I fellesskap gjennom fastetiden – Å tilgi (del 2)

Dagens meditasjon

Den hellige Ignatius av Loyola, jesuittenes grunnlegger, sier:

«For ikke å dømme urettferdig (lemfeldig dom) må enhver passe på å ta nestens tanker, ord og gjerninger i beste mening.»

Utsagnet er så viktig at den sågar har kommet med i Den katolske kirkes katekisme (2478):

Enhver god kristen må være snarere til å redde nestens utsagn enn til å fordømme det. Dersom det ikke står til å redde, må man spørre ham hvordan det var ment; dersom det var dårlig ment, må han settes på plass med kjærlighet; og er ikke det nok, må man med alle passende midler få ham til å mene vel slik at han kan berges.

Etter svaret på apostelen Peters spørsmål om hvor ofte man må tilgi (se i går), forteller Jesus en lignelse om Guds rike (gårsdagens evangelium):

Og således kan himlenes rike lignes med en konge, som ville gjøre opp sitt regnskap med sine embedsmenn. Oppgjøret begynte, og en som skyldte ham ti tusen talenter, ble ført frem. Han hadde ikke noe å betale med, og derfor befalte hans herre at han skulle selges, med kone og barn og alt han eide, så gjelden kunne bli betalt. Da kastet embedsmannen seg i støvet for ham og bad: «Gi meg bare henstand, så skal jeg betale deg alt sammen.» Hans herre syntes synd på ham og lot ham gå, og eftergav ham til og med gjelden. Men idet embedsmannen gikk ut, kom han over en kollega, som skyldte ham hundre denarer. Dermed grep han ham i strupen og sa: «Betal det du skylder!» Den annen falt ned for ham og bønnfalt ham: «Gi meg bare henstand, så skal jeg betale deg!» Men han ville ikke; tvert imot, han drog avgårde til fengslet med ham, og der skulle han sitte inntil han hadde betalt det han skyldte. Da hans kolleger så hva som gikk for seg, ble de opprørt og gikk og fortalte sin herre det hele. Og hans herre lot ham kalle til seg og sa til ham: «Du slyngel! Alt det du skyldte, eftergav jeg deg fordi du bad meg om det. Jeg viste deg barmhjertighet; burde ikke da også du ha vist barmhjertighet mot din kollega?» Og full av vrede lot han bøddelknektene ta seg av ham, inntil han hadde betalt alt han skyldte. – Og slik kommer min himmelske Far til å gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av hjertet tilgir sin bror.

Jesus sier: Guds rike er som denne kongen. Gud tilgir. Om og om igjen – når vi angrer og ber Ham om å tilgi oss. Men hvis vi avslår Guds invitasjon om å være barmhjertig, hvis vi velger en annen vei, så tar Gud oss på alvor. Da gjør Han med oss det som vi selv har valgt. Embedsmannen skjer ikke urett ved at kongen handler på denne måten. Han får det som han uansett har fortjent. Han får det som han selv har funnet passende, ellers hadde han forholdt seg annerledes mot sin kollega.

Hva gjør vi altså mot våre medmennesker? Kan vi tilgi? Kanskje er det derfor så viktig at vi ber i hver Fader vår:

Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.

Det finnes et sikkert tegn på Guds tilgivelse: når du tilgir din neste. (Hermann Häring, *1937; tysk katolsk teolog)

Foto: Hellige Ignatius, liagard.no

I fellesskap gjennom fastetiden – Å tilgi (del 1)

Dagens meditasjon

På den tid kom Peter til Jesus og spurte: «Herre, hvor mange ganger er jeg forpliktet til å tilgi en bror som krenker meg? Like til syv ganger?» Jesus sier: «Til det svarer jeg: Ikke syv, men syvogsytti.» (Matt 18, 21-22)

Det å tilgi kan være vanskelig. Det krever en innsats, et indre arbeid med oss selv. Våre følelser er berørt. Vi kan ha blitt veldig såret. Kanskje trenger vi profesjonell hjelp til å bearbeide det som har hendt. Men det kan også være noe mindre alvorlig, noe mer hverdagslig. Det kan handle om en misforståelse mellom to personer. Den ene føler seg såret uten at den andre har ment det ondt og kanskje til og med uten at den andre aner hvilke følelser som ble satt i sving. Det finnes en morsom historie om denne typen misforståelse – som nok ikke er så morsom:

En mann vil henge opp et bilde, men mangler en hammer for å slå spikeren inn i veggen. Han får idéen om å be naboen å låne ham en hammer. Men så kommer han til å tenke: «Naboen har sist sett så rart på meg. Han liker meg sikkert ikke. Ja, og da vi i går møttes i garasjen, da har han kun nikket til meg, ikke engang sagt ‘hei’. Han vil sikkert ikke låne meg en hammer. Egentlig er han ganske arrogant og avvisende. Ikke som en god nabo burde være.» Og så tenker mannen videre og videre i de banene og blir sintere og sintere på naboen. Til slutt stormer han ut, ringer på dørklokken til naboen, og da døren blir åpnet, roper han illsint: «Du kan beholde din dumme hammer!»

