Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Eukaristiens logikk
Dette er eukaristiens logikk: Vi tar imot Jesus som elsker oss og helbreder våre skrøpeligheter, og slik blir vi i stand til å elske andre og hjelpe dem med deres skrøpeligheter.
Pave Frans, juni 2021
Foto: CNS photo/Paul Haring
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Vår sogneprest p. Ragnar er for tiden leirprest, og det ga anledning for vår tidligere kapellan p. Oddvar å innta alterrommet i St. Hallvard igjen – som vikar. I St. Hallvard hadde han ikke vært på fem år på en søndag. Det ble et hyggelig gjensyn for mange av oss. Han fortalte at han, siden han forlot St. Hallvard, har vikariert mye på hele Østlandet, mest på Hamar, Gjøvik, Kongsvinger og Hønefoss. “Hyggelig å være tilbake i St. Hallvard,” sa p. Oddvar, “og kjekt å se dere alle igjen!”
Hans preken dreide seg om kortversjonen av dagens evangelium, der den delen som vi hører om i dagens meditasjon (se nedenfor), er tatt bort. Det handler om synagogeforstander Jaïrus som ber Jesus for sin dødssyke datter på tolv år. Jesus blir med ham. Mens de ennå er underveis kommer budskap om at barnet er død. Jesus beroliger den fortvilte faren, de fortsetter veien til Jaïrus hus, og Jesus vekker jenta opp fra de døde. “Talita kum, stå opp, lille pike!” Mer trengs ikke for å hente datteren tilbake til livet. Jesus viser at han er Herre over liv og død. P. Oddvar minnet oss om de andre steder i evangeliene der Jesus vekker noen opp fra de døde: Sønnen til enken i Nain og Lasarus i Betania. Alltid er det kun korte befalinger: Stå opp, reis deg, kom ut av graven. Jesus befaler – og slik blir det. Døden har ingen makt når Jesus er til stede.
På den tid kom Jesus over til den andre siden av sjøen. Der var det en kvinne som hadde lidd av blødninger i tolv år, hun hadde døyet meget vondt av mange leger og hadde brukt alt hun eide på dem, men ingenting hadde det nyttet, tvert imot, hun ble heller verre. Nå fikk hun høre om Jesus; hun trengte seg da inn i mengden og rørte ved kappen hans bakfra, for hun tenkte: «Får jeg bare så meget som rørt ved kappen hans, blir jeg frisk.» Og ganske riktig, straks stanset blødningen, og hun kunne merke på seg at hun var helbredet for sykdommen.
Men samtidig visste også Jesus med seg selv at det var gått en kraft ut fra ham, og han snudde seg midt inne i folkestimlen og sa: «Hvem var det som rørte ved min kappe?»
Disiplene svarte: «Du ser hvordan folk trenger seg om deg, og så spør du om hvem som rørte ved deg?» Men han så seg rundt for å få øye på den som hadde gjort det. Da kom kvinnen frem, redd og skjelvende; hun visste jo hva som var skjedd med henne. Så falt hun på kne for ham og fortalte ham alt som det var.
Da sa Jesus: «Din tro har frelst deg, min datter; gå du hjem med fred, og vær fri for din sykdom.» (Mark 5,25-35a)
Jesus er en person der forkynnelse og handling er fullstendig samkjørt. Han preker ikke bare, han gjør også det han forteller i hans taler. Hans guddommelige kraft er åpenbart noe som strømmer ut av ham, også når han ikke aktivt gjør noe. Kvinnen som har lidd av blødninger i tolv år, må ha følt dette. Etter så mange år med sykdom er hun kommet til veis ende. Det finnes ikke flere muligheter for henne å bli frisk. Kraften siger ut av henne. Men hun er sensibel for kraften hun fornemmer i Jesus. Og hun sier til seg selv: Denne kraften kan helbrede meg. Jesu kraft er hennes siste håp.
Kvinnen samler alt mot og all energi som hun ennå har, og rører ved hans kappe. Og underet skjer, blødningen stilner! Men det trengs mer, det direkte møte med Jesus må til, ansikt til ansikt, for å få tilsagnet at hun har blitt helbredet. For oss som lever i dag, er dettte også mulig – i bønn.
Jesus merker at noe har skjedd, at ‘en kraft var gått ut fra ham’. Han leter etter det mennesket som er årsaken, og finner kvinnen. Så blir det en samtale mellom de to, kvinnen og ham. Kvinnen forteller Jesus om hennes tilstand og hennes håp. Jesus forteller kvinnen at det var hennes tro som ga henne nytt liv.
Tenk: Vår tro gir oss nytt liv! Derfor er det så viktig å pleie troen. Hvordan kan vi gjøre det? Jo, ved å vie tid til Gud, i bønn og kanskje flere dager under en retrett, ved å gå i messen, ved å lese i Bibelen og i åndelige bøker og skrifter (som den lille her), ved å samtale med andre troende. Da får vårt liv en annen, en dypere kvalitet og da hører også vi: «Din tro har frelst deg!»
