Autor Arkiv: Helga

I fellesskap gjennom påsketiden – Fellesskap, en viktig bærebjelke for troen

Refleksjon over dagens lesning (Apg 8,26-40) – Apostelen Filip og den etiopiske skattmesteren

Lesningen i dag er lang, men absolutt verdt å lese. Et sammendrag finnes i dette avsnittet og hele lesningen her.
Apostelen Filip er blant dem som blir spredt under den første kristenforfølgelsen (se refleksjonen i går). Han forkynner og helbreder i Samaria. «Gleden var stor i byen!» heter det. Så kommer det en etiopisk pilegrim forbi. Han er på hjemreisen fra Jerusalem. Han er skattmesteren til den etiopiske dronningen Kandake, altså en betrodd hoffmann. Han leser i Jesajas bok, men forstår ikke det som er skrevet der. Den hellige Ånd oppfordrer Filip til å ta kontakt med hoffmannen. Det gjør Filip og han forklarer for hoffmannen det som står i skriftene. Filip underviser så overbevisende at hoffmannen ber ham om dåp da de passerer et sted hvor det finnes vann. Filip døper etiopieren og ‘så ser man ham ikke mer på dette stedet’. Etiopieren derimot ‘drog imidlertid lykkelig videre’.

Vi kan bare ane hvilken effekt denne dåpen har hatt for det etiopiske hoffet og hele folket. Skattmesteren har sikkert ikke holdt sin nye tro for seg selv da han kom hjem til Etiopia. Vi lærer noe viktig i denne lesningen. Mange mennesker er søkende, søkende etter mening for sine liv. Den etiopiske hoffmannen var tydeligvis et slikt menneske. Han leser i skriftene. Han søker med sin forstand, men han har nok også en lengsel i hjertet. Han ønsker å forstå. Så får han hjelp, helt uforventet og på et underfullt vis. Han får den beste læreren han kunne ønske seg – i apostelen Filip. Filip åpner etiopierens forstand og hjerte ved hjelp av den hellige Ånd. For en lykke! Etiopieren ber om å bli døpt med det samme. Et ønske som Filip oppfyller. Deretter skiller de to lag, fornøyde og lykkelige.

Denne måten å gå frem på kan være en mal for hvordan troen formidles. Bibelen kan være grunnlag og utgangspunkt. Men det trengs forklaringer. De som søker, må få hjelp, en eller flere kyndige personer som ledsager dem. Og det kreves interesse, lengsel og åpenhet hos dem som søker. Skrittene blir som så: Lengsel; lese i Bibelen; kontakt til menigheten; spørsmål og svar; nærhet og ledsagere. Fellesskap er viktig og en forutsetning. For oss alle!

I fellesskap gjennom påsketiden – Forfølgelsen begynner

Refleksjon over dagens lesning (Apg 8,1-8) – Hvis hvetekornet ikke faller i jorden og dør…

På den tid brøt det løs en voldsom forfølgelse av kirken i Jerusalem, og alle unntatt apostlene spredtes ut over bygdene i Judea og Samaria. Fromme mennesker begravet imidlertid Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus forsøkte å tilintetgjøre kirken; han gikk fra hus til hus, slepte både menn og kvinner ut og sendte dem i fengsel. Men de som var blitt spredt, drog fra sted til sted og forkynte evangeliet. (Apg 8,1-4)

I går hørte vi om Stefanus’ voldelige død. Nå begynner forfølgelsen av de kristne for alvor. Allikevel finnes ‘fromme mennesker’ som tar seg av den siste barmhjertighetens gjerning for Stefanus: de begraver ham og holder dødsklage over ham. Godt og modig gjort! Stefanus’ død var ikke forgjeves. Den har gitt så stort inntrykk på dem som var vitner, at vi hører fra ham den dag i dag. På denne måten ble han til et forbilde for kristne i 2000 år – og blir det også for dem som kommer etter oss. ‘Hvis hvetekornet ikke faller i jorden og dør…’.

Saulus inntar scenen – han som senere blir til Paulus, den store apostelen. Saulus forstår seg selv som glødende forsvarer av jødenes tro. Han er elev av Gamaliel, ‘en ekte fariseer’ som han sier om seg selv. Jødenes tro stadfester at en som dør på marterpælen (5 Mos 21,23), umulig kan være Messias. Derfor må tilhengere av Jesus utryddes. Saulus kjenner ingen nåde. Han er en fundamentalist, ja, en fanatiker. Vi hørte i går at han ‘bifalt’ (!) mordet på Stefanus.

Fundamentalisme og fanatisme vil utrydde det som ikke passer inn i egne konsepter. Også i dag møter vi dem overalt, kanskje mest ødeleggende på nettet. Der spres det hatbudskap og løgn som ild i tørt gress. Hva kan jeg foreta meg for å gå imot disse strømninger preget av forakt for mennesker – og skaperverket? På hvilke områder tenker og handler jeg på et fundamentalistisk vis?

Til slutt et klokt ord fra pave Johannes XXIII (1881-1963):
«Ikke krev altfor mye av deg. Det å lete hver dag fredelig og rolig etter det gode er nok.»

