Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Ansvar for skaperverket
Hvert år forsvinner tusenvis av plante- og dyrearter. De fleste blir utryddet som følge av menneskelig aktivitet. Dermed kan de ikke lenger gi Gud ære gjennom sin eksistens, og heller ikke kan de formidle sitt budskap til oss. Vi har ingen rett til å handle slik. Pave Frans, mai 2021
(Foto: Bokforside)
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Med det teknokratiske paradigme følger en teknikk for å kunne eie, herske over og omforme – og idéen om uendelig eller ubegrenset vekst, en idé som begeistrer økonomer, finanseksperter og teknologer (106). Til grunne ligger den feilaktige antagelsen at en ubegrenset mengde av energi og ressurser er tilgjengelig, at det er mulig å fornye dem raskt, og at de negative effektene av utnyttelsen av den naturlige orden enkelt kan avhjelpes.
Vi må akseptere at teknologiske produkter ikke er nøytrale, for de skaper et rammeverk som til slutt vil sette vilkårene for livsstil og styre sosiale muligheter til fordel for interessene til visse mektige grupper. Avgjørelser som synes å være rent instrumentelle, er i realiteten valg om hva slags samfunn vi ønsker å bygge (107).
Ideen om å fremme et annet kulturelt paradigme og bruke teknologien som et rent redskap, er utenkelig. Det teknokratiske paradigme er blitt så dominant at det er meget vanskelig å gi avkall på midlene og enda vanskeligere å bruke dem uten å bli dominert av logikken. Det er blitt motkulturelt å velge en livsstil hvis målsetning i hvert fall delvis er uavhengig av teknologien, dens kostnader og makt til å globalisere og gjøre oss til ‘masse’ (108).
Det teknokratiske paradigme har også en tendens til å dominere økonomi og politikk. Det vises ikke interesse for forsvarlig produksjon, bedre fordeling av rikdom, en mer ansvarlig omgang med naturen eller fremtidige generasjoners rettigheter. Adferden viser at profittmaksimering er godt nok som målestokk.
Vi er altfor trege med å utvikle økonomiske institusjoner og sosiale initiativer som kan gi fattige regulær tilgang til basisressurser. Vi kan ikke henvise nok til hva som er de dypeste røttene til vår nåværende uorden, nemlig den teknologiske og økonomiske vekstens retning, mål, mening og sosiale implikasjoner (109).
En vitenskap som vil komme med løsninger på de store spørsmålene, må med nødvendighet ta i betraktning data fra andre kunnskapsområder, inkludert filosofi og sosialetikk, men dette er en holdning som det er vanskelig å tilegne seg i dag. Det finnes heller ingen genuin etisk horisont som man kan referere til (110).
Den økologiske kulturen … burde være et annet blikk, en tenkning, en politikk, et opplæringsprogram, en livsstil og en spiritualitet som sammen utformer en motstand mot det teknokratiske paradigmets fremmarsj (111). Det er mulig å utvide horisonten. Den menneskelige frihet er i stand til å begrense teknikken. Vi kan stille den i et annet fremskritts tjeneste, et som er sunnere, mer humant, mer sosialt, mer helhetlig (112). Men det blir vanskelig for oss å stoppe opp og gjenvinne dybden i livet (113).
Det som nå skjer, viser oss den presserende nødvendigheten av å lede an i en modig kulturell revolusjon. Det er ubetinget nødvendig at vi setter ned farten og ser på virkeligheten med nye øyne, for å ta i besittelse den positive og bærekraftige fremgangen, men også å oppdage de verdier og høye målsetninger som er blitt kastet over bord av vår hemningsløse stormannsgalskap (114).
I denne refleksjonen konsentrerer vi oss om det dominerende teknokratiske paradigme (et paradigme: forbilde, mønster, mønstergyldig eksempel) og menneskets plass og virke i verden.
