Nyheter

I fellesskap gjennom påsketiden – 15. mai, St. Hallvards dag

Refleksjon på St. Hallvards dag — «Og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han»

St. Hallvards dag er her. Og vi i St. Hallvard menighet kan for andre gang på rad ikke feire vår menighets skytshelgen behørig. Vi alle vet at den unge gutten Hallvard som ga sitt liv for en gravid trellkvinne, ville så absolutt fortjent en stor feiring. Så uselvisk, barmhjertig, bestemt og uredd som han var. Og vi i menigheten, som ikke kunne samles i kirken på mange måneder, ville også fortjent en fin messefeiring.

Kunne vi samlet oss i messen i dag, ville vi til inngangen sunget fra kirkens sangbok ‘Lov Herren’ salme 607, Hallvardsangen, som Kjell Arild Pollestad diktet i 1992: Når vieren står gyllen. Musikken er fra Leif Ofstad. Teksten beskriver den unge martyrens brå død med poetiske og treffende ord. Den gravide kvinnen som han prøvde å redde, måtte også bøte med livet. Her er teksten:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
Da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Kjære menighet: Gratulerer med dagen!

Oslo by markerer også St. Hallvards dag. Det blir ikke noen markering i Gamlebyen i 2021, men på nett. Bl.a. blir det en digital byvandring til Hallvardskatedralen med Petter B. Molaug. Du finner lenkene på St. Hallvards dag – Home | Facebook.

Bilder: Rådhus Oslo, St. Hallvard på storsalens vegg; St. Hallvard kirke, skulptur; Kumlokk i Oslo by: St. Hallvard med møllesten, tre piler og kvinnen ved føttene

I fellesskap gjennom påsketiden – Apostelen Mattias: “Ikke så at dere valgte meg…

Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,9-17 – …det er jeg som har valgt dere.”

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. … Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh 15,9-11.16-17)

Som dere kanskje har lagt merke til, har vi reflektert over teksten fra Johannesevangeliet allerede flere ganger i de siste ukene. Men siden det er dagens evangelium, knyttet til apostelen Mattias, leser vi den en gang til. Og det er bra siden gjentagelser er viktig i det åndelige liv. De hjelper oss at budskapet går/når dypere. (Bilde: Mattias’ gravsted over krypten)

Det å kjenne Guds kjærlighet innerst inne, beskriver evangelisten Johannes som ren glede (Joh 15,11). Denne kjærligheten som bor dypt i oss, Guds tilstedeværelse i oss, er et stort mysterium. Et ‘hemmelig mysterium’ som salmisten (Sal 25,14), Paulus, fransiskaneren Bonaventura, de persiske poetene Rumi og Hafez og den kristne mystikeren Julian of Norwich kaller det. Det må åpenbart finnes noen triste grunner for at det er en så godt bevart hemmelighet! Jesus priser Gud for å «ha skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.»

Så, hva er det de vise og forstandige ofte ikke kan se? Den store og skjulte hemmeligheten er denne: En uendelig Gud søker og ønsker intimitet med menneskesjelen. Når vi først har opplevd en slik intimitet, er det kun det fortrolige språket til elskere som beskriver opplevelsen for oss: mysterium, ømhet, singularitet, det å være utvalgt, nakenhet, risiko, ekstase, uopphørlig lengsel og selvfølgelig også nødvendig lidelse. Dette er det mystiske vokabularet til de hellige.

Og det er også vokabularet til apostlene som ble sendt til å forkynne budskapet om Guds kjærlighet. Mattias er apostelen som ble valgt ved loddtrekning etter at Judas tok sitt eget liv av fortvilelsen over å ha forrådt Jesus. Etter Judas’ død ble de tolv til elleve. Ved å trekke lodd over Judas’ etterfølger, skulle den hellige Ånd få mulighet til å influere valget. Noen regner Paulus som tolvte apostel og Mattias dermed som trettende. Fortellingen om Mattias’ valg finnes i dagens lesning (Apg 1,15-17.20-26).

