Refleksjon over dagens evangelium Matt 6,7-15 – ‘Som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss’
På denne tiden sa Jesus til disiplene sine: Slik skal dere da be:
Du vår Far i himlene!
La ditt navn lyse blant oss, og opprett ditt rike; som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden!
Gi oss det brød vi trenger i dag.
Tilgi oss hva vi har forbrutt, som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.
Og bring oss ikke i fristelsens vold, men riv oss ut av det ondes makt!
For dersom dere tilgir menneskene, når de har forgått seg, da skal dere også selv få tilgivelse av deres himmelske Far. Men om dere selv ikke tilgir, da vil heller ikke deres Far tilgi hva dere har forbrutt.»
Da jeg leste dagens evangelium, stusset jeg over forklaringen som Jesus gir rett etter bønnen: Vi får tilgivelse for våre synder kun når vi har tilgitt dem som gjør noe ondt mot oss. Når vi ikke tilgir, vil vi heller ikke bli tilgitt av Gud. Denne forklaringen er knyttet til den lille bisetningen i Fader Vår ‘som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.’ Ser jeg nøye etter, så refererer Jesus til den eneste delen i bønnen som ikke er et anliggende rettet direkte til Gud. Nei, i denne lille bisetningen er det vi som står i sentrum, som må være de aktive, som bør ha tilgitt før vi selv kan be om tilgivelse.
Vi har før snakket om det som gjør tilgivelse så viktig, endog det kan være veldig vanskelig, – senest for to dager siden. Og her i Jesu bønn med de mange sterke petisjoner, er det ett forbehold: Vi blir kun tilgitt våre synder, når vi selv har vært villige til å tilgi. Det er vi som skal ta det første steget! Har jeg ikke tilgitt dem som har forbrutt seg mot meg, så kan jeg ikke be Fader Vår. Så enkelt er det!? Jeg spør meg: Hvorfor får tilgivelsen en så fremhevet plass i Jesu lære?
Vi har prøvd å forklare at det er viktig for oss selv å tilgi. Viktig for vår psykiske velvære og vår sjelelige frihet. Men hva om det blir for vanskelig? Da må vi nok be Gud om å hjelpe oss – om og om igjen. Vi må be Gud om å lege sårene som et annet menneske har påført oss. Bærer vi nag mot et av våre medmennesker, så er dette et hinder for vårt forhold til Gud. For Gud elsker oss alle på samme måte, de gode som de onde. Også den som har gjort noe ondt mot oss. Det er nok derfor at vi bør prøve å forsone oss med våre medmennesker – koste hva det koste vil.
Å be, det er et sprang i vår egen sjels brønn (Horst Gorski). Ser vi ned i denne brønnen med utgangspunkt i ‘Fader Vår’, så møter vi først ordene ‘Vår Far’. Med Jesus har vi lov å si ‘Abba’ – som betyr ‘pappa’ på arameisk. I ordet ‘pappa’ ligger noe som vekker tillit, gir trygghet. En pappa – eller en mamma – vil ikke straffe, fordømme, true eller ekskludere. Vi kan sette vår lit til at Gud som pappa og/eller mamma, er godhet og mildhet. Vi behøver ikke å være redde. Heller ikke når vi føler at vi (ennå) ikke kan tilgi. Det å be, er ærlighet mot seg selv – og ærlighet mot Gud. Når vi er ærlige, så vil Gud ta imot oss – uansett.
Refleksjonen over ‘Fader Vår’ fortsetter i morgen.