Author Archive: Helga

«En gledens dag!» – Palmesøndag 2023

Jesus har kommet for å frelse meg og deg! P. Ragnars preken på Palmesøndag

I dag ble det lest hele lidelseshistorien – i pennen av Matteus (siden vi befinner oss i år A). På Langfredag vil vi høre lidelseshistorien igjen, da fra Johannes-evangeliet. Hvorfor er det så viktig å høre om Jesu lidelse og død – to ganger i den Stille Uke? Vel, også vi møter eller kommer til å møte lidelse og død. Da er det kanskje godt å vite, hvordan Jesus har tatt imot disse påkjenninger, hvilke valg han tok og hvordan han har gått gjennom de tunge tider.

Palmesøndag begynner med at vi minnes Jesu inntog til Jerusalem. Denne gang hørtes hosianna-rop, og glade folk, som viftet med palmegrener, stod ved veikanten. Men Jesus visste hva som skulle komme snart. Han hadde tatt et bevisst valg. Han trakk seg ikke unna, men tok opp konfrontasjonen med sine fiender, de makthavende i religion og stat. De som følte, at deres maktposisjon var truet ved Jesu person og lære.

Valget om å ikke flykte fra denne situasjonen, ble forberedt gjennom hele Jesu liv. Jesus var ikke den Messias som folk flest ventet på. De som ønsket ham velkommen, var enkle mennesker, lavest på rangstigen. De kunne se at Jesus hadde kommet for å hjelpe dem i sin nød og trengsel. At Jesus ville sette dem fri – frelse dem.

De fattige og enkle hilste ham velkommen. Gjennom Jesus fikk de verdighet og frelse. Det er de som kunne se med tro og håp, generasjon etter generasjon. De så i Jesu Kristi person fullendelsen av alt, hele verden, hele universet.

Ved å ankomme Jerusalem på en enkel måte, ridende på et esel, fortalte Jesus hva slags Messias han er. Et esel er et fredens dyr, det brukes ikke på krigstokt.

Hvem hadde Jesus kommet for: de syke og fattige, de som lider under urettferdighet, de sørgende, de som blir marginalisert og undertrykt. Han hadde kommet for å frelse.

Palmesøndag er en gledens dag. Jesus har kommet for å frelse deg og meg!

Kontaktklubb på tur – denne gang Askim og Årjäng – med utfordringer!

P. Huberts ilddåp på hans «halvårsdag»

Onsdag 30. mars ble det igjen tur for kontaktklubben og vennene. Det ble en tur med utfordringer. Den første kom allerede tidlig på morgenen, da vår turprest p. Henry måtte melde pass grunnet sykdom.

Heldigvis hadde vi enda en kapellan med på turen: p. Hubert Lucjanek. Men p. Hubert hadde kun vært i Norge på dagen nøyaktig 6 måneder. Og han er ansvarlig for polakkene i St. Hallvard. Han hadde aldri før feiret en messe på norsk alene. Skulle vi be p. Piotr Pisarek i Askim om å feire messen? Nei, p. Hubert – ung og modig – skulle prøve selv.

Det neste som hendte, var at det kom en telefon fra bussjåfør Sadiq: Han sto i kø på Trondheimsveien. Om natten hadde det kommet 10-15 cm nysnø – igjen. Ved sånne anledninger pleier traffiken i hovedstaden – som kjent – bryte sammen. Ok, vi bestemte oss da til å vente på ham. Sadiq liker nemlig å reise med oss. Og vi med ham. (Smil)

De 50 fremmøtte måtte smøre seg med litt tålmodighet. Det var ikke så lett siden det ble ganske kaldt på føttene å stå ved Tøyen taxilomme i snøen.

Men etter hvert kom bussen og noen ble for ivrige på å komme inn i bussen. De kastet sine kofferter og trillebager inn i bagasjerommet til bussen – og ødela trykkluftslangen som sørger for at bagasjeluken åpner og lukker seg. Nå kunne den ikke lukkes lenger. Med åpen luke kunne vi ikke sette ut på tur. Huff! Bussjåføren Sadiq løp fra butikk til butikk på Tøyen torg for å få tak i en trekantnøkkel. Med et slikt verktøy kunne luken lukkes manuelt. Men Sadiq fikk ikke hjelp! Hva nå??

Les videre og se mange bilder her

«Herre, lær du oss å be»

Mini-retrett i St. Hallvard, ledet av sr. Marit Brinkmann

De to siste tirsdagene var det samling etter kveldsmessen i menighetssalen. Der ledet St. Josephsøster Marit Brinkmann en liten retrett for dem som ville gjøre noe ekstra under fastetiden.

Sr. Marit fortalte litt generelt om bønn, hva slags måter det finnes å be på, hvilke tradisjoner i kristendommen har utviklet, og hvilke erfaringer hun har fra et langt bønneliv og som åndelig veileder i mer enn 30 år.

Sr. Marit fortalte også noe om retrettvirksomheten hos Josephsøstrene på Grefsen. Alle som ønsker noen stille dager i bønn, er velkomne der (se søstrenes hjemmeside https://www.stjoseph.no/).

Gruppen ble også gitt noen øvelser, til og med hjemmelekse. Den siste bestod i å be det ‘ignatianske tilbakeblikket’ om kvelden, også kalt ‘kjærlig oppmerksomhet’. Den går ut på at man ser i stillhet tilbake på dagen som var, med takknemlighet og åpenhet for Gud. Det man fokusserer på, er hvor og hvordan Gud har vist seg denne dagen.

