftig å tro på Gud enn å velge å ikke tro.

Tro er et frø som utvikler seg. Den forvandler vår kjærlighet og barmhjertighet til mye mer og blir fullendt i det andre livet.

Tomas var heldig, han fikk se (dagens evangelium Joh 20,19-31). Vi derimot må tro det. Men troen er en gave . Med vår aksept starter prosessen av utviklingen, her og nå.

I dag er ‘Den guddommelige barmhjertighetens søndag’. Pave Johannes Paul har innstiftet denne universale kirkelige festen på 2. søndag i påsketiden i år 2000. Den er knyttet til den hl. sr. Faustyna Kowalskas livsoppdrag: Fortell hele verden om Guds uendelige barmhjertighet.

Måtte Guds barmhjertighet gi oss styrke til å tro.

De store fire messene i Triduum og på påskedag er nå feiret. Her følger et sammendrag av p. Ragnars prekener og bildene fra feiringen.

Skjærtorsdag 14. april 2022 (norsk, kl. 18): Elsk hverandre og tjen hverandre!
I dag feirer vi at Jesus virkelig har forvandlet brød og vin til sitt legeme og blod. Dette er ikke magi, men et mirakel. Fotvaskingen har samme grunnlag. Den er ganske nytt i liturgien og kom i 1956, først kun for menn, men siden 2016 (pave Frans) for alle troende, kvinner inkludert. Og det var en veldig viktig forandring siden tegnet gjelder hele vår ‘kommunitet’, hele menigheten. Begge tegn – deling av brød og vin og fotvaskingen – har med Jesu bønn å gjøre: Elsk hverandre!

Den største skal bli alles slave og vi skal følge Jesus. Dette tegnet minner meg (p. Ragnar) om at jeg er deres tjener, ikke deres herre. Vær klar over at fotvaskingen ikke er teater, ikke en forestilling eller gjenfortelling, men det er tegnet på at vi skal tjene hverandre!

Langfredag 15. april 2022 (norsk, kl. 15): Vi skal dø som Jesus, og vi skal oppstå som han.
Langfredag er den tristeste av alle dager. Jesus har gitt sitt liv, frivillig, som et uskyldig lam. At Gud elsker oss så høyt at ‘han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.’ (Joh 3, 16) – dette etterlater hos oss kanskje ikke ren og skjær glede, men også et visst ubehag: Var denne forferdelige lidelsens vei virkelig nødvendig?

Vår vilje til å gjøre bot er knyttet til dette offeret. Under fastetiden har vi forberedt oss. Vi skal dø som Jesus, og vi skal oppstå som han. La oss ta noen minutters stillhet for å takke Gud av hele vårt hjerte.

Påskenatt 16. april 2022 (norsk, kl. 21.30-24.00): Ikke let etter den levende blant det som er dødt!
Vi lever i en tid med mye støy og lyd og blinkende lys overalt. Mange av oss kan ikke mer tåle stillheten og å sitte stille. Vi tar bilder med våre mobiler av oss selv, legger dem ut på Facebook, Instagram og sender dem til alle kjente, et stolthetens og forfengelighetens tegn.

Når vi kommer til kirken, så kan det nesten bli en kultursjokk. Her rår stillheten, her kan vi være oss selv. Her kan vi la den oppstandne Kristus komme inn i våre hjerter. Gud tar imot oss med åpne armer. Kristus vandrer trofast ved vår side og sier: ‘Frykt ikke!’ Og: ‘Ikke let etter den levende blant det som er dødt!’

Påskedag 17. april 2022 (norsk, kl. 11.00): Gå og forkynn – om nødvendig med ord!
Kristi oppstandelse betyr for oss evig liv! Og dette livet kan vi leve allerede nå!
Det er ulike måter å reagere på de siste dagers hendelser, Jesu lidelse, død og oppstandelse. Etter Jesu død spredtes vi i sorg og stillhet. Men Jesus stod opp! Kvinnene oppdaget det, disiplene tvilte, Tomas nektet.

Kristi oppstandelse betyr for oss evig liv! Og dette livet kan vi leve allerede nå!

Om å planlegge og gjennomføre turen på en god måte – søndagens preken fra p. Tao

Fastetiden er en reise med Gud. Hva kan jeg legge fra meg, hva tynger meg? Vrede og sinne kunne være det godt å bli kvitt. Alt som gjør reisen enklere, glede og fred, de vil jeg gjerne ha med meg på reisen. Men jeg trenger Guds hjelp til å få det til.

Og så er det viktig å ikke miste veien og gå seg vill. Hvis vi gjør det, så må vi huske fjellvettreglene, særlig den 8.: Det er ingen skam å snu. Men som vi pleier å forholde oss: La oss gå litt til, rundt hjørne der borte eller opp på denne fjellknaus, da ser vi kanskje veien videre. Og vi går og går og forviller oss totalt.

Det samme gjelder vårt bruk av en GPS: Den sier til oss: Snu! Det gjør vi da jo ikke, vi kjører videre. Til slutt sier GPSen: Rekalkulering – og vi tar en helt annen rute enn planlagt.

Det er viktig å be Gud om hjelp, om rettledning. Den eneste måten å gjøre det på, er å se på korset. Derfor er det så viktig å gå minst én gang i Fastetiden korsveien. (I St. Hallvard har du mulighet på onsdager kl. 10.15 og fredager kl. 17.15.). Når vi ikke nekter å se på korset, når vi ikke legger veien langt vekk fra Golgata, når vi er villige til å snu og gå dit, så finner vi veien gjennom livet sammen med Gud.

I dag feirer vi høytiden av den hellige Josef. To ganger nevner evangelisten Matteus at Josef møtte en engel i drømmen mens han sov. Engelen ba Josef om å ta Maria og hennes barn til seg og senere om å flykte med mor og barn til Egypt. Josef var lydhør og lydig og reddet livene til Maria og Jesus.

Derfor er Josef et stort forbilde for oss når vi prøver å høre på det Gud sier til oss og å ha tiltro til Guds vilje.