I fellesskap gjennom kirkeåret – Treenighetssøndag

Dagens refleksjon: P. Ragnars preken – Vi døpes, tilgis, salves og begraves i Treenighetens navn


Kjære venner, 

I dag feirer vi Treenighetssøndag. Det er en noe tung materie å ta fatt på i dag når vi feirer vår første søndag med messer på lang, lang tid. Men selv om teologien kan være komplisert, så er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva Treenigheten er dersom vi bruker noen bilder som er kjent for oss. For det denne høytiden inviterer oss til er å betrakte det som er et av de grunnleggende dogmene i kristendommen – og samtidig: vår tros største mysterium. Nemlig det at der er tre guddommelige personer som deler den samme ene guddommelige natur i Én sann Gud. 

Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. 
Skaperen, Frelseren og Helliggjøreren. 

Selve læren om Treenigheten er noe som vi ikke finner klart og tydelig i Bibelen vår, selv om vår evangelietekst i dag er det nærmeste vi kommer. Dersom du søker på ordet «treenighet» i en online bibel vil du ikke få noen treff, men vi vet at allerede i Kirkens første tid var dette en etablert trossannhet. Dette er også en av grunnene til at alle liturgiske handlinger – personlig bønn, messe og sakramentale handlinger – alltid starter med påkallelsen av Den hellige treenighet: «I Faderens, og Sønnens og Den hellige ånds navn.» Vi døpes, tilgis, salves og begraves i Treenighetens navn. 

Les videre her

I fellesskap gjennom kirkeåret – Min sjel har kjempet for visdommen

Refleksjon over dagens lesning Sir 51,18-28 – ‘Jeg blir gammel og lærer fortsatt’ (J-J Rousseau)

Jeg vil takke og prise Herren og love hans navn. Da jeg ennå var ung, før jeg tok til å vandre omkring, søkte jeg åpenlyst visdommen i min bønn, foran templet ba jeg om den, og like til det siste vil jeg søke efter den. Som når druen modnes efter blomstringen, gledet mitt hjerte seg over den. Min fot gikk frem på rett vei, og fra min ungdom av har jeg fulgt dens spor. Jeg bøyde en kort tid mitt øre til visdommen og tok imot den, og fant megen lærdom for meg selv. Jeg hadde fremgang i den; og Han som gir meg visdom, vil jeg ære. For jeg satte meg fore å følge dens bud og var nidkjær for det gode, og jeg skal ikke bli til skamme. Min sjel har kjempet for visdommen, og da den vakte min hunger, gransket jeg den nøye. Jeg strakte mine hender mot det høye, og jeg sørget over mine forseelser mot den. Jeg vendte min sjel til den, og fant den da jeg renset meg.

«Jeg blir gammel og lærer fortsatt» – med disse ord begynner Jean-Jaques Rousseau nesten forundret det tredje kapitlet til sin siste bok ‘Den ensomme vandrers drømmerier’ (Les Rêveries du promeneur solitaire, 1776-1778). Fra verden og dens mas har Rousseau trukket seg tilbake, skuffet. Men når han spaserer i naturen, blomstrer han opp igjen. Her ute kan hans ånd og sjel puste lettet ut og få utfolde seg fritt. Mens han går eller hviler i naturen, blander seg minner, drømmerier og refleksjoner og blir til meditasjoner av Rousseaus eksistens.

Særlig inspirert blir hans tankegang på den lille øya Saint-Pierre midt i Bielersee (Sveits). Der spaserer han langs bredden eller legger seg ned i en liten båt, lar seg drive sakte på vannet og ser opp mot himmelen. «Hva tenker eller nyter man i en slik tilstand? Ingenting som befinner seg utenfor oss selv. Ingenting bortsett fra oss selv og vår egen tilstedeværelse. Så lenge denne tilstanden varer, har man nok med seg selv, trenger man ikke noe annet. Å føle vår egen eksistens, uten å bli forstyrret av en annen følelse, er i seg selv allerede en vakker og verdifull sinnstilstand av ro og tilfredshet.» Så Rousseau i 5. kapitlet av boken.

