Refleksjon: p. Ragnars preken på femte søndag i påsketiden over Joh 15,1-8
På den tid sa Jesus til sine disipler:
«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg.
Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.» (Joh 15,1-8)
Kjære venner,
’Jeg er vintreet og dere er grenene’ – et bilde vi alle kjenner godt – og selv om vi i første omgang tenker på dette bildet som noe kristent, så er det faktisk et bilde som har sitt utgangspunkt i Det Gamle Testamente. Vintreet og grenene hadde lenge vært en beskrivelse på forholdet mellom Gud og Hans Folk. I templet i Jerusalem kunne man se forseggjorte utskjæringer av vintreet og grenene som symboliserte dette. Så det er ikke et hvilket som helst bilde Johannes bruker. I dag er det ikke slik at vi umiddelbart tenker på Israel som et av verdens store vinområder, men vinranker har man hatt her siden tidenes morgen. Det var et bilde som folk umiddelbart forstod.