Mattias er den eneste apostelen hvis grav ligger nord for Alpene, i byen Trier ved elven Mosel. Det var romerne som har grunnlagt Trier og bragt druene til Moselen. Å besøke graven i benediktinerklosteret St. Matthias kan derfor godt kombineres med vinsmaking (bilde: sarkofag i krypten). Det sies at kaiserinne Helena, mor til den romerske kaiseren Konstantin, har beordret flyttingen av Mattias’ levninger til Trier. Samme Helena skal også ha funnet Jesu kors da hun besøkte Jerusalem, vel 200 år etter Jesu død.

Pinsenovenen (fra latin novena = niende): På de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og Pinse bes det pinsenovenen. Det heter at apostlene etter Kristi himmelfart gikk ned fra oljeberget til Jerusalem for å holde trofast sammen i bønn med Maria og de andre kvinnene (Apg 1,12-14). De troende følger deres eksempel ved å be særlig om den hellige Ånds gaver i denne tiden. Kom, hellige Ånd!

I fellesskap gjennom påsketiden – Kristi Himmelfart

Refleksjon over dagens lesning (Apg 1,1-11) – “Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen?”

I den første boken, kjære Teofilos, berettet jeg om alt hva Jesus gjorde og lærte, helt fra begynnelsen av og like til den dag da han ble opptatt i himmelen. Men før det skjedde, gav han sine påbud til de apostler han hadde utvalgt seg, ved Den Hellige Ånd. Allerede hadde han stått levende frem for dem etter sin lidelse og død, og gitt dem bevis i mengde; førti dager igjennom fortsatte han med å komme til syne blant dem og tale til dem om de ting som angikk Guds rike.
Så en dag han satt til bords med dem, bød han dem ikke å forlate Jerusalem, men vente på hva Faderen hadde lovet – «det løfte», sa han, «som dere har hørt om av meg: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt i Den Hellige Ånd, om ikke mange dager.»

Da de nå alle var samlet, spurte de ham: «Herre, er dette tiden, da du skal gjenreise riket for Israel?» Han svarte dem: «De tider eller den stund som Faderen av egen myndighet har fastsatt, tilkommer det ikke dere å få vite. Men Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.»
Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.»


“Hvorfor ser dere mot himmelen?” Det er viktig å se mot himmelen – i hvert fall av og til. Men så lenge vi lever her på denne jorden er det like viktig å se mot jorden. Hva trengs til å gjøre her? De mennene i hvite klær ønsker nok å oppmuntre disiplene til å gå i gang med deres oppdrag. Tiden for å sørge over Jesu bortgang er over. Nå kommer det en ny periode i deres liv: Gå og forkynn! Rett blikket mot dem som dere møter her på jorden, deres medmennesker.

Urkirken feiret de 50 dager etter påsken som høytid for Jesu oppstandelse. Etter en stund fantes bestrebelser for å fremheve enkelte aspekter av Kristi forherligelse og gi dem en særskilt betydning. Siden det fjerde århundret feires derfor Kristi Himmelfartsdag 40 dager etter påsken. Kirken markerer dermed at Jesus for godt avla sin menneskelige natur og gikk inn i Kristi guddommelige herlighet. Den åpne himmelen og skyen er symboler for denne overgangen (Apg 1,9).

Les videre her
Bildet: Fresko i kuppelen til Himmelfartsklosteret på Oljeberget, Jerusalem (HHM)

I fellesskap gjennom påsketiden – Ukens pave Frans

La oss be rosenkransen sammen

La oss gjennom denne maimåneden løfte blikket mot Guds mor, vår trøst og vårt faste håp, og sammen be rosenkransen for å kunne møte tidens prøvelser og for å bli stadig mer forenet som en åndelig familie.

Pave Frans, mai 2021

Foto: Vatican Media
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar