I fellesskap gjennom fastetiden – Så høyt elsket Gud verden…

14. mars 2021 Nyheter

Dagens meditasjon på søndag Lætare – Gled dere!

Søndagens evangelium – det glade budskap:
Gud sendte sin Sønn for at verden skulle bli frelst ved ham

På den tid sa Jesus til Nikodemos: «Som Moses reiste slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli løftet opp – for at hver og en som tror, ved ham skal få det evige liv i eie. Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie. Gud sendte jo sin Sønn til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har villet tro på Guds enbårne Sønns navn. (Joh 3,14-18)

Gled dere!
roper liturgien til oss –
uten hensyn
hva slags stemning som rår
den 14. mars 2021.

Mye taler imot
gleden…
Når egne krefter svikter
trengs det tro.
Bærer den? Hvis ikke?

Siste hjelp: Om natten
finne veien til Jesus,
høre som Nikodemus:
Gud elsker verden grenseløst –
ingen skal gå tapt.

Tro som tar det for sant
kan holde ut under korset.
(Rica E. Friedberg)

Bilde: Nikodemus hos Kristus, maleri av Crijn Hendricksz Volmarijn (1616-1645), scripturerevealed.com

I fellesskap gjennom fastetiden – Å stole på Gud (del 3)

13. mars 2021 Nyheter

Dagens meditasjon av p. Ragnar

Jødene tok til orde og spurte Jesus: «Hva for et tegn har du å vise oss, siden du gjør dette [drive kjøpmenn og pengevekslere ut av templet]?» Jesus svarte: «Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.» Jødene innvendte: «Det har tatt seksogførti år å bygge dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Men han talte om sitt legemes tempel. Og siden, da han ble oppreist fra de døde, mintes disiplene hva han hadde sagt, og trodde på Skriften og på Jesu ord. (Joh 2, 18-22)

Disiplene var, som oss, et fellesskap fokusert på Jesus. I deres samtid var tempelet ikke bare en bygning, men et levende fellesskap av troende. Et hellig sted. På samme måte er vårt fellesskap og vår menighet en møteplass mellom Gud og mennesker – i det nye templet: Jesus Kristus. Men Kirken er også inni hver enkelt av oss. Ditt hjerte er et tempel, en kirke, din personlige møteplass med Gud. Ditt hjerte er et tabernakel hvor den levende Gud kan finne sin bolig. Og da er spørsmålet: Hvilke andre ting fyller du ditt hjerte, ditt tabernakel, med?

For at Gud skal gripe inn i din og min hverdag må vi gi Gud plass i vårt liv. Gud må få lov til å slippe til. Det i seg selv er en utfordring, men vi må være villig til å ofre noe av oss selv for å kunne følge Den nye pakts lov. Noen trenger å jage hjertets pengevekslere på dør. Andre trenger å erfare Guds barmhjertighet i sitt liv slik at troen ikke blir en filosofi eller ideologi. Alle trenger vi å stole fullt og helt på Gud, vår far, som er nærmere oss enn vi er oss selv. Gud vet mer om meg enn jeg selv vet. Gud vet mer om deg enn du selv vet. Han er involvert i alle hendelser i vårt liv, selv de gangene vi i fortvilelse har benektet at Gud er til. Derfor ber Jesus oss til stadighet om ikke å være urolige – vær ikke redd! Gud er med deg – Gud er alltid med deg! Han leder deg og beskytter deg.

Så la oss be om at vi, med Guds hjelp, kan være en bolig for Gud. At vi stiller oss til rådighet for hans kjærlighet og barmhjertighet. At vi våger å stole på ham.

Ukens pave Frans – Helbred mitt hjerte

12. mars 2021 Ukens pave Frans

Vi har alle åndelige svakheter som vi ikke kan bli friske fra av oss selv. Vi trenger Jesu helbredelse, vi trenger å holde fram våre sår for ham og si:

«Jesus, jeg er i ditt nærvær med min synd, med mine sorger. Du kan sette meg fri. Helbred mitt hjerte.»
Pave Frans, mars 2021

Foto: Catholic News Agency
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar

I fellesskap gjennom fastetiden – Å stole på Gud (del 2)

12. mars 2021 Nyheter

Dagens meditasjon

De liturgiske tekstene siste søndag byr på en gedigen utfordring når det gjelder å stole på Gud, stole på Jesus. I Johannesevangeliet (2, 13-25) hører vi at Jesus driver kjøpmennene og pengevekslerne ut av templet i Jerusalem. P. Ragnar formulerer det slik: «Det blir et noe bryskt møte mellom Jesus og pengevekslerne i tempelet i Jerusalem – en skandale for de troende som var til stede. En Kristus som bryter med den etablerte politiske korrekthet kan vanskelig være et godt forbilde.»

