Vi vil gjenopplive en gammel menighetstradisjon med utflukter til katolske steder i Norge.
Derfor inviteres til pilegrimsreise lørdag 18. juni til Røyselandet ved Tyrifjorden, nærmere bestemt Stein Gård kirkeruinene og Bønsnes kirke. Vi får guiding fra historielaget på begge steder. På Bønsnes feirer vi messe med vår pilegrimsprest p. Andreas.
Det blir lunsj på Ringerike gjestegård og såpass styrket tar vi for oss Kistefos museum med sin flotte skulpturpark.
Vi starter kl. 9.00 og er tilbake ved 17-tiden. Turen koster 750 kr.
Påmelding innen 1. juni 2022 til kontoret i St. Hallvard, tel. 23 30 32 00 eller mail Oslo-St.Hallvard@katolsk.no. Vennligst oppgi en mail-adresse eller telefon for mer informasjon.
Bilde: Kirkeruinene på Stein gård (v/Frøydis Gustavsen)Twix, Kistefos museum
For en storslagen fest – først høytidelig messe og så kulinariske og kulturelle høydepunkter fra ulike land
I år ble det en ekstra stor feiring av Hallvardsdagen – etter to år med mange innskrenkninger grunnet Corona. De to høymessene kl. 11 (norsk) og 13 (polsk) ble sammenslått og det ble arrangert fest for alle deretter.
P. Ragnar understreket i sin preken hva slags fortreffelig helgen menigheten – og byen Oslo – har. Hallvard står for mange tidløse idealer: Rettferdighet, omsorg, forsvar av de svake og marginaliserte – og ikke minst mot. Mot til å gi sitt eget liv.
Sognepresten la oss på hjerte at vi skal – så godt vi kan – strebe etter et hellig og fullverdig liv. Vi er skapt for det, da er det også mulig å få det til. Vi klarer det nok ikke hele veien. Men vi må kun gjøre én ting til riktig tid. Derfor er den hellige Hallvard et så viktig forbilde.
I messen var det mange frivillige som deltok. Ministrantenes antall var imponerende. Det ble lest lesninger og forbønner på mange ulike språk, og det var mange grupper som sang på sine morsmål. Eritreerne sang, slo på trommene og danset helt i slutten av messen. En slik fremføring hadde vi i de vanlige høymessene på norsk og polsk nok ikke opplevd før – og folk lot seg fange av denne spesielle atmosfæren.
Maten ble laget på eritreisk, filippinsk, norsk, polsk, tamilsk og vietnamesisk vis. Dessverre fikk undertegnende ikke bilder fra alle de fargerike bordene – det var alt fullt med folk før jeg rakk dit. Og jeg håper at ingen ble glemt av de ivrige hjelpere som lagde denne fantastiske maten.
I tillegg kom to festdagskaker av gigantiske dimensjoner. Sjekk bildene for å se hvordan det gikk med dem…
I menighetssalen ble det presentert et kulturelt fyrverkeri med dans, sang, foredrag om aktuelle prosjekter i menigheten (Laudato Si-gruppen) og mer. Et ukrainsk kor fremførte sanger på en måte som fikk publikumet til å bli veldig imponert.
Tusen takk til alle som stelte i stand denne festen – både i kirken og etterpå i hagen og menighetssalen! Må den hellige Hallvards gode eksempel motivere oss til et hellig liv og gi oss mot når vi trenger det.
Messen begynner, se linken under for flere bilderFestdagskaken – som ingen turde å skjære i – til å begynne med…
P. Ragnars preken på 3. søndag i påsketiden (Joh 21-1-19)
Da de hadde spist, sa Jesus til Simon Peter: «Simon, Johannes’ sønn, holder du mer av meg enn disse andre?» Han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg holder av deg.» Jesus sier da: «Vokt mine lam.» Men så igjen, annen gang, spør han: «Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?» Og han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg holder av deg.» Jesus sier: «Vær hyrde for mine får.» Og for tredje gang spør han: «Simon, Johannes’ sønn, holder du av meg?» Da utbrøt Peter, bedrøvet over at Jesus tre ganger kunne spørre om han hadde ham kjær: «Herre, du vet alt; så vet du også at jeg holder av deg.» Jesus sier: «Så vokt mine får. (Joh 21,15-17)
Det er et fantastisk evangelium vi hører i dag. Disiplene har vendt hjem til Galilea for å ta opp sine opprinnelige hverdagslige gjøremål: å fiske i Galileasjøen. Kanskje visste de ikke hva de ellers skulle gjøre. Men så møter de den oppstandne Kristus på bredden.
Samtalen mellom Kristus og Peter, som vi har gjengitt ovenfor, er verdt å se på nøye. Den har sitt bakteppe på Peters gjentatte fornektelse i natten da Jesus ble arrestert. Tre ganger denne natten påstod Peter å ikke kjenne Jesus. Så gol hanen som Jesus hadde spådd.
Kristus spør ved Galileasjøen etter Peters kjærlighet for ham. Kjærlighet er en sterk drivkraft. Men Peter sviktet da det gjaldt hans eget liv. Og dette kommer frem i samtalen nå.
I den greske originalteksten finner vi tre ulike nivåer for kjærlighet, agape (Guds kjærlighet til oss), amor (kjærlighet av f.eks. ektefeller) og philia (kjærlighet til søsken eller venner). Det er ikke mye igjen av de tre nivåene i den norske oversettelsen. Men litt kan skimtes også her.
Først spør Kristus: Peter, elsker du meg mer enn noe annet. Dette er det høyeste nivå, betingelsesløs kjærlighet (agape). Kristus spør om han er det viktigste i Peters liv: Peter, er jeg nummer 1 i ditt liv? Peter svarer da: “Jeg elsker deg som en bror.” Peters svar kan ikke matche Kristi spørsmål.