Vi er arvinger etter to århundrer med store bølger av forandringer: dampmaskinen, jernbanen, telegrafen, elektrisitet, biler, fly, kjemisk industri, moderne medisin, informatikk og nylig den digitale revolusjon, robotteknikk, bioteknologi og nanoteknologi. Det er rett å glede seg over disse fremskrittene og begeistres over de store mulighetene de stadige nyvinninger åpner for oss (102).
Vi må imidlertid også medgi at atomenergi, bioteknologi, informasjonsteknologi, kunnskap om vårt DNA og mange andre ferdigheter vi har tilegnet oss, har gitt oss en enorm makt. Eller mer presist: De har gitt dem som har kunnskapen og fremfor alt de økonomiske ressursene til å bruke den, en veldig dominans over menneskeheten som sådan og verden som helhet.
Aldri før har menneskeheten hatt så stor makt over seg selv, og det finnes ingen garanti for at denne makten alltid vil bli brukt vel, særlig når man tenker over hvordan den brukes akkurat nå. Det holder å minne om atombombene som ble sluppet i midten av det 20. århundre, eller det store oppbudet av teknologi som nazismen, kommunismen og andre totalitære regimer har benyttet for å utrydde millioner av mennesker, for ikke å snakke om at dagens krigføring råder over stadig dødeligere våpen.
I hvilke hender ligger det så mye makt, eller hvor vil den eventuelt ende opp? Det at den ligger hos en ørliten del av menneskeheten, er ekstremt risikabelt (104).
Det er et faktum at det moderne mennesket ikke er opplært til å bruke makten godt, fordi den overveldende teknologiske utviklingen ikke har gått sammen med en utvikling hva menneskelig ansvar, verdier og samvittighet angår. Hver epoke synes kun å utvikle mangelfull erkjennelse av egne grenser.
Av denne grunn er det mulig at menneskeheten ikke fullt ut forstår alvoret i de utfordringene vi står overfor. Og mulighetene for at mennesket vil bruke denne makten galt, vokser uavbrutt når det ikke eksisterer frihetsnormer, men bare påståtte nødvendigheter: nytte og sikkerhet.
Mennesket er ikke fullstendig autonomt. Vår frihet svinner bort når den overlates til blinde krefter – ubevissthetens, den umiddelbare behovstilfredsstillelsens, egoismens og voldens krefter. I dette henseende står vi utsatt til overfor vår stadig økende makt, uten midler til å kontrollere den. Vi har visse overfladiske mekanismer, men vi kan ikke hevde at vi har en sunn etikk, en kultur og spiritualitet som virkelig kan begrense den og tøyle den med klartseende selvkontroll (105).
Vi mennesker, sammen med alle verdens skapninger, er skapt av samme Gud og forenet med usynlig bånd, og sammen utgjør vi en slags universell familie, et sublimt fellesskap som fyller oss med hellig, kjærlighetsfull og ydmyk respekt (89).
Selvsagt må vi bry oss når andre levende vesener behandles uansvarlig, men vi skulle først og fremst være opprørt over de enorme ulikhetene som består iblant oss, og hvor vi fortsetter å tolerere at noen ser på seg selv som mer verdige enn andre. Vi legger ikke lenger merke til at noen går til grunne i desperat og fornedrende elendighet uten utsikter til å komme ut av den, mens andre ikke engang vet hva de skal gjøre med det de eier, og i tom forfengelighet stiller til skue sin angivelige overlegenhet og sløser så mye at hvis alle skulle gjøre det samme, ville kloden ødelegges.
Vi tillater i praksis at noen ser på seg selv som “mer menneske” enn andre, som om de var født med større rettigheter.
Hva mer er, når hjertene våre virkelig er åpne for universell enhet, da er intet og ingen utelukket fra denne omsorgen. Følgelig er det også sant at likegyldigheten eller grusomheten mot andre skapninger i verden før eller senere vil innvirke på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hjertet er bare ett, og den samme ynkeligheten som fører til mishandling av dyr, viser seg ganske snart i våre relasjoner til andre mennesker (91). Enhver grusom handling overfor en hvilken som helst skapning, er i strid med menneskeverdet.
