I fellesskap gjennom kirkeåret – Jesus sender ut de tolv, to og to

Refleksjon over søndagens evangelium, Mark 6,7-13 – Ite, missa est (Gå nå, dere er sendt)

På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder.
En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.»
Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem.

Ikke alle kristne har en profetisk gave. Ikke alle kristne utstråler en begeistring for sin tro. Men alle kristne er sendt – av Jesus. Det gjelder å bli bevisst på hva denne sendelsen er, hva den innebærer. Og prøve å fullføre oppdraget. Ellers går vi glipp av vårt kall, av vår lykke. Og verden går glipp av vårt unike bidrag. Hvert menneske er skapt som et enestående individ, vi er alle unike. Derfor er det bare jeg som kan utføre min sendelse. Ingen annen kan gjøre det for meg. Og Jesus gir meg fullmakt og kraft til å kunne fullføre oppdraget.

En annen tanke: Vi kan ikke beskrive Gud uten å bruke bilder. Disse bildene preger også våre forestillinger hvordan ‘en god kristen’ burde være. Det kan være mangt og meget, for eksempel: et forbilde, nøysom, fredsommelig, barmhjertig, bestemt, til å stole på, overbevisende, ikke for rik, ikke for fattig … Eller er dine forestillinger helt annerledes? Og hva med våre prester, de som forkynner Guds ord for oss, de som bør være forbilder? Hva sier vi om dem? Er de begeistrende, arrogante, kjedelige, språkmektige, prinsippfaste, konservative, liberale?

Med enkle ord har pave Johannes XXIII uttrykt hvilken grunnholdning han synes stemmer best overens med evangeliene. «… jeg har stilt meg til rådighet for kirken, uten frykt og uten ærgjerrighet.» Det å etterfølge Jesus med en slik modig beskjedenhet, det kan være en måte til å være underveis på i Kristi fotspor – i dag.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ikke en spurv til jorden …

… uten at Gud er med. Refleksjon over dagens evangelium Matt 10,24-33

Frykt ikke dem som nok slår legemet ihjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver!
Altså: Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene. Men den som fornekter meg overfor menneskene, ham kommer også jeg til å fornekte overfor min Far i himlene.» (Matt 10,28-33)

Livet til troende mennesker blir ikke enklere fordi de tror. Svinger og oppoverbakker kan ikke unngås. Det å komme seg forbi veiens hindringer og sperringer er fortsatt besværlig og møysommelig.

Men: Tro og tillit vokser mens troende mennesker er på vei. De som er tett knyttet til Jesus, får en kraft som holder redselen i sjakk. De som tror på Jesus, får mer og mer tillit mens de er underveis gjennom livet. Etter hvert klarer de å gi seg over i Guds gode hender. Resultatet blir at troende mennesker ikke lenger er bekymret for seg selv. De får mer livsmot, overskudd, frihet og glede.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jakob og hans sønn Josef møtes igjen

Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 46,1–7.28–30 – Gud kan vende det onde til det gode

I de dager brøt Israel opp med alt det han hadde. Da han kom til Beer-Sjeba, ofret han slaktoffer til Isaks, sin fars, Gud. Da talte Gud til Israel i et syn om natten. «Jakob, Jakob!» sa han. Og Israel svarte: «Ja, her er jeg.» Så sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra til Egypt; for der vil jeg gjøre deg til et stort folk: Jeg skal selv dra med deg dit ned; og jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josef skal lukke dine øyne.»
Så brøt Jakob opp fra Beer-Sjeba. Israelssønnene satte faren sammen med barna og sine hustruer opp i de vognene farao hadde sendt for å hente ham. De tok også med seg buskapen sin og det gods de hadde samlet i Kanaan. Og så kom de til Egypt, Jakob og hele hans ætt med ham. Sine sønner og sønnesønner, sine døtre og sønnedøtre, hele sin ætt, førte han med seg ned til Egypt.
Jakob sendte Juda i forveien til Josef, for at han skulle vise vei til Gosen. Så kom de til Gosen. Da lot Josef spenne for sin vogn og drog til Gosen for å møte Israel, sin far. Med det samme han fikk se ham, kastet han seg om halsen på ham. Han gråt lenge, med armene om hans hals. Da sa Israel til Josef: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.»

Igjen har Jakob en gudserfaring om natten. Som ung mann på flukt så han i en drøm stigen mellom himmel og jord (5. juli), som moden mann kjempet han med Gud en hel natt og fikk æresnavnet Israel (6. juli) og nå som gammel mann taler Gud til ham og sender ham til Egypt med hele husstanden og alt han eier. Hver gang får Jakob en spesiell velsignelse av Gud. Denne gang lover Gud å ledsage ham til Egypt. Og føre hele slekten opp derfra igjen. Det blir da Moses oppdrag mye senere.