Historien setter det litt på spissen, men er det ikke slik at vi burde kontrollere våre tanker, våre tankemønstre.? Hvor ofte beveger vi oss i negative tankebaner som forsterker våre negative følelser?

En følelse er i seg selv noe nøytralt. Det vi gjør med våre følelser, det er avgjørende – se den lille historien ovenfor!

Pave Frans har foreslått som fasteoffer: «Avstå fra å sladre!» (Angelus, 28. februar 2021). Sladder er noe som ødelegger relasjoner, det kan utvikle seg til fiendskap og mobbing. Isteden burde vi alle prøve å trekke frem det positive i hver person, ja til og med i hvert utsagn av et medmenneske. Vi burde prøve å sette oss inn i situasjonen til vedkommende, hans tanker, og hans uttalelser. Vi burde prøve å ‘redde nestens utsagn’! (Ignatius av Loyola, Den katolske kirkens katekisme 2478, se del 2 i morgen)

I fellesskap gjennom fastetiden – Charles Dickens

Dagens meditasjon av Gudveig Havstad

Fra denne julen har jeg blitt oppmerksom på at Charles Dickens er en meget religiøs forfatter, da jeg leste en liten bok som ikke var ment til utgivelse, men kun som fortelling om Jesu liv til hans barn.

Jeg kjøpte boken i en periode jeg leste Dickens høyt for sønnedatter. (Hun som er glad i litteratur, men har en alvorlig grad av dysleksi, som gjør det meget slitsomt for henne å lese.) Men plutselig ble lesestundene uaktuelle, og først når vi, sønnedatteren og jeg, nå mange år senere så filmen om «David Copperfield fortalt av ham selv», har jeg fortsatt lesingen av Dickens. I julen denne lille boken: «Frelserens liv», utgitt i 1934. Boken begynner slik:

Mine kjære barn, det ligger mig på hjertet at dere skal få noget å vite om Jesu Kristi livs historie. Alle bør vite noget om ham. For aldri har noget menneske levet som var så god, så vennlig, så mild og hadde slik medfølelse med alle som gjorde galt eller og hadde det vondt som ham. 

Les videre her

I fellesskap gjennom fastetiden – Å be

Dagens meditasjon

En gang var Jesus et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» (Luk 11,1)

Pave Frans sier at det å be er en kunst som krever pågangsmot. Han har også tvitret at «bønn er ikke det samme som å bruke en tryllestav. Bønn krever forpliktelse, utholdenhet og viljestyrke.» Bønn krever også øvelse! Og som med hvilken som helst kunstform, så er det noen som må lære oss å be. Vi lærer det fra våre foreldre, fra katekese, fra Skriften og fra liturgien. Gjennom fellesskap med hverandre kan vårt åndelige liv modnes og vokse i bønn. Der hvor vi tidligere ropte til Gud i frykt og desperasjon kan vi lære å finne fred med Gud som regjerer i vårt hjertes stillhet. Det finnes ingenting som er mer viktig for vår åndelige utvikling enn det å be bra. For det å be bra er å leve – være den vi er skapt til å være.  (Fr. James Martin SJ)

Jesuittpateren James Martin fra USA har utgitt mange bøker, bl.a. ‘Gud i alle ting’, oversatt og utgitt av St. Olav forlag. Meditasjonen er fra hans nye bok ‘Learning to pray – a guide for everyone’, utgitt i februar 2021 og ennå ikke oversatt fra engelsk til norsk.

Bilder: Kapellet i St. Hallvard, fr. James Martin SJ, kilde m.facebook.com


I fellesskap gjennom fastetiden – Velg barmhjertighet!

Dagens meditasjon

 Jesus sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Mt 9,12-13)

I evangeliet etter Matteus (9,13) utfordrer Jesus oss til å oppdage hva profeten Hosea mener med ordene «jeg ønsker barmhjertighet – ikke offer». Det er slik vi kalles til å vende tilbake til en Gud som ønsker å helbrede oss og forbinde våre sår. Kanskje dette er hva Gud ønsker for oss i fastetiden: at vi tar vår tilflukt til ham i vår ufullkommenhet og sårbarhet vel vitende om at han ikke vil straffe oss, men helbrede oss. 

Fastetiden forbereder oss på Jesu lidelse, korsfestelse og død både liturgisk og åndelig. Gjennom disse skjellsettende hendelsene åpenbares Guds barmhjertighet for oss og kaller oss til å etterligne den samme milde barmhjertighet. 

Sitatet fra Hosea dukker ofte opp i fastetiden for å minne oss på at Gud ikke ønsker seg faste og offer, men at vi isteden vokser i barmhjertighet. Samtidig må vi huske at barmhjertighet og offer ikke står i kontrast til hverandre. Barmhjertighet er nemlig en høyere form for offer.  

I denne fastetiden måtte vi være villige til å følge Jesu eksempel og vise hans milde barmhjertighet mot andre og oss selv. Måtte vi søke å gjøre den ene tingen som Gud ber oss om: å vise barmhjertighet selv om det betyr at vi må gjøre et personlig offer.