Vi kan ikke se oss selv som kjærlighetsfulle mennesker hvis det er deler av virkeligheten vi ikke bryr oss om: “Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket er tre temaer som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.” Alt henger sammen!
Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket. Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene, og som følge av det, alles rett til å bruke av dem, er en gyllen regel i sosial adferd og den sosialetiske ordens grunnprinsipp.
Kirken virkelig forsvarer den private eiendomsretten, men hun lærer ikke mindre klart at det alltid hviler en ‘sosial heftelse’ ved all privat eiendom, så godene kan tjene til det generelle formål som Gud har bestemt for den (93).
Miljøet er et felles gode, hele menneskehetens arv og alles ansvar. Hvis vi gjør noe til vårt eget, er det kun for å administrere det for det felles beste. Hvis vi ikke gjør det, belaster vi vår samvittighet med at vi har fornektet andres eksistens. 20% av verdens befolkning forbruker ressurser i en slik målestokk at de frarøver fattige nasjoner og kommende generasjoner det de trenger for å overleve.
Bilde: Privat hage på Stadlandet (HHM)
Mennesket må respektere naturens lover og den fine likevekten mellom denne verdens skapninger. … Det er derfor den bibelske lovgivningen dveler ved relasjoner – ikke bare mennesker imellom, men også mellom mennesker og andre levende vesener (f.eks. 5 Mos 22,4.6 og 2 Mos 23,12). Slik ser vi at Bibelen ikke gir rom for noen tyrannisk antroposentrisitet (av gresk anthropos: mennesket; sentrisitet eller sentrisme: i sentrum) som ikke bryr seg om andre skapninger (68).
De tyske biskopene lærer at hva andre skapninger angår, “kan vi snakke om værens forrang fremfor det å være nyttig.”
Katekismen kritiserer skarpt og direkte en forvrengt antroposentrisme: “Hver skapning er på sitt vis god og fullkommen. De ulike skapningene, som er villet slik de er, gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet. Dette er grunnen til at mennesket må respektere det gode i hver skapning, slik at den ikke blir brukt på en måte som er i strid med skaperorden.” (69)
Skaperverket kan bare forstås som en gave fra Guds utstrakte hånd, og som en virkelighet som – gjennomlyst av kjærlighet – kaller oss sammen til et altomfattende fellesskap. (76)
Redaksjonens anmerkning: Værens forrang fremfor det å være nyttig, dette gjelder også for mennesker. Fortellingen om Kain og Abel viser følgende (LS 70): Å forsømme plikten til å ta vare på og opprettholde en god relasjon til min neste, som jeg har ansvar for både hva omsorg og trygghet angår, ødelegger min indre relasjon til meg selv, til den andre, til Gud og til jorden. Når alle disse relasjonene neglisjeres, når rettferdigheten ikke lenger bor i landet, sier Bibelen oss at hele livet er truet.
I disse gamle fortellingene, rike på symbolikk, finnes allerede en overbevisning vi deler i dag, at alt står i et innbyrdes forhold til hverandre, og at ekte omsorg for vårt eget liv og for vår relasjon til naturen ikke kan skilles fra omsorg, rettferdighet og trofasthet mot andre.
Den menneskelige frihet kan bidra klokt til en positiv utvikling, men den kan også være opphav til nye onder, nye årsaker til lidelse og virkelig tilbakegang. Slik oppstår den menneskelige historien, som kan bli frihet, vekst, frelse og kjærlighet – eller dekadanse og gjensidig ødeleggelse. Kirken søker i sitt arbeid ikke bare å påminne oss om plikten til å ta vare på naturen, men “må i første rekke beskytte mennesket fra å ødelegge seg selv”. (79)
Men Gud, som ønsker å handle sammen med oss og vil regne med vårt samarbeide, kan også trekke noe godt ut av det onde vi steller i stand, for «Den Hellige Ånd besitter en uendelig kreativitet, som er Guds egen, og vet å løse selv de mest kompliserte og ugjennomtrengelige vanskelighetene i menneskelige affærer.» (80)
Bilde: Fjæremarkens kunstneriske bygg (HHM)
