Siden vi har så mye god respons på de daglige meditasjoner ‘I fellesskapet gjennom fastetiden’, så har redaksjonen besluttet å fortsette med dem etter fastetiden.
Dere er alle hjertelig velkomne til å bidra med deres tanker rundt en bibeltekst, bønn e.l. Send det til redaksjonen med stikkord ‘Dagens meditasjon’ ved helga.mannle@katolsk.no.
Redaksjonen med sognepresten i spissen ønsker dere en god Stille Uke som begynner på Palmesøndag.
Dagens meditasjon på høytiden for Herrens Bebudelse
Engelen sa: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds Sønn. Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud.» Maria svarte: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne. (Luk 1, 35-38, hele dagens evangelium Luk 1,26-38)
Bilde: Bebudelsen, Fra Angelico (ca 1395 – 1455), fresko i klosteret San Marco, Firenze
Bebudelse: å bringe bud om noe. Før het dagen ‘Annuntiatio Beatæ Maria Virginis’, forkynnelsen for den salige jomfru Maria, eller ‘Conceptio Christi’, Kristus’ unnfangelse. I Den norske kirken brukes navnet Maria bebudelse.
For fem dager siden (19. mars) har vi hørt om hvordan Gud forbereder Josef på Jesu fødsel. Josef har nøkkelrollen som ‘far’ til Jesus. Den andre nøkkelrollen har Maria, en ca. 14 år gammel pike. I dagens evangelium hører vi at erkeengel Gabriel er på besøk hos Maria. Navnet Gabriel betyr budbringer. Og for et budskap han har fra Gud: Maria skal føde Guds sønn. For en forkynnelse! Det er jo egentlig ikke til å tro!
Som Josef med sin mot og ydmykhet er et stort forbilde for oss, så er det også den unge Maria med sin lydhørhet og tillitt. Hun stiller kun ett spørsmål: «Hvorledes skal dette kunne skje, – jeg har jo ingen mann?» Et rent ‘praktisk’ spørsmål: Hva må til for at jeg kan bli gravid? Hun viser allerede her at hun er iforstått med Guds plan, at hun vil stille seg til Guds rådighet.
Dagens meditasjon over en setning i dagens evangelium (Joh 8,31)
På den tid sa Jesus til de jødene som var kommet til troen: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri.»
Den imponerende filmen ‘Dead man walking’ (Død mann kommer) fra 1995 baserer seg på den autobiografiske boken med samme navn (1993) av den katolske St. Josephsøsteren Helen Prejean. En ung mann i USA blir dømt til døden. Han har begått en motbydelig forbrytelse. I begynnelsen nekter han å ha gjort det.
Sr. Helen ledsager ham i de siste dagene før hans henrettelse. Hun forteller ham at Gud kunne tilgi ham hvis han sluttet å fornekte forbrytelsen, men angret det forferdelige han gjorde.
Hun siterer ordene fra evangeliet: “Sannheten skal gjøre deg fri.” Den forherdede mannen spotter først over søsterens tro. Men så begynner han å kjempe med denne troen, å ‘bevege ordene i sitt hjerte’.
Da dagen for hans henrettelse kommer, kan han – dypt rystet over hans ondskapsfulle handling – bekjenne sin skyld. Rett før han får den dødelige sprøyten sier søsteren til ham: “Se på meg når du har fått giften. Jeg skal bli for deg kjærlighetens ansikt.”
Under sin dødskamp ser den unge mannen ansiktet til søsteren som smiler til ham mens tårene renner over hennes kinn. Det kan føles helt innerst i hjertet: I dette ansiktet ser den unge mannen i sine siste sekunder Gud selv som smiler til ham.
Kun en film. Men den formidler på en gripende måte hva det kan bety å bekjenne sin skyld og bli fri – gjennom sannheten. Og være det i livets siste øyeblikk.
Bilde: Søsteren og den fengslede forbryteren, kristenfilm.com
I vår første lesning, som er hentet fra Jeremia, forklares det hvordan Gud vil erstatte den gamle pakt – som handlet om dom – med en ny pakt som skal kjennetegnes ved tilgivelse og barmhjertighet. Denne nye pakten var annerledes fordi dens lov skulle være skrevet i menneskenes hjerter og ikke som før: på tavler av sten. I sin preken til Hebreerne forteller Jakob hvordan denne nye pakten etableres ved Jesu lidelse og død. Og gjennom metaforen om hvetekornet som må dø for å bære frukt, sier Jesus det samme. Det at tidspunktet for Jesu herliggjørelse er det samme som Hans død er viktig i denne sammenheng, og derfor utrykkes det også så klart i Johannes Evangelium.
Så, med andre ord, skal Adams salige synd forsones gjennom Kristus – som vi hører i Påskelovsangen på Påskenatt: «å salig var Adams synd som vant oss så stor en gjenløser». Gjennom ett menneske kom synden til verden, og ved én skal Guds nåde på ny fornye verdens åsyn. Liv springer frem gjennom død… Og akkurat som saltet gir sin smak ved fullstendig å oppløses, minner Evangeliet oss om nytt liv og evig liv kun er mulig gjennom død – gjennom selvoppofrelse – ved å gi sitt eget for andre.