I Egypt skal Jakob møte Josef, yndlingssønnen, igjen. Han har ikke sett denne sønnen siden han forsvant som ungdom. I alle disse år har Jakob trodd at Josef var død. For et gjensyn! Josef gråter høylytt og Jakob er så lykkelig at han sier: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.» Alle hans ønsker er oppfylt. Mer vil og kan han ikke forvente i dette livet.

Jeg blir ganske rørt når jeg leser denne historien. De to, far og sønn, som holdt så meget av hverandre, og ble skilt så tidlig på et så dramatisk vis, de to kan etter mange tunge år igjen omfavne hverandre. Men det var da også menneskelig svakhet som førte til deres adskillelse. Jakob burde nok ikke vist så tydelig at han elsket Josef mest blant sønnene. Og Josef var ung, dum og forfengelig nok til å føle seg smigret og vise det til sine søsken. Disse burde ha vært forstandige nok til å ikke reagere med en så sterk misunnelse på den yngre brorens oppførsel. De ble så hatefulle at de ønsket å drepe Josef. Kun ved en tilfeldighet overlevde han og ble solgt som slave til Egypt.

I den store forsoningen mellom brødrene (lesningen fra i går) tolker Josef disse hendelsene dithen at Gud hadde sin plan med dem. Ja vel? Har Gud en plan med alt som skjer i våre liv, uberegnelige som vi er? Jeg ville si at Gud kjenner oss og vet hva vi gjør. Og at Gud kan vende det onde til det gode. Det har Gud vist i Josefs liv og oss kristne i påskens mysterium, Jesu lidelse, død og oppstandelse. Noe bedre kunne vi ikke forvente av Gud.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt

Refleksjon over dagnes lesning 1 Mos 44,18–21.23b–29; 45,1-5 – Tilgivelse på sitt beste

I de dager sa Josef til sine brødre: «Jeg er Josef! Er far i live ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, så forskrekket stod de der foran ham. Da sa Josef til dem: «Kom nå hit til meg!» Og de kom bort til ham. «Jeg er Josef,» sa han, «deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.» 1 Mos 45,3-5

Dagens lesning er lang (vi gjengir kun slutten) – og historien om Josef og hans brødre er enda lengre. Den er verdenslitteratur og mangler hverken spenning eller alle menneskelige gode og dårlige sider. Nobelprisvinneren Thomas Mann har skrevet en roman om denne historien, ‘Josef og hans brødre’. Den omfatter fire tykke bind. Anbefalt lesning!

Josef er sønnen til patriarken Jakob. Han er vokst opp i en flokk av tolv brødre, er nest yngst og sin fars yndling. De ti eldre brødrene er misunnelige og da muligheten byr seg, selger de Josef til en karavane som bringer Josef til Egypt. Der gjør Josef etter hvert karriere – med Guds hjelp – fra å være slave til å bli faraos høyre hånd. Det kommer en lang hungersnød, men i forveien har Josef sørget for at det finnes nok mat i Egypt. Derfor kommer hans brødre ned fra Kanaan for å kjøpe korn hos Josef som gjenkjenner dem – men ikke omvendt.

Dagens lesning beskriver en av de store høydepunktene i fortellingen. Den beretter om forsoningen mellom Josef og hans brødre. Den indre veien til forsoning fører alltid gjennom smerte, av og til bunnløs lidelse som man blir utsatt for uten forvarsel. Ofte bygger man deretter opp en indre beskyttelse, en slags mur rundt seg selv, for å ikke bli såret igjen. Denne muren må rives ned så snart det er mulig- for selv å bli fri og for å kunne møte den andre som fritt menneske. Dette gjør Josef her. Og han sier sitt til det som har hendt: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.»

Ved å se tilbake på sitt liv kan Josef erkjenne det gode som har vokst ut av det onde, det katastrofale som hans brødre gjorde mot ham. Han kan tilgi av hele sitt hjerte. Ord som disse er med blant det største som har blitt sagt på denne kloden!
Bilde: Forsoning mellom Josef og brødrene, freebibleimages.com

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ukens pave Frans, litt annerledes

Utdrag fra pavens preken på høytiden for Apostlene Peter og Paulus der de nye erkebiskopene mottar sine pallier. Et pallium er et hvitt ullbånd med seks innsydde kors, som paven overrekker nyutnevnte erkebiskoper (metropoliter). Ullet stammer fra to lam som paven velsigner på festdagen for den hellige Agnes (21. januar) året før. Palliene blir vevet av nonner i klosteret Santa Cecilia i Trastevere i Roma.

Pave Frans har fortalt de 34 erkebiskopene som han utnevnte det siste året, at kirkens pastorer «må frigjøres gang på gang fra verdslighet, åndelig ubevegelighet, tvilsomme assosiasjoner med makt og frykt for å bli misforstått. For bare en fri kirke er en troverdig kirke»

Viktige ord – som også ‘vanlige’ troende kan ta lærdom av.

Bilde: Paven med sitt pallium, domradio.de. For å se paven forfra, klikk her