Nyheter

I fellesskap gjennom kirkeåret – Salige er de som sørger…

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,1-12 – … for de skal finne trøst!

På den tid så Jesus mengden av mennesker og gikk opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene flokket seg om ham. Da tok han til orde for å undervise dem, og sa:
«Salige er de som vet seg fattige, for himlenes rike tilhører dem. Salige er de ydmyke, for de skal ta jorden i eie. Salige er de som sørger, for de skal finne trøst (Matt 5,1-4).

I katekesen og andre steder i kirken er det ofte snakk om De ti bud når det gjelder menneskers relasjon til Gud og medmennesker. Men hva med Jesu Saligprisningene? Er ikke også disse en perfekt agenda for hvordan livet kan lykkes – livet med Gud, med min neste og med meg selv? Jeg foretrekker Saligprisningene. Istedenfor å pålegge oss regler med de strenge ordene: »Du skal» som det er tilfelle i De ti bud, sier Jesus at vi er salige, lykkelige, hele, tilfredse, når vi befinner oss i en bestemt situasjon eller forholder oss på et bestemt vis. En motivasjon som gir mersmak!

La oss se nærmere på én av Saligprisningene: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst». Vi alle har opplevd – eller vil oppleve i løpet av våre liv – at vi kommer i en situasjon hvor vi sørger over noe. Det kan være at vi har mistet et kjært menneske, at en relasjon har gått i stykker, vi har mistet en jobb, vi har fått en alvorlig sykdom, våre livsplaner kunne ikke realiseres osv. Og nettopp i denne deprimerende situasjonen priser Jesus oss salige, lykkelige. Hva? Hvordan det?

I Saligprisningene trøster Jesus mennesker som trenger trøst. Jesus lover ikke en hurtig helbredelse av lidelsene som armod, sorg, vold, sult etter rettferdighet og fred, forfølgelse. Men Jesus viser heller ikke kun til trøsten i himmelen, nei, han begynner å trøste og styrke her på jorden: De som sulter, får føde. De som sørger, får en som lytter til deres sorg og nød. De syke blir helbredet. Den som handler slik, kan også henvise til trøsten i himmelen, fordi han er ikke likegyldig overfor nøden her på jorden og prøver å avhjelpe der det er mulig. Et godt eksempel for oss alle!

Jesus selv har delt dette livet med oss. Han har forkynt og gjort oss kjent med den gode og barmhjertige Gud. For en trøst! Vi er ikke alene. Ingen nødsituasjon er for vanskelig, for fortvilet, Jesus har vært i denne situasjonen før oss. Hans død og oppstandelse er det store tegnet på at Gud forvandler ondt til godt, død til liv. Vi vet at vi kommer til en trygg havn hos Gud (i døden), men overfarten (vårt liv her på jorden) kan være stormfull. Så la oss ikke glemme dette: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst!»

I fellesskap gjennom kirkeåret – Festen for Kristi legeme og blod

Dagens refleksjon: p. Ragnars preken – “Gjør dette til minne om meg!”

Disiplene gikk da avsted og inn i byen, og fant alt slik som han hadde sagt. Så stelte de til påskemåltidet…
Og mens de spiser, tar Jesus brødene, velsigner dem, bryter dem og gir dem, med ordene: «Ta dette. Det er mitt legeme.» Derpå tar han et beger, fremsier takksigelsen og rekker det rundt, og de drikker alle av det. Da sier han: «Dette er mitt blod, paktsblodet, som utgydes for de mange. Og nå sier jeg dere, at fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt, før den dag jeg drikker en ny vin i Guds rike.»
Da de hadde sunget lovsangene, gikk de ut til Olivenberget.

