La oss ta opp igjen trådene fra 28. juli (vi trenger at hjertene våre blir tent av Åndens ild) og 22. juli (i Bergprekenen ber Jesus oss om å forandre sinn og hjerte, gjøre en fullstendig omvendelse av bevissthet og mentalitet). Jesus ønsker at vi vokser fra å være middelmådige og lunkne til å bli kjærlige, barmhjertige og rettferdige. Vi skal bli glade givere – og glade mottakere.

Frans av Assisi derimot har tatt bergprekenen på alvor. Det samme jorde Quakerne, Amish people, Mennonitene og Den katolske arbeiderbevegelsen for å nevne noen få. Alle disse har prøvd å sette Jesu sentrale budskap ut i livet. Det betyr å leve et alternativt liv: enkel, i tjeneste for andre, inkludere dem som står utenfor, verdsette det som er nederst på stigen mer enn det som er øverst, velge sosial armod og forening med Gud fremfor egen ‘vellykkethet’ og følelsen av moralsk overlegenhet.

Dorothy Day (1897-1980), en av grunnleggerne av Den katolske arbeiderbevegelsen, har tolket Bergprekenen som grunnlag for Jesu etterfølgelse: «Vi prøver å skape fred. Vi prøver å leve et barmhjertig liv. De mest forunderlige tingene skjer når du begynner å prøve å leve på denne måten. Det er en farlig praksis å utføre barmhjertighetens verk.» [1]

Jeg husker foredraget av Jean Vanier (1928-2019, grunnleggeren av Arken (L’arche) og bevegelsen ‘Tro og Lys’), som han holdt i St. Hallvard, en gang i begynnelsen av 2000-tallet. Da sa han følgende: «Vær forsiktig når du rekker Jesus lillefingeren. Sannsynligheten er høy for at han tar hele hånden, ja hele deg.» Det er nok det som Dorothy Day sikter til når hun snakker om at barmhjertighet er ‘farlig praksis’.

Jesu formidler oss en visdom som er helt annerledes, ja til dels motsatt ‘verdens konvensjonelle visdom’. Jesu visdom undergraver den sosiale ordningen som rår i verden. Bergprekenen vil på ingen måte opprettholde status quo, men vil opprette Guds rike. I dette riket blir de fattige salige, de sultne mette, de sørgende full av glede og fiender elsket.

_{[1] Dorothy Day, All the Way to Heaven: The Selected Letters of Dorothy Day, ed. Robert Ellsberg (Marquette University Press: 2010), 166.
Bilde: p. Richard Rohr OFM, kilde: mariashriver.com}

Refleksjon over dagens lesning 4 Mos 12,1-13 – “Hvordan kan vi kjenne Guds vilje?”

I de dager talte Mirjam og Aron imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til hustru. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne. De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren. Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
Med ett sa Herren til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til møteteltet, alle tre!» Og det gjorde de. Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte frem. Så sa han: Hør hva jeg, Herren sier: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?
Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk; hennes hud var hvit som sne. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud, sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap. La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
Moses ropte til Herren: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!»

Aron og Mirjam er åpenbart ikke lenger fornøyd med Moses som leder og at de to kun er ‘nestledere’. Misunnelse og ærgjerrighet er deres motiver for å undergrave Moses’ autoritet. Gud griper inn – med det samme.

Resultatet er at Mirjam blir spedalsk, på den tid nesten en dødsdom, mens Aron kun får en muntlig reprimande. Når vi leser dette, får noen av oss kanskje en ubehagelig følelse. Hvorfor blir kun kvinnen (Mirjam) straffet – og det veldig hardt – mens mannen (Aron) går fri? Her er det to grunner for ubehag: 1. Kvinnebildet som denne teksten skildrer og er preget av, tilsvarer ikke (lenger) det bilde av våre vestlige, siviliserte samfunn. 2. I Den katolske kirkens hierarki er dette kvinnebildet etter 2500 år fortsatt gyldig, og dets bibeholdelse blir heftig forsvart. Pave Johannes Paul II i sin tid har til og med forbudt å fortsette diskusjonen om kvinnelige prester.

