Nyheter

Det er en av de vanskeligste erfaringer i livet: å miste en som man er glad i. Det blir savn og sorg. Vi spør oss: Hvor mye kunne ikke vi enda gitt til vedkommende av kjærlighet og omsorg!? Og: Hadde vi bare gjort det i tide!

Under siste nattverdsmåltid begynner disiplene så smått å forstå og se hva Guds kjærlighet er. Det er ikke noe vi kan begripe med vår forstand eller beskrive med ord, det handler om å erfare og å oppleve det. Guds kjærlighet må oppleves!

Da Jesus ga sitt liv, hadde alle forlatt Jesus. Allikevel: disiplene hadde tillit til at dette var Guds vilje. Kjærligheten var der og kunne ikke overvinnes. Det hadde de erfart.

Men: ordene kan komme i veien. Ordene kan til og med gjøre noe vondt enda verre. Å beskrive et mysterium – påskens mysterium – med ord er ikke mulig.

Opp til Faderen

Jesus stiger opp til Faderen for å gå i forbønn på våre vegne, for å presentere vår menneskelighet for ham. Derfor, for Faderens øyne, er våre liv, våre håp og våre sår alltid til stede gjennom Jesu menneskelighet.

Pave Frans, mai 2023

Foto: catholicnewsagency.com
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

I dagens evangelium hører vi Jesus si: «Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.» For et budskap! For en trøst!

Da Jesus kom til disiplene på påskedagen, da så de ham. Men de gjenkjente ham ikke. Og de tvilte. Jesus hadde forståelse for denne reaksjonen. Det var behov for tålmodighet. Ting tar tid – som vi sier. Det var mye som disiplene måtte ta innover seg: Først Jesu brutale lidelse og død, så hans fravær – og de savnet ham meget! – og så var han plutselig der igjen. Her var det mye som tok tid til å fordøye. Derfor ba Jesus disiplene om å bli i Jerusalem for å vente på den hellige Ånd.

Kl. 12 i går begynte menigheten feiringen av sin yndet skytshelgen med en stor festmesse. Høymessene kl. 11 (norsk) og 13 (polsk) var slått sammen. Kan hende at noen kom for tidlig eller for sent, men det gjorde ikke så mye. Festmessen med påfølgende fest under blå himmel og med sommertemperaturer på Enerhaugen varte helt til kl. 15.

Hele fire av våre prester, kledd i rødt som det hør og bør på en martyrfest, toget inn i det mer enn fullsatte kirkerommet. Foran dem gikk hvitkledde hærskarer – våre trofaste ministranter som ikke engang hadde nok plass på de buede benkene langs veggen. Den oppmerksomme ‘overministranten’ Alessandro registrerte vanskeligheten og plasserte spontant noen på første stolraden. Alle fikk på denne måten en bekvem sitteplass og kunne følge messen med full oppmerksomhet.