Kjære venner, 

I dag feirer vi dagen som de fleste av oss kjenner som Corpus Christi – Kristi Legeme og Blods fest. Det er en viktig fest i Kirken fordi den minner oss om tre særdeles viktige ting: Det offeret som Jesus gjorde for oss, selve sakramentet som vi feirer til minne om Ham – nattverden/eukaristien, og Jesu virkelige nærvær i brødets og vinens skikkelse. Vi kan si at hensikten med denne festen er å minne oss om at vi alltid skal takke Gud for Jesu nærvær i Eukaristien. Samtidig blir vi oppfordret til å betrakte mysteriet som det allerhelligste Sakrament er, i tro, og hvordan vi som kristne er kalt til å leve et sakramentalt liv. Et liv der nattverden er det sentrale element som opprettholder oss og gir oss styrke.

Det Annet Vatikankonsil sier at Eukaristien/nattverden er både målet og kilden til et kristent liv – på samme måte som den er mål og hensikt for Kirkens eksistens. Nattverden gir oss mulighet til å være del av Jesu eget offer slik at dens virkning påvirker vårt eget liv. Den leder oss til å tilbe Gud. Søke Guds nærvær. Den styrker vår nestekjærlighet og enhet med Kristus og med hverandre. Slik blir nattverden et troens mysterium, håpets mysterium og nestekjærlighetens mysterium. 

Vår tro på at Jesus virkelig er tilstede i nattverden er basert på et av de få eksemplene vi har i vår tradisjon på, at en bibeltekst tas bokstavelig. Vi har tidlige skriftlige kilder på at Jesu ord ble brukt ordrett i liturgien allerede i Kirkens første tid. Vi finner ordene i alle evangeliene og hos Paulus. Vi feirer nattverden fordi Jesus sier: «gjør dette til minne om meg.»; vi tror han er virkelig tilstede i sakramentet fordi Han sier: «dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Det er ikke et tegn, et symbol eller et bilde. Det er hva Jesus sier at det er.

Les videre her
Bilde: Blomsterteppe i anledning Festen for Kristi legeme og blod foran utendørsalteret i Nesselried, Tyskland siste torsdag (Festen feires 10 dager etter Pinse i denne delen av Tyskland, arbeidsfri festdag)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Enkens skjerv

Refleksjon over dagens evangelium Mark 12,38-44 – Om hengivenhet og tillit

En dag Jesus underviste folket, sa han til dem: «Se opp for de lovkyndige! De liker å gå omkring i lange kapper og motta folks hilsener på gaten. De vil sitte fremst i synagogen og ha hedersplassene i gjestebud. De beriker seg på enkers bekostning og gjør seg til av sine lange bønner. Men en desto strengere dom skal de få!»
Så satte han seg like overfor templets skattkiste og så på folk som la penger i kisten; ofte kom det rike, som gav meget. Så kom det en fattig enke og la to småmynter i den. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, det skal dere vite, at denne fattige enken her, hun gav mer enn noen av de andre som har lagt penger i kisten. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom, alt hun eide, alt hun skulle hatt til å leve av.»

“Enkens skjerv” har blitt til et begrep for en gave som i selg selv er uvesentlig, men som er et stort offer for den som gir denne gaven. Enken, som Jesus presenterer som forbilde, er den totale motsetningen til de lovkyndige som blir omtalt i de første versene i vår lesning. De lovkyndige tilhører den politiske og religiøse eliten, utdannet i Guds og statens lover. Deres lange kapper skal understreke deres høye stilling og status. De lovkyndige streber etter de beste plassene i synagogene og gjestebud for å vise sin vikighet og øke sin anseelse. Det er det som teller for dem i verden, de er helt oppslukt av sin egen fortreffelighet og overlegenhet. Deres mål er å være noe bedre, å skille seg ut fra resten av samfunnet, av sine medmennesker. Og de ønsker å være rike.

Det motsatte vil enken. Hun gir det hun egentlig selv trenger til å leve. Hun gir seg selv, hun lever ‘hengivenhet’. Som Jesus! Enken stoler på at Gud vil gi henne det hun trenger. Hun er ikke redd for å komme til kort. Hun trenger ikke anerkjennelse fra andre mennesker. Hun trenger ikke å være noe bedre enn andre, å være noe spesielt. Hun trenger ikke rikdommer, ikke engang de to småmynter.

