Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Velkommen til nyttårslovsang første lørdag i det nye året 2024.
6. januar kl. 17.00 har vi lovsangen ikke i det største kirkerommet, men inn samme ytterdør som til menighetslokalet og deretter snu deg 355 grader rundt og gå opp trappa til den lille salen.
Alterets aller helligste sakrament blir stilt ut for tilbedelse,
og deretter har vi vekselvis takksigelse i stillhet og lovsang og refleksjon fra bibeltekster for livet vårt.
Menighetskontoret tar juleferie fra 20. desember til 1. januar og det kan ta litt lengre tid for å få svar på telefon og e-post henvendelser. Vanlig åpningstid kl. 9-15 fra mandag 2. januar.
av Aasmund Vik
En av St. Hallvard menighets søyler er borte. Berit Müller rakk så vidt å fylle 93 år før hun døde fredfullt 8. desember.
Requiemmessen er på førstkommende onsdag, 20. desember, kl. 13.00 i St. Hallvard.
En plass i kirken er tom. Hun fant som regel den ytterste plassen på femte rad. Det var liksom så trygt å se henne der – søndag etter søndag, fra orgelgalleriet, der hun selv tidligere hadde vært i kirkekoret over lang tid.
Berit fikk også navnet Synøve ved dåpen, vokste opp på Vor Frue hospital i Akersveien der far var vaktmester. Som ganske ung flyttet hun over på den andre siden av Akerselva, og ble der.
Berit utdannet seg som lærer og har undervist bl.a. på Tøyen skole, og ikke minst St. Sunniva. Som lærer forlangte hun respekt, fikk respekt tilbake og var avholdt av elever og kolleger.
Hun tok permisjon fra skoleverket for å bygge opp Kateketisk Senter i Akersveien som var flyttet fra Bergen. Et intervju i St. Olav tidsskrift fra 1977 viser at dette var en oppgave hun tok alvorlig og som lå hennes hjerte nær.
Berit hadde vært enke i 35 år, etter at hennes kjære Helge døde i 1988. Sammen fikk de fire barn som hun kunne være stolt av. Hun gledet seg over alle barnebarn og oldebarn.
Berit var en inspirasjon ved sin utholdenhet i troen. Hun var en aktiv part i Kirkens liv. Hun var i komitéen som utarbeidet salmeboken ‘Lov Herren’ som kom i år 2000. Hun var leder i menighetsrådet i St. Hallvard og som pensjonist jobbet hun frivillig på kontoret.
Jeg lærte henne å kjenne som den jordnære og aktive med et sterkt sosialt engasjement. De kontemplative eller finurlige teologiske vektlegninger var ikke for henne.
Vi var sammen i en samtalegruppe gjennom to tiår, der Berit var en fin bidragsyter med sine mange gode refleksjoner utfra sin lange og rike livserfaring, ofte med sin lune humor.
Det er mange som takker Gud for hva Berit Müller har betydd for St. Hallvard og for hver enkelt, meg selv medregnet.
Fred over hennes minne!
Den indre gleden er som en kilde dypt inne i oss. Derfra veller den frem og gir evig liv (Joh 4,14). Men hvordan kan vi finne denne kilden som ligger så dypt inne i oss? Kanskje er den begravet av alt mulig annet som først må ryddes vekk for at vannet kan velle frem?
I siste søndagens andre lesning oppfordrer Paulus: ‘Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!’
Vel, Paulus lister opp tre viktige påbud. Men det er ikke så lett å sette dem ut i livet. For eksempel: ‘Be uavbrutt!’ Det er vanskelig, kanskje umulig, hvis vi tolker ‘å be’ som å be muntlige bønner. Muntlige bønner er viktige, men vi kan ikke be dem uavbrutt.
Nei, ‘å be’ betyr her å være i en vedvarende relasjon med vår Gud, med Jesus Kristus. Som to mennesker som elsker hverandre og er forbundet med hverandre også når de ikke tenker på hverandre i enhver situasjon. Gud ønsker å møte oss i alle våre livssituasjoner. Pave Frans skriver derfor – og siterer pave Paul VI:
Jeg inviterer alle kristne, uansett hvor de måtte befinne seg, akkurat nå, i dette øyeblikk, å fornye sitt personlige møte med Jesus Kristus, eller i det minste å fatte beslutningen om å la seg finne av Ham; Jeg ber dere alle om å lete etter Vår Herre – hver dag. Ingen skal tro at denne invitasjonen ikke er ment for ham eller henne, siden «ingen er ekskludert fra den gleden Herren bringer».
Pave Frans i Evangelii gaudium, 3
Store ord som disse, kan vekke store forventninger. Det vet vi kanskje av egen erfaring når vi for eksempel forbereder vårt julesamvær med familien og venner. Vi forventer glede og fred, men ikke alltid skjer det når julekvelden senker seg.
Paven retter på forventningene forbundet med denne gleden. Det finnes ikke en overveldende, overnaturlig, ‘guddommelig’ glede som ikke kan forstyrres eller utviskes. Han skriver:
Det er gleden som vi opplever i de daglige små ting, som et svar på den kjærlige invitasjonen fra Gud vår Far (og vår Mor): «Mitt barn, ta godt vare på deg selv, etter din beste evne … Ikke ta fra deg selv dagens glede» (Sir 14:11, 14). Hvilken øm faderlig (og moderlig) kjærlighet gjenlyder i disse ordene!
Pave Frans i Evangelii gaudium, 4