På den tid var Jesus på vei inn i Kafarnaum da en offiser kom hen til ham med en bønn: «Herre,» sa han, «min tjener ligger hjemme i fryktelige smerter og kan ikke røre seg.» Jesus svarte: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Men offiseren sa: «Herre, jeg er ikke verdig til å ta imot deg i mitt hus. Men si bare et ord, så blir min tjener frisk! For også jeg står under kommando, og har soldater å befale over. Sier jeg til en: ‘Gå,’ så går han, og til en annen: ‘Kom,’ så kommer han; og sier jeg til min slave: ‘Gjør dette,’ – så gjør han det.»
Jesus undret seg da han hørte dette. Og han sa til sitt følge: «Sannelig om jeg har funnet en slik tro hos noen i Israel! Og det skal dere vite, at mange skal komme fra øst og fra vest og få sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike – mens rikets egne arvinger blir kastet ut i mørket, der de skal gråte og hulke bittert.»
Og til offiseren sa han: «Gå bare hjem; det skal skje som du tror.» Og tjeneren ble frisk i samme stund. (Matt 8,5-13)
Ordene fra offiseren i Kafarnaum er så fulle av tro og tillitt at de har funnet innpass i vår katolske liturgi. Og dette på det kanskje mest sentrale stedet, rett før kommunionen. Presten løfter hostien, Jesu legemet, og sier: «Se Guds lam, se han som tar bort verdens synder. Salige er de som er kalt til lammets bord.» Og menigheten svarer: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.»
Offiseren i Kafarnaum ville sannsynligvis aldri trodd at dette skulle skje med hans ord. Overalt på jorden, millioner ganger hver eneste dag, gjennom mange århundre og på mange språk har disse ordene blitt gjentatt – og vil bli gjentatt også i fremtiden. Mens offiseren ber for sin tjener som lider fryktelige smerter, ber vi i messen for oss selv. Vi ber om helbredelse for vår sjel slik at Jesus kan komme inn ‘under vårt tak’, inn i vår kropp og sjel. Det er dette som skjer når vi spiser hostien. Jesus er der, innerst inne, forenet med oss i ett legeme. Og på denne måten skjer helbredelsen, vokser vi i tro, tillit og alt det andre vi trenger for et godt fellesskap med våre medmennesker.
Bortsett fra en overveldende tro og tillit viser offiseren også genuin medlidenhet med sin tjener. Og dette er ikke selvsagt. En overordnet som har så mye omsorg for dem som er betrodd ham, er ikke hverdagskost. Offiseren gjør alt som står i hans makt for å hjelpe sin tjener. Han tar veien til Jesus som han synes er den eneste virksomme hjelperen.
Mange mennesker ønsker ikke medlidenhet, tror ikke at medlidenhet nytter, hjelper. Men det er en gevinst i livet å henvende seg til andre, bryr seg, lide med dem. Det å være til hjelp for andre, være viktig i andres liv, få lov til å vise medfølelse og solidaritet, det er menneskenes viktigste behov. Offiseren i Kafarnaum har sammen med Jesus gitt et sterkt eksempel på hvordan medlidenhet og barmhjertighet kan leves, våken og med tillit til hverandre.
For hvem kan jeg i dag bryte opp, møte Jesus med tro og tillit, be om Guds hjelp?
På den tid gikk Jesus ned fra fjellet, og store mengder fulgte med ham. Da trådte en spedalsk frem, falt ned for ham og sa: «Herre, dersom du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: «Så vil jeg det: Bli ren!» Og straks var han ren og fri for sin spedalskhet. Jesus sa til ham: «Se til at du ikke forteller det til noen, men gå og vis deg for presten, og frembær det offer som Moses har påbudt til vitnesbyrd for dem.»
Jesus kommer ned fra fjellet hvor han har forkynt sin agenda. Nå skal den settes ut i live slik at disiplene etter hvert kan praktisere hva de nettopp har hørt. For eksempel: «Salig er de barmhjertige.» En spedalsk våger å ta kontakt. Han kommer nedenfra og kaster seg enda lenger ned da han møter Jesus. Han vet at det er strengt forbudt for ham å ferdes der de friske er. Han viser stor mot og tillit idet han sier til Jesus: «Herre, dersom du vil, kan du gjøre meg ren.» Han må regne med å bli jaget fra stedet, straffet og sperret vekk.
Men så hører han det vidunderlige svaret: «Jeg vil det: Bli ren!» Jesus viser stor og modig barmhjertighet, nekter å holde seg til reglene, rører ved den spedalske og helbreder ham. Barmhjertighet er viktigere en reglene.
Den som ble spedalsk på denne tiden, fikk en slags dødsdom. Hans liv var på en måte forbi, tok slutt. Alt som hittil hadde vært viktig og sentralt i livet, ble tatt fra vedkommende: Hjem, fellesskap og nærhet med andre mennesker. For en skjebne! Alle fremtidsperspektiver var forferdelige. Alt ble ødelagt, alle livsplaner, alle forestillinger om hvordan livet skulle utvikle seg. Hvordan kunne en slik situasjon håndteres. Hvordan kunne en slik skjebne aksepteres?
Vårt evangelium gir svar, og det passer for alle livets krisesituasjoner:
– akseptere det som har hendt
– ikke bli stående stille i det
– gå videre, gå mot en annen
– tro på at det finnes hjelp
– slutte å stille krav
– betro seg til Gud slik som en er
– være innstilt på å akseptere alt som Gud måtte ønske
Med denne agendaen kan vi overleve enhver krise som vil møte oss i livet.