Bilde: Når frøene blir spredt blomstrer det opp på mange ulike steder (Apg 8,4, siste setning i lesningen ovenfor)

I fellesskapet gjennom påsketiden – Troen prøves

Refleksjon over dagenes lesning – Stefanus, den første kristne martyr

Alle de tilstedeværende i Sanhedrin stirret på Stefanus, og hans ansikt syntes dem som en engels åsyn.
Da sa Stefanus til folket og de eldste: «Å, stivnakkede folk, hedninger av hjerte, hedninger av sinn! Alltid står dere den hellige Ånd imot! Som deres fedre, så dere selv. Er der en eneste profet som deres fedre ikke har forfulgt? De som forutsa den Rettferdiges komme, dem drepte de; og ham selv har nå dere forrådt og myrdet. En gang mottok dere Loven av englers hender, men holdt den har dere ikke!» Denne tale gjorde dem så ute av seg selv at de til sist skar tenner av raseri mot Stefanus. Men han så opp mot himmelen, og fylt av den hellige Ånd skuet han Guds herlighet og Jesus som stod ved Guds høyre; og han sa: «Nå ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre!» Da skrek de alle høyt, og holdt seg for ørene; så stormet de inn på ham alle som én, og drev ham foran seg ut av byen, hvor de gav seg til å stene ham. Vidnene la fra seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. Så stenet de Stefanus; men Stefanus bad: «Herre Jesus, motta min ånd!» Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.
Men Saulus var av dem som bifalt dette mordet. (Apg 7,51-60)

Stefanus er den første av utallige martyrer, den første kristen som dør for sin tro. Han dør en voldelig død fordi han bekjenner seg til troen på den oppstandne Kristus. Hans fest feieres på andre juledag. Julens fredelige stemning blir brått avsluttet. Dette har sin mening. Den fredelige og hyggelige julefeiringen som vi alle verdsetter, er ikke det som er selve kjernen i våre kristne liv.

Vår tro blir prøvet – vi kan stå prøven, men vi kan også miste troen. Da snakker vi ikke engang om denne ekstreme situasjonen at vi blir utfordret til å gi vårt liv for vår tro. I vår del av verden blir troen truet av andre ting, særlig materielle ting som ‘erstatter’ Gud. I andre verdensdeler kan troen derimot blir utfordret helt annerledes: der kan det være livsfarlig å bekjenne seg til Jesus Kristus. Vi hører fra Egypt, Indonesia og andre steder i verden at kristne mister sine liv fordi de tror.

Stefanus ser opp til himmelen. Han ser etter det som kan hjelpe ham i denne fortvilte situasjonen. Og riktig, ved at han ser opp, ved at han ser etter hjelp, skjer det: «Nå ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre!» Det er det som ‘redder’ ham, dette blikket mot den åpne himmelen. Stenene kastes, blod blir utgyt, raseriet blir ikke stoppet, Stefanus dør. Men himmelen er sterkere en raseriet. Kjærligheten er sterkere enn døden. Ja, Stefanus dør, men han kan tilgi dem som torturerer ham. Dette blir mulig fordi himmelen er åpen. Uten Stefanus’ blikk til himmelen hadde raseri, hat, vold og tortur seiret.

Fra himmelen strømmer håp og styrke. Hvilken lykke, når vi løfter blikket for å ta imot dem – midt i en fortvilet situasjon, midt i en pandemi – den dag i dag.

Bildet: FreeBibleimages.org

Endelig messefeiring igjen – men kun for innbyggere i Frogn og Nesodden

Søndag 18. april 2021 reiste p. Andreas ut til Frogn og Skoklefall kirke for å feire messe etter en lang pandemi-pause. Det var tillat for 20 personer i hver messe. Hjemmesidens journalist var tilstede i Frogn kirke og fikk sin første søndagsmesse siden 22. januar. Og dertil en påskemesse! Det minnet p. Andreas oss om i sin preken: Påsken slutter ikke med påskedag, tvert om. Nå gjelder det å leve påskens tro!

Frogn kirke er lyst, en ekte liten perle. Denne søndagen lå den badet i solskinn. Altertavle viser den oppstandne Kristus. Alle som møtte opp, var veldig takknemlig og fulle av glede over messefeiringen. Takk til p. Andreas og sognepresten i St. Hallvard som gjorde det mulig å feire messe denne søndagen.

Bilder: P. Andreas kontrollerer listen over de påmeldte. Messen begynner. Kirkens interiør. Utgang. (HHM)

I fellesskap gjennom påsketiden – «Jesus lever!»

Refleksjon over søndagens evangelium Luk 24,35-48 – «Fred være med dere!»

Plutselig stod Jesus selv der midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.»
Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. (Luk 24,36-43)

«Jesus lever» – det er det sentrale påskebudskapet. En påkjenning for troen! Som denne gang for disiplene, så er Jesu død og oppstandelse like uforståelig for oss i dag. Lukas tar oss med inn i situasjonen da disiplene begynner så smått å begripe hva som har hendt med deres mester. Jesus lever – til tross for at han var død!

Først er de skremt. Så hører de hans fredshilsen, de ser merkene etter hans sår. Det må være den samme person som døde på korset?! Fortsatt er de ikke helt overbevist. Jesus går enda et skritt lengre: Han spiser sammen med dem, det tydeligste tegn på hans identitet. De to disiplene i Emmaus gjenkjente ham da han spiste sammen med dem. Gjenkjenner vi Kristus når vi tar imot hostien?

Disiplene gjenkjenner ham under måltidet. Hvor ofte har de ikke spist sammen med ham? Deres redsel blir til glede. Å feire sammen Eukaristi (forhåpentligvis snart igjen!) lar også oss skjønne: Jesus lever – og sammen med ham lever jeg! Gud skje lov, takk og pris!

Et lite gullkorn til slutt: Takknemlighet er en nøkkel til lykken. Man kan ikke være takknemlig og samtidig ulykkelig.
(Piet van Breemen SJ)