Det er to helt grunnleggende og høyst utfordrende spørsmål som vi i våre trossamfunn og i vårt individuelle trosliv må stille oss: 1. Hva egentlig er Guds vilje? og 2. «Hvordan kan vi/jeg kjenne den?»

Å finne svaret på de to spørsmålene er møysommelig og det må letes etter med stor ydmykhet og, ja, med mot.

_{Bilde: Sr. Philippa Rath OSB, Kloster Eibingen nær Bingen, grunnlagt av Hildegard av Bingen. Sr. Philippa var pådriver og viktig bidragsyter for at Hildegard av Bingen ble helligkåret og utnevnt som kirkelærer i 2012 under pave Benedikt XVI. Kilde: katholisch.de
Tankene i dag er inspirert av tidebønnsboken ‘Te Deum’, Maria Laach forlag, 3. august 2021}

Planer for fred – ikke for lidelse

_{Bilde: Pave Frans, dbk.de}

Refleksjon over dagens evangelium Joh 6,24-35 – «Jeg er livets brød!»

På den tid så mengden at Jesus ikke var der, og ikke hans disipler heller. Da gikk de selv ombord i båtene for å dra til Kafarnaum og lete etter Jesus. Og da de fant ham på den andre bredden, spurte de ham: «Rabbi, når kom du hit?»
Jesus svarte dem: «Sann disse mine ord! Dere leter etter meg, ikke fordi dere har sett jærtegn, men fordi dere fikk stille deres sult på brød. Men nå skal dere arbeide, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir og gir evig liv – den som Menneskesønnen vil gi dere. For ham har Gud, Faderen, merket med sitt segl.»
De sa da til ham: «Hva er det da for et verk, det arbeide Gud venter av oss?»
Jesus svarte: «Å tro på ham Gud har utsendt, det er det verk Gud krever.»
Da sa de: «Hva for et jærtegn har du å vise oss, så vi kan se det og tro på deg? Hva for et verk vil du selv utføre? Våre fedre fikk manna å spise i ørkenen, som det heter i Skriften: ‘Brød fra himmelen gav han dem å spise.’»
Da sa Jesus til dem: «Sann mitt ord! Brød fra himmelen, det fikk dere ikke av Moses; men nå gir min Far dere det virkelige himmelbrød; for Guds brød, det er han som stiger ned fra himmelen og gir verden liv.»
De sa til ham: «Så gi oss bestandig av det brødet, Herre.»
Jesus svarte: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.»

Men Jesus avdekker deres – og vår – tankegang som altfor enkel, på overflaten, uten dybde. Tro er ikke noe man kan kjøpe til en viss pris. Vi kan heller ikke tilegne oss en sannhet ved å gjøre noe bestemt. Tro er et helhetlig gjøremål i Guds Ånd, uten å regne på kostnader og gevinst. Det gjøremålet leder til sannhet.

Når Jesus sier her i evangeliet etter Johannes: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.», så inviterer han oss til å følge ham og vite – som han – at hele vårt liv ligger trygt i Guds gode hender. Det er det som er hovedpunktet, det er det som stiller vårt livs hunger.

Vår kropp trenger føde. Jesus vet det og det å spise sammen med andre, er en viktig del i Jesu liv. Men han stopper aldri der å kun sørge for kroppens vel. Når Jesus helbreder mennesker, så leger han dem på sjel og kropp – i den rekkefølgen. Det som står i sentrum av Jesu oppmerksomhet og lære, er det levende, aktive og direkte forholdet til Gud. Det er det han ønsker å vinne menneskene for.

Kanskje noen av de mest trøstende ordene Jesus sa i evangeliene etter Matteus og Lukas, er bønnen vi kristne kaller ‘Fader vår’. Mens bønnen ofte blir sagt i fellesskap eller som en del av liturgisk bønn, kan denne bønnen også være en kontemplativ praksis når den blir bedt sakte og oppmerksomt, kanskje til og med som lectio divina.

Vi inviterer til å be denne moderne versjonen av Jesu bønn fra den anglikanske kirken i New Zealand, som både hedrer og gjenspeiler Maori-urfolkets kultur:

_{Oversatt fra Richard Rohrs daglige meditasjoner, 8. juli 2021, se cac.org.
Bilde: Solnedgang over Nesodden, Bunnefjord ved Sjødalstrand}