Kristus minsker nå kravene (amor). Peter, har du meg kjær? Peter bekrefter igjen med samme ordelag: “Jeg elsker deg som en bror.” Fortsatt er Peters svar ikke på høyden med Kristi spørsmål.
Derfor minsker den Oppstandne nivået en gang til. Han vil komme Peter i møte slik at Peter kan forsone seg med seg selv: “Elsker du meg som en bror?” Og nå kan Peter svare fullt ut, av hele hans hjerte. Dette nivået passer ham (philia). Han er smertelig klar over at hans kjærlighet kunne vært større, men Gud kan bruke alt det Peter har å gi. Og det er sannelig ikke lite!
Guds kjærlighet er viktigst av alt i våre liv. Å ta imot Guds kjærlighet er en livslang prosess. I denne prosessen utvikler vi vår egen kjærlighet til Gud. Og Gud kan bruke vår kjærlighet uansett nivå og til tross for vår svakhet. Peter er et strålende eksempel på denne utviklingsprosessen. La oss slå følge med ham.
I går dro Kontaktklubben på tur, første gang etter pandemien. Turen var arrangert sammen med Caritas som bidro finansielt, personelt og med organiseringen. Takk skal dere ha!
Det var en opplagt gjeng som samlet seg for å dra på tur. Det var en frisk morgen og vi 29 deltakere var glad for at vi kunne klatre opp i bussen og sitte varmt og behagelig. Så bar det sørover.
Første stopp ble Halden, grensebyen under den svære festningen Fredriksten. Halden hadde absolutt fortjent et lengre besøk, men etter planene hadde vi kun tid til å feire messe i byens katolske kirke St. Peter. Heldigvis hadde vi med vår kapellan p. Andreas som hadde sagt seg villig til å ledsage oss og feire messen. St. Peters sogneadministrator p. Roman Kunkel hadde nemlig måttet reise til en begravelse i Polen og befant seg dermed utenfor rekkevidden.
St. Peter kirken har en utrolig akustikk og av de to fremmøtte damene fra menigheten som tok imot oss, var det en organist som tilbød seg til å spille orgelet under messen. For en fryd og glede med musikk og sang i denne kirken! Her er det høyt under taket.
Den andre damen var menighetsrådslederen Benedicte Persdotter Høst som tok imot oss med stor gjestfrihet og engasjement. Hun fortalte etter messen om kirkens historie (etter St. Olav i Oslo og St. Paul i Bergen er St. Peter den tredje kirken som ble bygget i Norge, såpass gammel er den), om kirkens interiør (nettopp nyoppusset) og litt om menighetens og byens historie. Vi må vende tilbake til St. Peter og Halden med mye mer tid, det ville absolutt lønne seg!
Etter at vi fikk skrevet oss inn i menighetens gjestebok dro vi videre over Svinesundbroen til Strömstad. Vi spiste en bedre lunsj rett ved havna og fikk nyte atmosfæren av den lille, pene byen nær Kosterhavets nasjonalpark. Ja, og en liten handletur måtte da jo også ikke mangle. Full av gode og spennende inntrykk, opplevelser og samtaler og med godt fylte handleposer dro vi hjemover. Takk for turen!
Den tvilende Thomas og Blaise Pascal. P. Ragnars preken fra siste søndag
Åtte dager etter var disiplene atter sammen innendørs, og Thomas var til stede. Dørene var stengt, men Jesus kommer og trer inn i kretsen, og sier: «Fred være med dere.» Og så sier han til Thomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side. Og vær ikke lenger vantro, men troende.» Da utbrøt Thomas: «Min Herre og min Gud!» Jesus sier: «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se.» (Joh 20, 26-29)
Er troen det motsatte av fornuft? Neppe.
Det å tro har ikke nødvendigvis med religion å gjøre.
Vi vet ikke alt, vi må i mange tilfeller stole på eksperter. Vi må tro dem.
Vi tror at noen elsker oss, fordi den har sagt det til oss. Det betyr vi stoler på et menneske.
Og troen på Gud? En Gud vi ikke kan se? Det er jo ikke særlig fornuftig, eller?
Blaise Pascal, en fransk matematiker, fysiker, forfatter og filosof mente: Det er uendelig mye mer å vinne med å tro på Gud enn å tape. Denne påstanden betegnes som hans berømte ‘veddemål’ og den kan forklares på en enkel måte slik:
Hvis du velger å tro på Gud og du har rett, da har du mye å vinne. Hvis du ikke har rett, så har du allikevel levd et godt liv båret av håp.
Hvis du ikke tror at Gud eksisterer og du har rett, da har det ikke skjedd noe spesielt. Men hvis du velger ikke å tro og du tar feil, da er du ille ute. Da har du tapt uendelig mye.
Derfor er det mye mer fornuftig å tro på Gud enn å velge å ikke tro.
Tro er et frø som utvikler seg. Den forvandler vår kjærlighet og barmhjertighet til mye mer og blir fullendt i det andre livet.
Tomas var heldig, han fikk se (dagens evangelium Joh 20,19-31). Vi derimot må tro det. Men troen er en gave . Med vår aksept starter prosessen av utviklingen, her og nå.
I dag er ‘Den guddommelige barmhjertighetens søndag’. Pave Johannes Paul har innstiftet denne universale kirkelige festen på 2. søndag i påsketiden i år 2000. Den er knyttet til den hl. sr. Faustyna Kowalskas livsoppdrag: Fortell hele verden om Guds uendelige barmhjertighet.
Måtte Guds barmhjertighet gi oss styrke til å tro.