Det å gi seg selv ble ikke en trend denne gang, og det er ikke en trend i dag. Men Jesus Kristus har gitt sitt liv for oss. Kanskje kan det være en oppmuntring å ikke være så opptatt av oss selv og hvordan vi virker på våre medmenneskene, men å gi (noe av) oss selv?

I fellesskap gjennom kirkeåret – Alt går bra til slutt!?

Refleksjon over dagens lesning Tob 11,4-14 – Tobits bok – et eventyr?

På den tid satt Anna og så bortover veien etter sin sønn Tobias. Og da hun ble var at han kom, sa hun til hans far: Se, din sønn kommer, og den mann som reiste med ham. Det var Rafael. Rafael sa: Jeg vet, Tobias, at din far vil åpne sine øyne. Stryk da gallen i hans øyne. Og når han kjenner at det svir, vil han gni dem og således stryke de hvite hinner bort, og han får se deg. Men Anna løp frem og falt sin sønn om halsen og sa til ham: Så fikk jeg se deg igjen, mitt barn! Nå vil jeg gjerne dø. Og de gråt begge. Og Tobit gikk ut mot døren, og han snublet. Men hans sønn løp til og grep sin far, og han strøk gallen på sin fars øyne og sa: Vær ved godt mot, far. Men da det nå sved i øynene, gned han dem, og de hvite hinner falt som skjell fra øyekrokene. Og da han så på sin sønn, falt han ham om halsen og gråt. Og han sa: Lovet være du, Gud, og lovet være ditt navn i evighet, og lovet være alle dine hellige engler fordi du har refset meg, men også forbarmet deg over meg! Tenk, jeg ser nå min sønn Tobias.

«Alt går bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutt.» Dette ordspråket passer godt til dagens tekst og hele Tobits bok. «Det går nok bra!», hvor ofte sier vi ikke det. Mest kanskje om ikke fullt så alvorlige ting, eller?

Vi alle kjenner nok historier som ender slik. Også denne historien slutter på denne måten. Tobias, som hadde reist fra foreldrene med et viktig oppdrag, kommer endelig tilbake fra dette farlige ærend. Tobit, hans blinde far, blir helbredet og får synet igjen. Tobias har fått seg en brud, Sara, som han bringer med hjem. Til tross for at syv av Saras tidligere brudgommer måtte dø i bryllupsnatten, har Tobias stått denne prøven – fordi han var den riktige som skulle få Sara til hustru. Som helten i mange eventyr.

Allikevel slutter denne historie annerledes enn et eventyr eller en film fra Hollywood. Fordi Gud blir med i handlingen. Gud krever ikke oppmerksomhet, men aktørene i vår lesning knytter sine livshistorier til Gud. De takker Gud for å ha kommet hjem i god behold, for helbredelsen av sykdommen, for en god svigerdatter og hennes foreldre og familie.

Ja, Gud er i deres verden også ansvarlig for alt det onde som kan hende et menneske. Men disse menneskene tror at med det onde og vanskelige som kan treffe dem, ønsker Gud å føre menneskene på helbredelsens vei, på veien hen til seg selv. Gud bryr seg om sine mennesker og ønsker å leve i en kjærlig relasjon med dem. Hvordan forklarer du deg det onde og vanskelige som skjer i verden og i ditt liv? Har du overhodet en forklaring?

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ukens pave Frans

Kalt til å elske

Den Hellige Ånd kaller oss til å elske. Ikke bare dem som elsker oss og tenker som vi gjør, men alle, slik Jesus lærte oss. Han gjør oss i stand til å tilgi våre fiender og den urett vi har måttet holde ut. Ånden inspirerer oss til en kjærlighet som er aktiv og kreativ.

Pave Frans, mai 2021

Foto: REUTERS/Remo Casilli
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar