Refleksjon over dagens lesning Hos 11,1.3-4.8-9 – «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner.»

I den nye Pakten oppfyller Gud sitt løfte i Jesus Kristus. Fra tidlig av er derfor tilbedelsen av Guds barmhjertige kjærlighet del av den kristne spiritualiteten. I løpet av de 20 århundrene etter Kristi levetid har denne tilbedelsen hatt ulike utforminger, for eksempel Den gode hyrdes kjærlighet, den åpne siden av Jesu korsfestede kropp, Jesu Kristi hjerte. Alle er symboler for Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Profeten Hosea beskriver Guds følelser for menneskene som en foreldres kjærlighet og omsorg. Hosea tegner et flott bilde av en mor eller far som lærer sitt barn å gå og tar det på sine armer. Gud bøyer seg ned for å gi menneskene mat. Vi hører også at det er konflikter her: Menneskene skjønner ikke at Gud vil helbrede dem. Derfor ble Gud vred på dem. Men så heter det: «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede.» Barmhjertighet vinner over sinnet. Har Gud virkelig slike følelser?

Profeten Hoseas forsøk å vise Gud med menneskelige emosjoner, gjør Gud ikke liten, men forståelig, begripelig. Vi kan spørre av egen erfaring: Hvilken foreldre ville ikke være dypt bedrøvet, fortvilet eller sint om sitt barn som får så mye kjærlighet, ville bare gå sin vei uten å ta hensyn, uten å gi svar på all denne kjærligheten?

Kan vi mennesker overhodet tenke Gud annerledes enn i menneskelige kategorier? Så lenge vi snakker i positive kategorier om Gud, er det nok ikke noe problem. Men vi burde alltid ha i bakhodet at alle våre idéer, alt vi tenker, skriver eller forteller om Gud, har sine begrensninger. Gud er et stort mysterium, helt annerledes enn vi kan forestille oss det. Når vi beskriver Gud som ‘kjærlighet’, så kan vi være trygge på at Gud vil være annerledes på den best mulige måten.

Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle – Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,17-20

Nei, det ‘å oppfylle’ betyr heller å fullende Toraen, Guds lov, innenfra, altså begynne med seg selv og gjøre mer enn det som trengs. Ikke som en slags synlig prestasjon med mottoet: ‘Hvem er best, hvem gjør mest?’, men ut fra kjærlighet. Kjærligheten er det første budet – og alle andre bud og lover er knyttet til det, er en følge av det, er avhengig av det.

Den som handler ut fra kjærlighet, kan komme i en situasjon der det ikke er mulig å oppfylle enkelte forskrifter, men der en avgjørelse i henhold til egen samvittighet må fattes. Men nettopp i en slik situasjon kan det være mulig å oppfylle Guds vilje.

_{Bilde: Kirken var flott pyntet til Festen for Kristi legeme og blod siste søndag.}

… og gitt oss Ånden til pant i våre hjerter” – Refleksjon over dagens lesning 2 Kor 1,18-22

Og Gud bekrefter sin kjærlighet til oss. Det er det egentlige som skjer i Fermingens sakrament: Gud bekrefter til hver av konfirmantene at Han elsker dem. Og med å si «Amen», bekrefter konfirmantene at de stoler på det. Det er godt for alle som er konfirmert, å huske det! Igjen Paulus: «Gud selv har salvet oss – han som også har satt sitt segl på oss, og som har gitt oss Ånden til pant i våre hjerter.» Vi alle er merket med Guds segl, vi tilhører Gud! For at vi kan forstå dette store mysterium, har Gud gitt oss Ånden. Den hellige Ånd lever i være hjerter og leder oss på Guds vei.

Den hellige Ignatius av Loyola har sagt for nesten 500 år siden: Kun få av oss aner hva Gud kunne gjøre med oss, hvis vi virkelig ville overlate oss helt og holdent til Ham.

_{Bilde: Kirken var flott pyntet til Festen for Kristi legeme og blod siste søndag. IHS: Iesus homini salvator, oversatt fra latin: Jesus, verdens frelser.}

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,1-12 – … for de skal finne trøst!

I katekesen og andre steder i kirken er det ofte snakk om De ti bud når det gjelder menneskers relasjon til Gud og medmennesker. Men hva med Jesu Saligprisningene? Er ikke også disse en perfekt agenda for hvordan livet kan lykkes – livet med Gud, med min neste og med meg selv? Jeg foretrekker Saligprisningene. Istedenfor å pålegge oss regler med de strenge ordene: »Du skal» som det er tilfelle i De ti bud, sier Jesus at vi er salige, lykkelige, hele, tilfredse, når vi befinner oss i en bestemt situasjon eller forholder oss på et bestemt vis. En motivasjon som gir mersmak!

La oss se nærmere på én av Saligprisningene: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst». Vi alle har opplevd – eller vil oppleve i løpet av våre liv – at vi kommer i en situasjon hvor vi sørger over noe. Det kan være at vi har mistet et kjært menneske, at en relasjon har gått i stykker, vi har mistet en jobb, vi har fått en alvorlig sykdom, våre livsplaner kunne ikke realiseres osv. Og nettopp i denne deprimerende situasjonen priser Jesus oss salige, lykkelige. Hva? Hvordan det?

I Saligprisningene trøster Jesus mennesker som trenger trøst. Jesus lover ikke en hurtig helbredelse av lidelsene som armod, sorg, vold, sult etter rettferdighet og fred, forfølgelse. Men Jesus viser heller ikke kun til trøsten i himmelen, nei, han begynner å trøste og styrke her på jorden: De som sulter, får føde. De som sørger, får en som lytter til deres sorg og nød. De syke blir helbredet. Den som handler slik, kan også henvise til trøsten i himmelen, fordi han er ikke likegyldig overfor nøden her på jorden og prøver å avhjelpe der det er mulig. Et godt eksempel for oss alle!

Jesus selv har delt dette livet med oss. Han har forkynt og gjort oss kjent med den gode og barmhjertige Gud. For en trøst! Vi er ikke alene. Ingen nødsituasjon er for vanskelig, for fortvilet, Jesus har vært i denne situasjonen før oss. Hans død og oppstandelse er det store tegnet på at Gud forvandler ondt til godt, død til liv. Vi vet at vi kommer til en trygg havn hos Gud (i døden), men overfarten (vårt liv her på jorden) kan være stormfull. Så la oss ikke glemme dette: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst!»