Uten forandring blir det ikke vekst. Tanker fra p. Ragnars preken
“Jeg er vintreet, dere er grenene.” Dette flotte, velkjente bildet i søndagens evangelium forteller oss noe viktig om vårt forhold til Gud. Det sier noe om hva Guds folk burde være.
Det er et bilde som alle forstår. En gren kan ikke eksistere uten stammen. Da vil den dø. Kristus er stammen. Vi, som er grenene, kan ikke vokse og utvikle oss uten Kristus.
Siste lørdag ble det arrangert en stille retrett om vennskap og kjærlighet. Retretten skulle belyse at alt henger sammen. Det ble blant annet lest fra pavens store encyclica Laudato Si’. Paven snakker om ‘broder elv’ og ‘moder jord’. Disse er våre søsken og burde behandles deretter.
Vinrankene må bære frukt. De må beskjæres og renses. Det gjelder også for oss. Vi, grenene, må bære frukt. Da må vi først og fremst stanse krigen mot skaperverket. Det forteller pavens skriv Laudate Deum mye om.
Vekst krever forandring. Ellers er det ikke liv. Er denne forandringen synlig i kirken? Eller er vi for rigide, sitter vi fast i fortiden? Røttene, fortiden, er viktig. Men Kristus kaller oss stadig til nytt liv, til forandring. Vi må være åpne for forandring. Den hellige Ånd virker i oss. Tro er noe som forandres, vi snakker om en levende tro.
Derfor må vi ha viljen til å bære frukt. Frukten er vår kjærlighet, det å dele og beskytte skaperverket, forandringen i våre hjerter. Kjærlighet i praksis vil alltid være fruktbar, og den må deles.