Jean-Jaques Rousseau var en sensibel og spirituell person. Han visste godt, hvem han kunne takke for sin eksistens.

Bilde: Åndalsnes havn med hurtigruta og Isfjorden (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ukens pave Frans

Brødre og søstre,

Den Hellige Ånd driver oss mot enhet og samhørighet, mot et mangfoldets harmoni. Han får oss til å se på oss selv som deler av det samme legemet, som hverandres brødre og søstre. La oss se på helheten!

Pave Frans, pinsedagen 2021

Foto: Vatican News
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar

I fellesskap gjennom kirkeåret – Hvor herlige alle hans gjerninger er!

Refleksjon over dagens lesning Sir 42,21-35 – Hvem kan bli mett av å skue hans herlighet?

Jeg vil minnes Herrens gjerninger, og det jeg har sett, vil jeg fortelle.
Ved Herrens ord er hans gjerninger blitt til.
Den lysende sol skuer ned over alt, og Herrens gjerninger er fulle av hans herlighet.
Herren har ikke gitt sine hellige makt til å fortelle om alle hans underverker,
som den allmektige Herre har grunnfestet, for at verdensaltet skulle stå fast ved hans herlighet.
Avgrunnen og hjertet har han gransket, og deres lønnlige råd kjenner han til bunns,
for Herren kjenner all viten, og han tyder tidenes tegn.
Han forkynner det som var, og det som skal komme, og avdekker sporene av det som er skjult.
Ingen tanke unngår ham, enn ikke et eneste ord er skjult for ham.
Han har satt sin visdoms store gjerninger i sin riktige orden, han som er fra evighet til evighet.
Han er hverken blitt større eller mindre, og heller ikke har han trengt til noen rådgiver.
Hvor herlige alle hans gjerninger er! Og dog kan vi bare se som en gnist av dem.
Alle disse gjerninger lever og forblir til evig tid, overalt gjør de hans vilje.
Alt er det skapt to av, det ene motsatt det annet.
Han har ikke gjort noe som er overflødig.
Det ene fremmer det annets beste, og hvem kan bli mett av å skue hans herlighet?

For en storslagen tekst! Grandios! Hvilken visdom og overflod! Ta teksten gjerne takknemlig imot. Den er en stor gave – for deg!

Tekstens skatter bør oppdages langsomt og med stor ro – som om man pakker ut en veldig verdifull gave. Forsiktig og nøye ser man på den når den omsider dukker opp av papiret.

Se på nyansene og detaljene. På denne måten vil du virkelig ‘møte’ denne teksten. Det kan være opphav til noe underfullt. Åpne derfor ørene til ditt hjerte vidt og ta imot ordene og rytmen. Nyt det.

Når du har funnet et vers som du setter særlig stor pris på, skriv den ned og ta den med gjennom din personlige hverdag. Din dag kommer til å bli helliget av verset.

Bilde: Rondane med Storronden, Rondeslottet og Høgronden (jfr Harald Sohlberg maleri ‘Vinternatt i Rondane’, Nasjonalmuseet)

Endelig messe igjen!

Nå kan vi igjen feire sammen – i første omgang er det begrenset til 20 troende ad gangen

Etter en lang stund uten fysiske messer i St. Hallvard i Oslo (siste gang 22. januar) kom endelig dagen da det igjen kunne feires messe i vår kirke. Riktignok er det fortsatt begrenset antall, men tidene blir bedre, og det er håp om at det snart kan være flere samlet til messen. Messene feires på de vanlige tidspunkter. Det må bestilles billett og dette kan gjøres fra og med ca. kl. 18 dagen før på billett.katolsk.no.

I dag var klokken-11-messen fullsatt. Det ble en nesten høytidelig stemning med organist og et lite kor tilstede. Velkommen tilbake til messe i St. Hallvard!