Vi kan finne mange eksempler på mennesker som har gjort nettopp dette. Mennesker som har gitt av sin tid og talenter for Gud og for menneskeheten. Moder Teresa, for eksempel, avsluttet en komfortabel karriere som lærer, og med 17 cent i lommen begynte hun et nytt liv for de aller fattigste i slummen i Calcutta. Og slik ble hun den mektigste kvinnen i verden – ifølge FNs generalsekretær… Moder Teresa gav sitt liv i tjeneste for Gud og for de fattigste, og det er denne iveren etter å gjøre Guds vilje som vi finner hos våre helgener og som burde være å finne hos hver og en av oss. Spesielt i den tid vi lever i. En vilje til å tjene Gud og vår neste.
Et prinsipp Jesus gjentar gang på gang er at en tjener følger ikke sin egen vilje. Selv om han vet hva som skal skje og hans sjel er full av uro, så ber han ikke om frelse for seg selv; han ber ikke om selv å bli reddet. For Jesus ønsker å følge Guds plan – og Faderen gir det svar som Jesus trenger å høre. Gud lover at Hans Navn skal igjen bli herliggjort gjennom at Jesus løftes opp som et offer. Menneskeheten skal på ny forsones med Gud. Det er mye vi kan lære her med tanke på hvilken holdning vi skal ha som disipler. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Jesus understreker hvor viktig det er at disiplene følger Ham. Det å tjene Ham er å følge Ham. Ikke i tankene, men i handling.
Det er dette som er vårt fokus gjennom vår 40 dagers faste. Vi vandrer, sammen med Jesus, veien til Golgata. Det er hva Kirken ber oss om i denne tiden, spesielt gjennom bot, faste og gode gjerninger. Vi forbereder oss til Påskehøytiden. Nå når koronarestriksjonene er på sitt mest inngripende håper jeg at vi sammen klarer å bruke denne siste delen av fastetiden til enda dypere å grunne på Jesu offer, som var nødvendig for vår frelse. La oss be om styrke og utholdenhet til å være budbringere av Guds barmhjertighet og nåde til menneskene rundt oss, ifølge den lov som er skrevet på et bankende hjerte og ikke tavler av stein.
Bilde: Kornåker på Hadeland, Moder Teresa av Kalkutta, katolsk.no
På den tid gikk Jesus ut til Olivenberget. Men tidlig neste morgen kom han igjen til templet, hvor hele folket samlet seg om ham; og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de lovkyndige og fariseerne til ham med en kvinne grepet i ekteskapsbrudd, stilte henne midt i kretsen og spurte: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Og i Loven har Moses påbudt oss å stene denslags kvinner. Hva er nå din mening?» Dette var en felle som de la for ham, for å få noe å anklage ham for.
Men Jesus bøyde seg ned og gav seg til å skrive med fingeren på jorden. De trengte imidlertid på med sine spørsmål. Da rettet han seg opp og sa til dem: «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.» Og atter bøyde han seg ned og skrev på jorden. Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den andre, de eldste først, så han til sist var alene med kvinnen som stod der fremfor ham. Da retter Jesus seg opp og sier til henne: «Så, hvor ble det av dem? Var det ingen som dømte deg?» Hun svarer: «Nei, herre; ingen.» Da sier Jesus: «Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bare hjem, men fra nå av, synd ikke mer.»
En kvinne, navnløs, i akutt livsfare, tatt i ekteskapsbrudd. Omgitt av hatefulle menn som vil ta hennes liv. Det er mennene som avgjør, som sitter med makten. De lovkyndige og fariseerne. Det er de som anklager, som dømmer og som fullbyrder dommen.
Hvor er hennes kjæreste? Han er ikke anklaget, går fri. Hun har ingen som kunne forsvare henne, er helt alene.
De som vil stene henne, prøver å bruke henne som snublesten for Jesus. Er Jesus lovlydig, så må også han dømme henne. Ellers kan de anklage Jesus for å bryte Moseloven. Situasjonen er veldig farlig for Jesus også.
Men Jesus skriver med fingeren på jorden. Han later som om de ikke var der. Som om det ikke angikk ham. Hvorfor? Kan han roe den hissige stemningen noe ned? Vinner han tid for å kunne tenke seg om?
Da Jesus omsider svarer, så gjør han det utrolig klokt og rolig – til tross for at liv er i fare. Han ser ikke engang opp. Skriver videre på jorden. Og med de få ordene «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.» snur han hele situasjonen. Det er som om luften går ut av ballongen. Det blir helt stille. En etter den andre forlater stedet. Jesus har forstått å røre ved samvittigheten til sine motstandere. Og det taler for dem at de var lydhøre.
Kun den stakkars kvinnen blir igjen. Hun har ikke enda sagt et ord. Dødsangsten må ha vært overveldende. Hun våger ikke å bevege seg. De som vil ta hennes liv, er plutselig borte. Hva er det som foregår? Hva foregår i henne? Forstår hun allerede at Jesus er hennes redning, hennes frelse?
Og Jesus snakker med henne, spør: “Var det ingen som dømte deg?” Jesus får kvinnen i tale, mild og barmhjertig. Kontrasten til det hun nettopp har opplevd, kunne ikke vært større. Kjærlighet istedenfor hat, barmhjertighet og tilgivelse istedenfor hevnlyst.
Så mange kvinner er den dag i dag utsatt for mannlig vold og undertrykkelse. La oss be for at menn og kvinner kan leve sammen likestilt og fredelig. Og la oss be for mennene at de tar lærdom av slike gode forbilder som Jesus, Daniel (se dagens første lesning) og den hellige Josef (se 19. mars).
Bilde: Mosaikk i kirken „San Pio da Pietrelcina“ (Padre Pio), Giovanni di Rotondo, Italia
