Langfredag i St. Hallvard
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse
Til ettertanke
Stol på livets bevegelse nedover, og Gud vil ta seg av bevegelsen oppover. Gjør vi det, så er vi i solidaritet med livets løp som vi kan se overalt om vi vil, ikke minst i naturen som er på vei oppover nå i vår. Vi er da også i solidaritet med hverandre, uten denne solidariteten fungerer ikke vårt fellesskap.
En eller annen form for lidelse og død – psykologisk, åndelig, relasjonell eller fysisk – er den eneste måten vi kan bli til modne og solidariske mennesker på. Lidelsens og dødens vei, den gikk Jesus uten å bli fiende med noen. For å kunne kjenne, elske og følge Jesus Kristus bedre, trenger vi slike erfaringer.
Vi er kalt til å ta imot alt det vi møter i livet. Om og om igjen legger Jesus denne veien foran oss. Det finnes ingenting å gi avkall på eller motstå. Alt kan omfavnes, livskunsten er å klamre seg til ingenting. La det gå!
For å vende tilbake til kjærligheten, må vi gi avkall på vår higen etter makt, rikdom, ære og kontroll. Det er denne åpenbaringen som gjør Bibelens tekster om fullkommen kjærlighet så profetiske og revolusjonerende for vår tid.
Å overgi seg til den guddommelige strømmen av kjærlighet handler ikke om å gi etter, kapitulere, bli en marionett, være naiv, være uansvarlig eller stoppe all planlegging og tenkning. Overgivelse handler om en fredelig indre åpning slik at kjærlighetens kilde i oss kan gi levende vann.
Korset er et bilde for vår egen tid og alle tider: Vi er invitert til å se på bildet av den korsfestede Jesus for å mykne opp våre hjerter. Med slike hjerter leder Gud oss til nyvunnet medfølelse, kjærlighet og barmhjertighet.
Be om at vi lytter til hjerteslagene til dem vi har rundt oss
Skjærtorsdag i St. Hallvard
Se bildene fra denne dagen her
Vanligvis står presten fritt hva han ønsker å preke over. Ikke på Skjærtorsdag. Da får alle prester i verden en klar instruks hva som skal prekes. To ting: Prekenen skal handle om den siste nattverden som Jesus feiret med sine disipler – og nestekjærlighet. Det er de to store emner på Skjærtorsdag.
Begge to handler om kjærlighetsbudet. Brød og vin blir forvandlet til Jesu legeme og blod, virkelig, ekte og virksomt. Denne forvandlingen feirer vi i hver eneste eukaristifeiring. Det er ikke magi, ikke teater, men mysterium og, ja, mirakel. Det gir sjelen mye mer næring enn vi kan ane. Var det teater, så var brødet kun en kjeks og vinen kun vin.
Denne kvelden skal vi også ha fotvasking som del av liturgien. Evangelisten Johannes er den eneste av evangelistene som beretter om denne kjærlighetshandlingen. Opprinnelig var det kun paven som vasket føttene til 12 subdiakoner – og etter messen til 13 fattige menn. I klostrene var det abbeder og abbedisser som vasket føttene til sine medbrødre og -søstre. Tenk: En abbedisse kledde av seg sine høytidelige gevanter, la vekk mitra og bispestav og vasket søstrenes føtter! Ikke dette er teater heller. Det sier noe om måten hvordan er vi fellesskap på, hvordan vi er kirke.
Da Jesus gjorde det denne gang i nattverdsalen, var det nærmest revolusjonært. Jesus, som ble hyllet som en konge på Palmesøndag, da han inntoget i Jerusalem, ble slave, den minste av alle! Hvordan kunne han gjøre sånt. Det var utrolig vanskelig å forstå for disiplene.
Gjennom denne handlingen forteller Jesus oss om ydmykhet, om kjærlighet, om å gi oss selv. Han ber oss om å gjøre som han. For meg som sogneprest er det veldig viktig at jeg en gang i året kan vaske føttene til noen representanter i menigheten, jeg ville gjerne vaske alles føtter, men dette tar altfor lang tid. Når jeg vasker deres føtter, minner meg det om at jeg er menighetens tjener. Et sterkt tegn som sier meget om vårt fellesskap og min rolle. Hva slags fellesskap? Et fellesskap av respekt, kjærlighet, barmhjertighet, et fellesskap der alle har sin plass, som ikke er ekskluderende.
La oss be om stor ydmykhet, at vi kan bringe fred og forsoning. Be for meg, be for abba Meconnen, for vår diakon Mathias, ja be for alle prestene i menigheten. Be om at vi lytter til hjerteslagene til dem vi har rundt oss.
Ukens pave Frans
Medfølelse
Jesu lidelse blir til medfølelse når vi rekker ut hånden til dem som føler de ikke kan gå videre, når vi løfter opp dem som har falt, når vi omfavner dem som er motløse.
Pave Frans, april 2025
Foto: Vatican Media
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
Palmesøndag i St. Hallvard
Den Stille Uke ble høytidelig begynt
Tradisjonen tro ble messen på Palmesøndag begynt utenfor kirken. Så gikk p. Ragnar, diakon Mathias og de mange ministrantene inn i kirken mens menigheten sang ‘Hosianna, Davids sønn’. Hosianna betyr: ‘Hjelp!’ og ‘Frels!’.
P. Ragnar minnet oss om at vi med dette husker Jesu festlige inntog i Jerusalem på et esel mens de som var vitner viftet med palmekvister og ropte Hosianna – velsignet være du!
Veien fra ropene ‘Hosianna’ til ‘Korsfest’ er kort som vi vet.
I denne uken, den viktigste uken for kristenheten, skal vi gå med Jesus denne veien – på en måte som Håpets pilegrimer, mottoet for jubelåret. Jesus går først, vi følger. Fra inntoget i Jerusalem til stedet der Jesus feirer siste nattverd med sine nærmeste, der han innsetter Eukaristien, videre til Getsemane hage og Oljeberget. Dette hører vi om på Skjærtorsdag.
På Oljeberget ber Jesus så innstendig at ‘svetten faller som bloddråper ned på jorden’. Etter denne bønnen er Jesus klar til å gå den tunge veien inn i fangenskap, forhør, tortur, korsfestelse og døden. Han blir forrådt, dømt på feil grunnlag og forlatt av alle dem han hadde kjær og tillitt til. Nei, ikke alle, noen få trosser sin egen dødsangst og står under korset.
Dette minnes vi om på Langfredag. Og så kommer den stille, tomme dagen – lørdag i den Stille Uken. Paven ber oss om å markere denne dagen ved at vi reflekterer over alt som vi har feiret hittil i den Stille Uken og at vi holder stillhet og andakt.
Om kvelden begynner den store påskefeiringen. Vi feirer Jesu oppstandelse, men teologisk sett er påskevigiliene viet til feiringen av dåpssakramentet. Vannet blir viet og voksendåp feires – hvis det er kandidater. Vi hører om Israels flukt fra Egypt, hvordan de kommer seg gjennom det Røde Hav og at deres fiender blir utslettet. Dette kan tolkes som et mektig bildet for dåpen.
I år vil vi oppleve voksendåp i vår menighet. Etter messen blir det en liten mottakelse i menighetssalen for de nye katolikker og alle som ennå har litt tid til å ønske hverandre god påske. Siden feiringen begynner først kl. 22.00, er vi da allerede i de små timene. Alle er velkomne!