Foto: erzdioezese-wien.at

I brevet til korinterne prøver Paulus å ‘selge’ sine tilhørere Jesus som korsfestet Gud og Messias. For et håpløs utgangspunkt! P. Ragnar igjen: «Paulus beskriver en korsfestet Messias som en skandale for samtiden i sitt brev til kirken i Korint. Beskrivelser av forventninger som ikke blir møtt. En korsfestet Kristus passet ikke inn i konseptet om en seirende politisk Messiansk lederskikkelse. På samme måte hadde ideen om en lidende Gud som døde og oppstod igjen, ingen stor appell blant intelligensiaen i Korint.»

Paulus skriver (1 Kor 1,22-25): Vi forkynner en korsfestet Messias – for menneskene er det opprørende, men for de som er kalt, Guds egen visdom. Brødre og søstre, mens jødene spør etter jærtegn og hellenerne søker en filosofi, forkynner vi en korsfestet Messias – for jødene er det opprørende, for hedningene er det dårskap, men for oss som er kalt, enten vi er jøder eller hellenere, er Kristus Guds egen kraft og Guds egen visdom. For selv Guds dårskap er visere enn menneskene, og selv Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Paulus minner de troende i Korint på noe de allerede vet, men kanskje ikke helt klarer å akseptere: Guds dårskap er klokere enn all menneskelig visdom, og Guds svakhet er sterkere enn all menneskelig styrke – en påminnelse til dem og oss om å ha tillit til Gud. For Gud griper inn i vår hverdag.

Les resten av prekenen i morgen.

I fellesskap gjennom fastetiden – Å stole på Gud (del 1)

11. mars 2021 Nyheter

Dagens meditasjon

Fra p. Ragnars preken 3. søndag i fasten: «En av de tingene som vi er så alt for raske til å glemme er det faktum at Gud alltid er med oss og passer på oss og at Gud har omsorg for oss. Gang på gang ber derfor Jesus oss om ikke å gjøre oss avhengige av egne ressurser eller materielle ting. Han hjelper oss til å forstå hvordan vår tro og tillit ene og alene tilhører Gud. Han ønsker at vi skal forstå at Gud passer på sine barn – de som stoler på ham.

Teorien kjenner vi, men det blir likevel ikke enklere å få til av den grunn. For vi vet at dersom vi ønsker å oppnå noe her i verden, så må vi jobbe hardt for det. Og mange gjør nettopp det: de jobber hardt for å bedre sine levekår; de jobber for å gi sine barn muligheter de selv ikke hadde; de jobber for å skape seg en bedre fremtid. Det å finne balansen her er ikke så enkelt.»

Denne balansen har den hl. Ignatius av Loyola beskrevet på følgende måte:

«Vi må stole på Gud som om alt var avhengig av oss, ingenting av Gud. Men vi må bruke våre krefter som om alt avhenger av Gud, ingenting av oss.»

Et berømt sitat som blir oversatt og tolket ulikt. P. Vitus Seibel SJ, en tysk jesuitt, skriver følgende:

«Vårt svar på verdens utfordringene trenger ikke å være et stadig mer hektisk tempo. Den som vet at Gud er med oss i våre tanker og gjøremål, trenger ikke å late som om han personlig måtte bære all elendighet i hele verden. I sin bitterhet trenger han ikke være en konstant bebreidelse for de andre som ennå ikke har forstått alvoret i situasjonen og derfor ikke hele tiden går rundt med et dystert ansikt.

Man bør gjøre alt, men i troen på at Gud forblir den siste autoritet og at han forblir trofast mot oss til tross for ulykkene vi finner i denne verden og som vi ofte deltar i. Vi trenger ikke å være lamslått av det som skjer her. De som er forankret i Gud kan rolig utføre sin tjeneste. Nettopp fordi verden ikke er den ultimate og høyeste for kristne, kan de utføre sin tjeneste i verden med nøkternt mot.

På denne måten kan en holdning oppstå og vokse mer og mer som vet hvordan man kombinerer engasjert alvor og hellig ubekymrethet i fruktbar spenning.

Ikke en dårlig blanding, synes det meg for Guds rikes komme.»
(Fra: entschluss 52 (1997), H.11, 25-27)

Foto: Sieger Köder, I Guds hender, Katholische Kirche Steiermark

Fortsettelse i morgen.