Nyheter

Vi må aldri gi opp!

Lær å se med hjertet! Se ting hvordan de virkelig er. Pater Ragnars preken fra siste søndag Laetare.

I dag feirer vi at vi er kommet midtveis i fastetiden. Søndagen kalles Laetare, et latinsk ord som betyr “Gled dere!”. Vi markerer at det i dag er en tid for glede, om enn forsiktig. Vi vet jo hva vi ennå må komme oss igjennom før Påskens Halleluja på ny kan runge i påskenatten.

Dagens tekster gir oss en god grunn til å glede oss. Det var allerede tilfelle siste søndag, da vi hørte om den samaritanske kvinnen. Hun har likhetstrekk med den blinde tiggeren som vi møter i dag i evangeliet. Siden han er blind, så må han jo være en synder, og han er avskrevet av sine medmennesker. Han er like utenfor det fine selskapet som den samaritanske kvinnen.

Det samme gjelder den unge David i første lesningen. Han blir ikke engang invitert, da profeten Natan ber hans far Isai å samle sine sønner til fest. David er for ung, for ubetydelig, selv for hans egen far. Isais øyne er blinde, han kan ikke se at den yngste sønnen er utvalgt av Gud.

Fariseerne er blinde på samme måte, de kan ikke se at Jesus er Messias. De henger seg opp ved at Jesus helbreder på en sabbat. De forstår ikke hvor viktig og fantastisk det må være for den blinde å få tilbake synet. Fariseerne har ikke empati, verken med den blinde eller med Jesus. De tror ikke på at Jesus har kommet for å helbrede dem.

Det å tro er å se ting med riktig perspektiv, se med hjertet, se ting hvordan de virkelig er. Vi ser på mennesker med nye øyne.

Paulus oppfordrer i annen lesning: Lær å forstå hva Herren har kjært!

Ja, forstår vi da? Også vi kan være blinde. Jesus må åpne også våre øyne! I dåpen har vi fått troens gave. Og Jesus har allerede da åpnet våre øyne. Men han må gi oss troens gave om og om igjen. Den må bli fornyet i oss til stadighet.

Igjen Paulus: Lev som lysets barn! Hvordan kan vi det? Vi er jo syndere! Målet er å leve i godhet, rettferdighet og sannhet. Det trenger vi hjelp til!

Det gjør også den unge David, da han blir salvet som konge. Herrens ånd kommer over David under salvingen. Ånden er den store hjelperen. Allikevel: David gjør veldig mye galt i løpet av hans levetid, men Gud forblir ved hans side. God er trofast!

Vi husker kanskje ikke vår dåp, men vi vet hva som skjer. Også vi har mottatt den Hellige Ånd, hjelperen. Derfor er vi også her i kirken i dag. Også vi gjør mye galt i løpet av våre liv, det er absoutt det samme med oss som med David!

Og hva lærer vi av denne sammenligningen? Vi må aldri gi opp! Gud ønsker å gi oss sin kjærlighet slik at vår vilje kan etterhvert blir mer lik Hans vilje. Gud er trofast, også når det gjelder deg og meg!

Laetare – 4. søndag i fastetiden

Om faste og nøkternhet, frihet og glede

Av Elin Anker

Laetare – gled deg – er oppfordringen som møter oss i inngangsverset kommende søndag. Etter å ha tilbakelagt det første veistykket av fastetidens vandring mot påske, blir noen ting klarere: At fasten er en gave, kanskje til og med akkurat den gaven vi ikke visste at vi ønsket oss, gaven vi ikke var klar over at vi trengte?

Selvransakelse, selvpålagt abstinens og mer tid til bønn – alt mens dagene bli velsignet lysere og lengre. Dager der selvbeherskelse og frihet så å si slipes mot hverandre. 

I Laudato Si’, i kapittelet som bærer overskriften “Glede og fred”, skriver pave Frans både om nøkternhet og om unødige behov. Og han gjør det, som så ofte, på en måte som på samme tid både støtter og utfordrer oss. (Kap.6.222 og 223)

“Opphopningen av stadig flere muligheter til konsum distraherer hjertet og og hindrer oss i å verdsette den enkelte ting og det enkelte øyeblikk. I motsetning til dette vil et uforstyrret nærvær overfor den enkelte realitet – om aldri så liten – åpne for oss mye større muligheter for forståelse og personlig utfoldelse. Kristen spiritualitet stimulerer til langsom vekst og evnen til å kunne glede seg over lite. Den er en retur til enkelheten som tillater oss å stoppe opp og verdsette de små ting, og å være takknemlige for de mulighetene livet byr på uten å klamre oss til det vi har eller gremmes over det vi ikke har. Dette forutsetter at vi unngår herredømmets dynamikk og den rene opphopning av fornøyelser.

Den nøkternhet som leves i frihet og på en bevisst måte, er frigjørende.”

Bilde: fisheaters.com