Øvelsene som ble introdusert, gikk ut på å se etter ens dypeste lengsel. Da ble det 5-10 min stillhet i gruppen mens deltakerne ble sittende på stolen og lukket øynene mens de ba. Neste spørsmål var: Hva tror du Gud lengter etter for ditt liv? Igjen ble det stillhet og tid til ettertanke og bønn. Et annet viktig spørsmål: Hva er ditt Gudsbilde? Hvem er Gud for deg? Det ble en fin erfaring å sitte sammen i bønn og reflektere og meditere over disse spørsmålene.

En bønn som beror på forestillingsevnen, kalles i den kristne tradisjonen for katafatisk bønn. I del to av retretten ble det så lagt vekt på den såkalte apofatiske bønnen. Den er mer kontemplativt, vil si at man ikke fremkaller forestillingsevne, men prøver å sitte i stillhet uten tanker og emosjoner, fokuset rettet mot Gud. Sr. Marit innledet i Jesus-bønnen, der man gjentar i samsvar med pusten ordene Jesus (pust ut) Kristus (pust inn).

P. Henry deltok den siste kvelden og fikk anledning til å takke sr. Marit behørlig. Hun var lenge ansatt her i St. Hallvard, men det er nå en god del år siden (fra 1974-1992 – hvis min hukommelse ikke svikter) og det er ikke alle som husker henne fra denne tiden.

Tusen takk, sr. Marit, for to velgjørende kvelder!

5. søndag i fastetiden – nå er det snart påske!

Førstkommende søndag er det allerede Palmesøndag – og den Stille Uke begynner. Fra og med 5. søndag i fasten er kors og statuene i kirken hyllet inn med lila stoff. Det er enda et tegn for fastetiden: Også våre øyne faster. Og lengselen etter møtet med vår oppstandne Herre vokser. I enden av den Stille Uke, under påskevigilienes Gloria, kan vi slippe påskejubelen løs. For en glede!

I dag ble allerede palmegrenene klippet (bilde: Beata Wasyluk, ‘sjefen for klippeaksjonen’). Alle som var tilstede på kontorene, var i full sving. Nå håper vi bare at vår sakristan, sr. Pauline, blir fornøyd med resultatet.

På Palmesøndag hører vi hele pasjonsberetningen, i år fra Matteus (år A). Langfredag ble pasjonen etter Johannes lest. Da når fastetiden sin alvorlige høydepunkt.

Messene på siste søndag varte litt lengre enn normalt. Da koret kom for å øve på vanlig tid før høymessen, hadde familiemessen, som begynner kl. 9.30, ennå ikke kommet lengre enn til Sanctus. Årsak var en laaang hyrdebrev som ble lest i alle messene denne søndagen. Vi begrenser oss her til et kort sitat av pave Frans:

«Hvert menneske er hellig og ukrenkelig. For å sikre at et samfunn har en fremtid, er det nødvendig at en følelse av respekt for verdigheten til ethvert menneske vokser i oss alle, uansett i hvilken tilstand et menneske måtte befinne seg i. Utvalgt og elsket av Gud, er vi kalt til å leve «som det passer seg blant de hellige» (Ef 5:3), til å kle oss med følelser av godhet, ydmykhet, storsinn og bli bærere av Åndens frukter.»

Ha en fortsatt god fastetid!

Gjør som Gud, bli menneske!

Tanker rundt dagens fest ‘Herrens Bebudelse’

Ignatius av Loyola byr på en overraskelse i de Åndelige Øvelser med bønnforslagene om inkarnasjonen. Han nøyer seg ikke, slik Lukasevangeliet gjør, med beretningen om engelens besøk hos Maria. Han mener at denne store begivenheten trenger et guddommelig rådsmøte på forhånd.

Så lar han de tre guddommelige personene se på jorden. Og der ser de hvordan ting skjer: ikke slik det var tenkt i skapelsesplanen, i søskenkjærlighet og fromhet, men i svik, grådighet, hat og krig. Noe må gjøres!

Og derfor bestemmer de seg for å redde menneskeheten ved at Jesus blir menneske blant mennesker; for å hjelpe dem å bære alt som tynger og blokkerer himmelen. Han kan vitne og gi et eksempel på hva Gud vil med mennesker, til tross for alt. Og han kan redde fra all fiendskap og forherdelse av hjertet. Dette er Guds «sekulære fromhet» – for vår frelse.

Så kommer Herrens bebudelse til Maria. Gud blir menneske. Ignatius lar oss også meditere dette. Avslutningsvis foreslår han: «Be om indre kunnskap om Herren som ble menneske for meg, så jeg kan elske og følge ham mer».

Ja, og hva er indre kunnskap og kjærlighet og etterfølgelse? Den tidligere biskopen i Limburg, Tyskland, Franz Kamphaus, sa det på en fantastisk måte: «Gjør som Gud, bli menneske!»

Jesus viser oss hvordan vi kan bli mennesker. Det han forkynner i saligprisningene, er for eksempel hans egne holdninger. Han er fattig. Han kan sørge over noe. Han er ikke voldelig. Han hungrer og tørster etter rettferdighet. Han er barmhjertig. Han har et rent hjerte. Han bringer fred. Han blir forfulgt for rettferdighetens skyld. Hvis vi ‘tuner inn’ på hans holdninger, er vi på rett vei, og ikke alene, men med ham og gjennom ham og i ham. Hjem til Ham.

På høytiden for Herrens bebudelse ønsker jeg dere Hans rike nåde.

Tankene fra p. Vitus Seibel SJ, bilde: Treenigheten av Rublev, efo-magazin.de