“Utrolig hyggelig å se så mange! Utrolig hyggelig å se dere alle!” sa vår sogneprest p. Ragnar i begynnelsen av messen. Og han gjentok det også i slutten. Det er veldig lenge siden at vi var så mange samlet til messen, i hvert fall mer enn åtte måneder. “For en god del av dere er det den første messen på veldig lenge.” bemerket p. Ragnar.
Får vi håpe at også dere som ikke har fått plass i messen i dag, kan være med på en av de neste søndagene. Og at vi kan bli flere og igjen fylle kirken helt – etterhvert.
Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,35–41 – Har dere da ingen tro?
En dag, da det var blitt aften, sa Jesus til disiplene: «La oss dra over til den andre bredden.» De forlot da folket og tok ham med i båten der han satt. Det var også andre båter med dem. Da kom det kastende en voldsom hvirvelvind, og bølgene slo over båten slik at den holdt på å fylles med vann. Selv lå han og sov på en pute i bakskottet. Men de vekket ham og sa: «Mester, er du likeglad med at vi går under?» Da reiste han seg og talte myndig til vinden, og sa til sjøen: «Bli stille, og ligg rolig!» Da løyet vinden av, og det ble blikk stille. Men til disiplene sa han: «Hvorfor er dere så redde? Har dere da ingen tro?» Da ble de for alvor forferdet og sa til hverandre: «Hvem kan vel han være, som blir adlydt både av vind og sjø?»
Hvordan kan han sove når det stormer så voldsomt at båten er i ferd med å synke og alle bortsett fra ham er livredde? Disiplene kan ikke begripe at han åpenbart kan være så likeglad. Og jeg? Kan jeg begripe det? Når jeg opplever en krisesituasjon, når jeg føler at alt rundt meg faller i grus, når jeg mister orientering og livsmot – hvor er Jesus da? Sover han? Tier han? Er han overhodet til stede? Hva nytter min tro i en slik situasjon?
Det som disiplene måtte lære denne gang, det er også det som vi må lære i våre liv: Leksjon 1: Troen skåner meg ikke for (livs-)truende situasjoner. Leksjon 2: Også når situasjonen er livstruende, så er jeg allikevel trygg, fordi Jesus er med meg. Jeg kan ikke falle dypere enn i Guds gode hender. Leksjon 3: Jesus bryr seg, men ikke når jeg mener at han nå byrde gripe inn. Han velger tiden for hans inngripen selv. Han bryr seg om meg på riktig tidspunkt. Dette tidspunktet kjenner kun Gud. Å stole på at Jesus er der, å stole på Jesu nærvær og hjelp – også når jeg ikke føler eller fornemmer at det er slik –, dette er tro. Og dette er leksjonene for mitt liv – i dag og i morgen.
Våre gode gjerningers frø kan synes så små, men alt som er godt hører Gud til, og dermed vil de ydmykt og sakte vokse og bære frukt. Det gode vil alltid vokse på en ydmyk, skjult, ja ofte usynlig måte. Pave Frans, juni 2021
Foto: Ncregister Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Refleksjon over Jesu bønn – fortsettelsen fra i går – “Når dere ber, skal dere ikke lire av dere en mengde ord”
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Når dere ber, skal dere heller ikke lire av dere en mengde ord, slik som hedningene, som tror at de da blir bønnhørt. Dem skal dere ikke ligne. For deres Far vet hva dere trenger til, alt før dere har bedt ham.Slik skal dere da be: Du vår Far i himlene! La ditt navn lyse blant oss, og opprett ditt rike; som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden! Gi oss det brød vi trenger i dag. Tilgi oss hva vi har forbrutt, som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss. Og bring oss ikke i fristelsens vold, men riv oss ut av det ondes makt!
I går konsentrerte vi oss om forklaringen Jesus kommer med, etter å ha lært disiplene bønnen. Da lå fokuset på tilgivelse. I dag skal vi se på det som Jesus innleder med. Og deretter på hele bønnen.
Jesus kommer først med en advarsel: “Ikke lir av dere en mengde ord – for deres Far vet hva dere trenger til, alt før dere har bedt ham.” Ja så? Gud vet hva jeg trenger allerede før jeg har bedt ham?! Det betyr egentlig at jeg ikke må konsentrere meg om det jeg trenger. Jeg er fri til å konsentrere meg om Gud. Jeg kan sette Gud sentralt i min bønn – ikke meg selv. Jo, det er også viktig, riktig og godt å fortelle Gud om hvordan jeg har det. Men jeg skal ikke bli fanget i det: ‘Ikke lir av dere en mengde ord.’ Husk, hvem du snakker med. Ta deg tid til å lytte. Du er sammen med en venn i bønnen, ikke glem det.
