Nyheter

Dagens refleksjon over Herrens hellige nattverd v/p. Ragnar

Det var på denne natt at Jesus tok brødet, velsignet det og sa: Dette er mitt legeme som skal gis for dere. Gjør dette til minne om meg. Det er av denne grunn at vi tror at brødet og vinen ble forvandlet til Jesu Legeme og Blod – på denne dagen. Og likeledes tror vi at hver gang messen feires, så skjer det samme: At igjen blir brødet og vinen forvandlet til vår Herres Legeme og Blod, slik de kristne har trodd i snart to tusen år. 

Det er ikke magi, men det er mysterium og ja, det er et mirakel.   Les videre her

Bilde: Jerusalem i morgenlys. Det finnes flere steder i gamlebyen som skal være plassen der Jesus har feiret siste nattverd.

Dagens meditasjon over fotvaskingen (Joh 13,1-15)

Skjærtorsdagens kveld regnes allerede til Påskens Triduum, de tre helligste dagene for oss kristne. Evangeliet i dag forteller om fotvaskingen. Jesus vasker føttene til sine disipler. Johannes har valgt denne beretning, de tre synoptiske evangelister forteller isteden på samme plass om innsettelsen av nattverden. Fotvaskingen er del av Kirkens liturgi, men kun på Skjærtorsdagskveld.

Fotvaskingen viser Jesu innerste holdning. Den er et kraftfullt tegn på hans tjenestevillige og hengivende kjærlighet. Både nattverden og fotvaskingen er ‘arven’ som Jesus gir til oss. Det er Jesu gave og oppgave til dem som skal leve i hans fotspor og bære troen videre.

Jesus som er disiplenes og vår Herre, vasker disiplenes føtter, en tjeneste som er forbeholdt slavene. Å måtte vaske andres føtter er på Jesu tid den ringeste av alle tjenester. Disiplene forstår ikke hva Jesus her gjør. Men Jesus sammenfatter på denne måten hele sitt liv: et liv som gir seg hen, et liv for andre. Hans død få timer etterpå er siste konsekvens av denne selvhengivelsen.

Som Jesus vasker føttene til sine venner, så skal også vi tjene hverandre, bøye oss ned til menneskene rundt oss, vaske dem rene, tjene dem, hjelpe dem. Vi skal gjøre rent det som er urent, bringe kjærlighet, barmhjertighet, fred, trøst og tilgivelse dit det trengs. Og ta imot denne tjenesten av andre når det trengs.

Vårt kristne fellesskap, vår menighet, preges ikke av hvor vi kommer fra, hvilken posisjon i samfunnet vi inntar, hva vi presterer, men hvordan vi tjener hverandre. Vi skal dekke bordet for hverandre. Gjennom ord og handling skal vi bli til brød og vin for hverandre. Når vi feirer Eukaristi er villighet til å tjene både forutsetning og følge av denne feiringen. Da blir vi ekte disipler som har forstått og prøver å leve det Jesus har vist oss gjennom sitt liv og sin død.

Dagens meditasjon over dagens evangelium (Matt 26,14-25)

Jesus bruker harde ord: «Ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» (Matt 26,24b) Er dette det siste ordet? Hva med Guds barmhjertighet? Kan ikke denne store barmhjertigheten redde også Judas? Hvis det er sant at Gud har sin plan med Judas, kan Gud, kan Jesu død da ikke frelse også Judas?

Judas’ anger er så uendelig stor at han velger å bøte med sitt eget liv. Det er nok ikke den riktige beslutningen, men slik blir det i denne mørke og fortvilede natten.

Etter alt som er skrevet om Jesus i de fire evangeliene, etter alt som Jesus sier og gjør der, så kan Judas umulig være fortapt for alltid. Jesus forkynner en kjærlig og barmhjertig Gud. Gud tar imot alle som angrer, som gjør bot, som vender om. Det gjelder også for Judas. Det gjelder også for oss.

… det er menneskene som har sviktet Gud. Dagens meditasjon over dagens evanglium (Joh 13,21-33.36-38)

De versene som her er utelatt (Joh 13,23-30), forteller om at Judas er den som forråder Jesus (mer om det i morgen). Men han er ikke alene om forræderi og svikt. Jesus spår i siste setning at også Peter snart vil nekte å kjenne ham. Og alle disipler flykter etter at Jesus har blitt arrestert. (Kun i Johannesevangeliet fortelles det at en av dem, ‘disippelen som Jesus elsket’, stod under korset.)

Charles de Foucauld (1858-1916), en fransk prest, eremitt og martyr formulerer det slik: «Gud har aldri sviktet menneskene; det er menneskene som har sviktet Gud.»

Det er slående at disiplene holder det for mulig at enhver av dem kan bli en forræder. Det heter i vers 22: ‘Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente.’ Det er en voksen og myndig reaksjon. Hver disippel holder det for mulig å selv være den som forråder Jesus. Disiplene vet tilsynelatende om sine egne svakheter, vet at de ikke er helt å stole på. Er det ikke det samme med oss i dag? Er vi villige til å gå med Jesus inn i lidelse og død? Er vi villige til å følge Jesus på denne veien, akseptere vår egen lidelse og død?

Vi nevnte allerede i gårsdagens meditasjon at disiplene er sene til å forstå Jesu vei. Det gjelder også for den tiden etter Jesu oppstandelse. Når disiplene møter den oppstandne, heter det til stadighet: ‘De kunne ikke tro det.’ Selvsagt finnes det en kvalitativ forskjell mellom ‘å ikke kunne tro’ og å fortrenge realiteten fordi man ‘ikke vil tro’. Da Jesus forkynner disiplene at han må lide og dø (Matt 16,13-23), svarer Petrus: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»

Den Stille Uke konfronterer Jesu disipler med en realitet som de gjerne ville fortrenge. Og dette gjelder nok også oss. Lidelse og død er ikke noe vi gjerne tar inn over oss. Men slik er livet. Vi ser det tydelig i naturens kretsløp. Hvert år. Alt blomster opp, bærer frukt, visner hen og dør. Og blomstrer opp igjen! I døden er livet! Et troende menneske burde egentlig være en person som ikke frykter det som er og det som kommer.

Dagens meditasjon over dagens evangelium Joh 12,1-8

‘Kun ett er nødvendig’, sa Jesus denne gang, og dette nødvendige gjør Maria (Luk 10,38-42). Denne gang satt hun seg ned ved Jesu føtter og lyttet til det han sa. Hennes søster Marta klaget da over at hun ikke hjalp på kjøkkenet for å berede mat til den høye gjest Jesus. I dagens evangelium er det Judas som ikke er enig i at Maria sløser med en meget kostbar salve. I begge tilfeller forsvarer Jesus Marias handlinger.

Judas har et fornuftig argument mot denne salvingen av Jesu føtter. Men Maria er ikke styrt av fornuftens regler, hun styres av kjærligheten. Hun viser Jesus den kjærlige æren som tilkommer ham. Det er de kongelige mennesker som blir salvet i den bibelske tradisjonen. Det å salve Jesus rett før hans død viser at Maria intuitivt skjønner hva hans disipler ennå ikke makter å forstå: Jesus er ikke den – etter menneskelig skjønn – triumferende, men den lidende Messias (se også dagens lesning Jes 42,1-7). Kun på denne måten blir frelse til, finner vi uendelig kjærlighet – gitt til oss uten vederlag.

_{Bilde: Maria salver Jesu føtter, St. Jakobus, Steinbach, Baden-Baden, Wikimedia Commons}