Månedlig Arkiv: juni 2021

… men det blir større enn alle hagens vekster. – Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,26-34

Her sammenligner Jesus noe veldig stort – Guds rike – med noe veldig smått – et sennepsfrø. Og han forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det minste blir til det største! Uten menneskets inngripen! Jesus forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det å bygge Guds rike har ikke noe å gjøre med å bygge et verdslig rike. Et ord blir sådd, evangeliet, og alt annet utvikler seg av seg selv, liksom automatisk. Er dette ikke en stor oppmuntring og trøst for oss?

Men, det som trengs, er jo å ta imot dette ordet. Grunne på det, bevege det i hjertet – som vi hørte om Maria i går. Vi må kunne høre ordet, derfor trenger vi et åpent hjerte – og noen som forkynner. Det siste kan også være en rolle vi selv blir kalt til å innta. Og så vil Guds rike utvikle seg, vokse, bære frukt. Gud og mennesket går sammen om det prosjektet, men vi kan forvente med tillit at Gud bærer den største byrden og bringer vårt lille bidrag til fullendelsen.

En liten morsom historie til slutt som skal understreke denne felles innsatsen av Gud og mennesket: En prest besøker en bonde på hans gård og ser sammen med ham over de praktfulle, blomstrende åkrene. Så sier presten: «Er det ikke fantastisk hva Gud og du har fått til her?» Bonden svarer kontant: «Du skulle ha sett, hvordan det så ut her, da Gud ennå jobbet helt alene.» Redaksjonen ønsker en god søndag til dere alle!

Refleksjon over dagens evangelium Luk 2,41-51 – Og Maria grunnet på alt dette i sitt hjerte

I går feiret vi Jesu Hjertefest. I dag minnes vi hans mor Marias rene hjerte. Hvordan ser det ut i dette hjerte i dagens evangelium? Jesus er elleve eller tolv år gammel, da foreldrene drar opp til Jerusalem for å feire påskefesten der. Han må regnes som nesten voksen etter datidens standard. Påskefesten utløste hvert år en slags folkevandring. Alle i Palestina som noenlunde kunne bevege seg, vandret opp til Davids by. Den lille familien på tre var nok underveis med sin større familie og mange venner fra Nasaret og omegn. Sånt sett kan foreldrene ikke bebreides for at de ikke passet den unge Jesus godt nok.

For Jesus er det åpenbart helt naturlig å bli i templet for å lære og snakke om Gud etter at festen er over. Han må ha blitt helt oppslukt av lærdommen som blir ham tildel der. Han lytter, spør og får svar og gi selv svar på spørsmål som blir stilt ham. Han har funnet sitt livs kilde. Han tenker ikke på sine foreldre og skjønner ikke at Maria er så opprørt da hun og Josef endelig finner ham. Da har det gått 5 dager uten at de har sett hverandre. Utenkelig for oss i dag. Men åpenbart heller ikke problemfritt for foreldrene denne gang. Maria og Josef må ha hatt fire dager med voksende sorg, angst, fortvilelse og uro. Hvor er deres sønn?

Da de omsider finner ham i templet og forstår at han ikke har sett noe problem med ‘forsvinningen’, må Maria lette på trykket: «Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har vært så engstelige for deg!» For Jesus er det så naturlig å være i templet at han ikke engang skjønner hvorfor foreldrene skulle lete etter ham. Snakk om misforståelser; foreldre forstår ikke sønnen og sønnen ikke foreldrene. Allikevel bryter de nå opp sammen, og evangelisten nevner eksplisitt at Jesus er dem en lydig sønn etterpå. Jesus var sikkert ikke komfortabel med at han hadde forårsaket angst og uro hos foreldrene, hadde lært av denne opplevelsen og ville gjøre det godt igjen.

Og Jesu foreldre? Om Maria heter det at hun tok vare på alt dette i sitt hjerte (Luk 2,51b). Vi hører denne setningen to ganger i samme kapitlet. I vers 19 står det: Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.  Situasjonen her er den at gjeterne hadde besøkt Maria og Josef rett etter Jesu fødsel i stallen i Betlehem og fortalt om engelens budskap på marken. For en uvanlig og spesiell opplevelse! Maria er et menneske som grunner i sitt hjerte på det som skjer i hennes liv. Hun reagerer ikke med det samme, kommenterer eller vurderer eller setter ting i bås, men tar seg tid til å ‘grunne over’ det som skjer. Denne holdningen er virkelig verdt en minnedag! Særlig i vår tid hvor så mange ‘ufordøyede’ kommentarer og utsagn blir lagt ut umiddelbart på nettet og andre medier og forårsaker så mange misforståelser og lidelser.

_{Bilde: Maria og den lille Jesus, skisse tegnet av p. Rory Mulligan SM}

Refleksjon over dagens lesning Hos 11,1.3-4.8-9 – «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner.»

I den nye Pakten oppfyller Gud sitt løfte i Jesus Kristus. Fra tidlig av er derfor tilbedelsen av Guds barmhjertige kjærlighet del av den kristne spiritualiteten. I løpet av de 20 århundrene etter Kristi levetid har denne tilbedelsen hatt ulike utforminger, for eksempel Den gode hyrdes kjærlighet, den åpne siden av Jesu korsfestede kropp, Jesu Kristi hjerte. Alle er symboler for Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Profeten Hosea beskriver Guds følelser for menneskene som en foreldres kjærlighet og omsorg. Hosea tegner et flott bilde av en mor eller far som lærer sitt barn å gå og tar det på sine armer. Gud bøyer seg ned for å gi menneskene mat. Vi hører også at det er konflikter her: Menneskene skjønner ikke at Gud vil helbrede dem. Derfor ble Gud vred på dem. Men så heter det: «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede.» Barmhjertighet vinner over sinnet. Har Gud virkelig slike følelser?

Profeten Hoseas forsøk å vise Gud med menneskelige emosjoner, gjør Gud ikke liten, men forståelig, begripelig. Vi kan spørre av egen erfaring: Hvilken foreldre ville ikke være dypt bedrøvet, fortvilet eller sint om sitt barn som får så mye kjærlighet, ville bare gå sin vei uten å ta hensyn, uten å gi svar på all denne kjærligheten?

Kan vi mennesker overhodet tenke Gud annerledes enn i menneskelige kategorier? Så lenge vi snakker i positive kategorier om Gud, er det nok ikke noe problem. Men vi burde alltid ha i bakhodet at alle våre idéer, alt vi tenker, skriver eller forteller om Gud, har sine begrensninger. Gud er et stort mysterium, helt annerledes enn vi kan forestille oss det. Når vi beskriver Gud som ‘kjærlighet’, så kan vi være trygge på at Gud vil være annerledes på den best mulige måten.