At Jesus tenker i de baner, blir fort veldig tydelig når vi ser på ‘Fader Vår’. De første tre bønneledd har utelukkende med Gud å gjøre. Vårt mål bør være å komme inn i Guds rike. Vår egne små og store behov og mål gjenspeiler ikke meningen med livet. Vårt livs mening er veien til og ankomsten i Guds flotte og store hjem, i paradiset. De tre første bønneledd gjør det synlig: “Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje.” Gud og Guds rike står i fokus.
For å kunne nå dette målet, tilføyer Jesus de andre bønneledd: Gi oss i dag vårt daglige brød. Her blir det tatt hensyn til alt det vi måtte trenge for å nå målet ‘Guds rike’, alt vi ville trenge på veien dit. Så kommer bønnen om tilgivelse og om å bli revet ut av den ondes makt. Her handler det om våre skyggesider, om alt som vil hindre oss på veien til Guds rike. Men også her – og kanskje spesielt her – kan vi møte Gud. Våre mørke sider trenger helbredelse og forsoning. Og det er særlig her at Gud kan og vil hjelpe oss.
Mor Teresa av Kalkutta sier: “Jesus var så sikker på at Gud elsket Ham og at Han elsket Gud at han strev uavlatelig med å gi oss en forståelse for denne Guds kjærlighet.”
Og mystikeren Julian of Norwich mener: Den største æresbevis som vi kan gi Gud, er å leve lykkelig og vel vitende om Hans kjærlighet.
Refleksjon over dagens evangelium Matt 6,7-15 – ‘Som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss’
På denne tiden sa Jesus til disiplene sine: Slik skal dere da be: Du vår Far i himlene! La ditt navn lyse blant oss, og opprett ditt rike; som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden! Gi oss det brød vi trenger i dag. Tilgi oss hva vi har forbrutt, som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss. Og bring oss ikke i fristelsens vold, men riv oss ut av det ondes makt! For dersom dere tilgir menneskene, når de har forgått seg, da skal dere også selv få tilgivelse av deres himmelske Far. Men om dere selv ikke tilgir, da vil heller ikke deres Far tilgi hva dere har forbrutt.»
Da jeg leste dagens evangelium, stusset jeg over forklaringen som Jesus gir rett etter bønnen: Vi får tilgivelse for våre synder kun når vi har tilgitt dem som gjør noe ondt mot oss. Når vi ikke tilgir, vil vi heller ikke bli tilgitt av Gud. Denne forklaringen er knyttet til den lille bisetningen i Fader Vår ‘som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.’ Ser jeg nøye etter, så refererer Jesus til den eneste delen i bønnen som ikke er et anliggende rettet direkte til Gud. Nei, i denne lille bisetningen er det vi som står i sentrum, som må være de aktive, som bør ha tilgitt før vi selv kan be om tilgivelse.
Vi har før snakket om det som gjør tilgivelse så viktig, endog det kan være veldig vanskelig, – senest for to dager siden. Og her i Jesu bønn med de mange sterke petisjoner, er det ett forbehold: Vi blir kun tilgitt våre synder, når vi selv har vært villige til å tilgi. Det er vi som skal ta det første steget! Har jeg ikke tilgitt dem som har forbrutt seg mot meg, så kan jeg ikke be Fader Vår. Så enkelt er det!? Jeg spør meg: Hvorfor får tilgivelsen en så fremhevet plass i Jesu lære?
Vi har prøvd å forklare at det er viktig for oss selv å tilgi. Viktig for vår psykiske velvære og vår sjelelige frihet. Men hva om det blir for vanskelig? Da må vi nok be Gud om å hjelpe oss – om og om igjen. Vi må be Gud om å lege sårene som et annet menneske har påført oss. Bærer vi nag mot et av våre medmennesker, så er dette et hinder for vårt forhold til Gud. For Gud elsker oss alle på samme måte, de gode som de onde. Også den som har gjort noe ondt mot oss. Det er nok derfor at vi bør prøve å forsone oss med våre medmennesker – koste hva det koste vil.
Å be, det er et sprang i vår egen sjels brønn (Horst Gorski). Ser vi ned i denne brønnen med utgangspunkt i ‘Fader Vår’, så møter vi først ordene ‘Vår Far’. Med Jesus har vi lov å si ‘Abba’ – som betyr ‘pappa’ på arameisk. I ordet ‘pappa’ ligger noe som vekker tillit, gir trygghet. En pappa – eller en mamma – vil ikke straffe, fordømme, true eller ekskludere. Vi kan sette vår lit til at Gud som pappa og/eller mamma, er godhet og mildhet. Vi behøver ikke å være redde. Heller ikke når vi føler at vi (ennå) ikke kan tilgi. Det å be, er ærlighet mot seg selv – og ærlighet mot Gud. Når vi er ærlige, så vil Gud ta imot oss – uansett.
Refleksjonen over ‘Fader Vår’ fortsetter i morgen.
