Bispedømmets kateketiske senter har i samarbeid med f. Stephen Wang og medarbeidere i England lansert et troskurs som baserer seg på 20 videoer, hver 20 minutter lang. Det formidles kunnskap, støttet av mange spørsmål som seerne blir invitert å besvare, gjerne sammen med andre troende og/eller søkende.
SYCAMORE er oppkalt etter treet som Sakkeus klatret opp på for å kunne se Jesus som skulle komme forbi det stedet. Altså et morbærtre. Kurset har dermed å gjøre med vår nysgjerrighet på Jesus, på troslivet.
Materialet er egnet til alle slags formål: Undervisning av konfirmanter, foreldre til dåpsbarn, konvertitter, andre søkende mennesker eller katolikker som ønsker å gå dypere i sin tro. Ja, det gjelder ikke bare kunnskap, altså å bruke hodet, men likeledes ånd og sjel.
Troskurset i St. Hallvard som starter opp om høsten, kommer sannsynligvis til å bruke materialet. Kanskje kan det også brukes for ulike trosgrupper i menigheten. Dere som nå har blitt nysgjerrig hva det dreier seg om, se her.
Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,9-11 – «Bli i min kjærlighet!»
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet: Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, – på samme måte som jeg har holdt min Fars bud, og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede skal være i dere, og deres glede være full og hel.»
I går var spørsmålet: «Hva er kjernen i min tro?» Jesu svar får vi her: «Bli i min kjærlighet!» Hvordan kan vi det? Jesus svarer: «Hold mine bud!» Og hva er Jesu bud? «Elsk Gud og din neste som deg selv!» Så enkelt – så vanskelig.
Ja, er det egentlig så vanskelig? Den som har opplevd menneskelig forelskelse og kjærlighet, vet at den elskede da betyr alt. Paret tar imot hverandre og aksepterer hverandre uten forbehold. De sier til hverandre: «Jeg trenger deg fordi jeg elsker deg.» Dyp glede og takknemlighet ledsager en slik kjærlighet – og stor kraft og energi.
Når menneskelig kjærlighet allerede er så oppløftende og velgjørende, hvor mye større er da ikke Guds kjærlighet? På denne bakgrunnen står det noe helt vidunderlig i dagens evangelium: Jesus tar oss med inn i Guds kjærlighet, inn i dette mysterium mellom ham og Gud i den hellige Ånd! Det betyr at Gud sier til enhver av oss: «Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!»
Hvis vi kan si ja til Guds kjærlighet, da blir det så mye enklere å ta imot alle mennesker rundt oss. Guds kjærlighet mykner opp alt det som er forherdet i vårt indre, alt som separerer oss fra oss selv og andre. Guds kjærlighet helbreder oss og løfter oss opp. Hvis vi tillater Gud å lege våre sår – ved å ta imot Guds kjærlighet – da blir Jesu bud om å elske Gud, vår neste og oss selv noe helt naturlig, noe som liksom automatisk skjer med og i oss. Det blir til en gave, ikke noe prestasjon eller slit.
Og: Vi kan øve oss i å ta imot Guds kjærlighet. Vi kan prøve å høre Gud si denne setningen til oss: «Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!» Går det an? Kan vi åpne oss til denne uforbeholdne kjærligheten? Tro på den, akseptere den, svare på den?
I de dager kom det noen ned fra Judea og begynte å lære brødrene at dersom de ikke fulgte de mosaiske skikkene og lot seg omskjære, kunne de ikke bli frelst. Det oppstod da et ganske kraftig røre, og Paulus og Barnabas kom i heftig diskusjon med dem. Til sist ble det bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen av de andre skulle dra opp til apostlene og presbyterne i Jerusalem for å få saken avgjort. (Apg 15,1-2)
Lesningen fra Apostlenes gjerninger er spennende og beskriver hvordan en av de første ‘dogmatiske’ stridigheter i den unge kirken oppstår. Den store konflikten i urkirken gjelder spørsmålet: Skal de menneskene som er interessert i kristendommen, bli bedt om å holde den mosaiske loven, særlig omskjæringen? Paulus og Barnabas sier helt tydelig: «Nei! Troen på Jesus Kristus er det sentrale!» Andre jødisk-kristne misjonærer påstår at nettopp omskjæringen må til, ellers kan det ikke bli noe frelse. Etter en heftig debatt blir kontrahentene enige om å legge saken frem for apostlene og presbyterne.
Vi ser her en form for kirkens subsidaritetsprinsipp (nærhetsprinsipp): Stridigheter skal løses helst der de oppstår, på lavest mulige trinn. Hvis det ikke er mulig å oppnå enighet der, så går saken videre et trinn oppover. Den unge kirken hadde kun to trinn på denne tiden, i dag er det noen flere med paven på toppen. Men prinsippet står. Kirkens øverste komité denne gang bestod av apostlene og presbyterne. De skulle avgjøre hvordan troen bæres videre. Allikevel er det imponerende at partene kom fram til denne beslutningen – til tross for at deres tvist var ganske betent. Respekt og åpenhet er viktig for å finne veien – med hjelp av Den hellige ånd.
Hva er kjernen i min tro? Hva er sentralt, hva er en slags ‘pynt’? Hva trenger jeg for at min tro får nok næring og holdes levende? Har jeg i det siste året under lockdown kanskje oppdaget noe nytt som kan hjelpe meg på denne veien?
Til slutt et lite gullkorn av Søren Kirkegard: Vi behøver ikke å skamme oss over at vi trenger Gud. For dette er fullkommenheten. Og det er det mest sørgelige at et menneske skulle gå gjennom livet uten å oppdage at det trenger Gud.
I det daglige kan vi finne den oppstandne i ansiktene til våre brødre og søstre, og fremfor alt i de fattige og de marginaliserte.
Vi vil bli overrasket over hvordan Guds storhet blir åpenbart i litenhet, og hvordan hans skjønnhet skinner frem i de fattige og de enkle. Pave Frans, april 2021
Foto: Daniel Ibañez/CNA Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
I går dro p. Andreas ut til Follo-kommunene for å feire messe der, se bildene nedenfor
Nordby kirke i Ås kommune
P. Andreas sjekker påmeldingen
P. Andreas preker
Gamle Ski kirke
Bønn over offergavene
Dessverre ikke kirkekaffe enda…
Øverst Nordby kirke, nederst Ski kirke, flere bilder finner dere her.
De som møtte opp var veldig takknemlige for å kunne feire messe igjen. Men det hadde vært plass til flere.
Ski gamle kirke var messested før i tiden. Noen foreslo at det kunne feires en messe hver måned der med påfølgende kirkekaffe i Frimurerlogens bygg på andre siden av gaten. Ja, kanskje det?
