Sakramentene er ikke en belønning for god oppførsel…

… men medisin for alt som er såret i meg.

I skrivende stund, 5. desember, hører vi i dagens evangeliet Jesu jubelrop: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små.»

En tysk benediktinerpater skriver i dag* i en liten refleksjon over denne setningen: Jesus brukte bilder og et språk som kunne forstås av alle. Teologi i dag kan virke meget komplisert og kan bidra mer til å lukke døren til Gud enn å åpne den.

Gjør døren høy, gjør porten vid, synger vi i advent. Jesus har bebreidet fariseerne for å gjøre nettopp ikke dette, døren høy og porten vid. De holdt ofte på med å stenge tilgangen til Gud.

Når jeg, skriver benediktinerpateren, snakker med mennesker om et felles nattverd, så får jeg høre: ‘Men det er jo den samme Gud vi tror på. Og vi alle tror på at Jesus er tilstede i måltidet. Og vi har en stor lengsel etter å delta alle sammen i nattverden. Hvorfor skulle vi da ikke gjøre det?’

Og så gjør disse mennesker det. Det er de ulærde, enkle menneskene som Jesus priser salig. Det er de som Gud åpenbarer seg for.

Tro er ikke en komplisert sak – fordi Gud er enkel. Han leder oss mennesker og viser i våre enkle, enfoldige hjerter hva som er det riktige. Det er de ulærde og enkle som lar sin tro bli helt konkret, her og nå, i de daglige og kjærlige handlingene.

Vår sogneprest avsluttet sin preken på søndag med å sitere fra Paulus brev til korinterne: ‘Kjærlighet tåler alt, den tar aldri slutt.’ Hvis vi har kjærlighet i minne, sa p. Ragnar, så må frykt vike for håp. Vi er aldri alene, vi er ett fellesskap, én familie.

La Gud holde deg trofast. Vi klarer det ikke av egen kraft. La vi Gud slippe til, stole på ham, så vil han forvandle oss. La oss be om styrke, om mot til å være håpets redskaper. Da er vi forberedt til Jesu komme.

* i heftet Te Deum fra benediktinerklosteret Maria Laach, Tyskland

Ukens pave Frans

Evangeliets glede

Evangeliets glede kan ikke tas fra oss av noen eller noe (jfr. Joh 16,22). Det onde i vår verden og i Kirken må ikke være unnskyldninger for å redusere vårt engasjement og vår iver. La oss se på dem som utfordringer som kan hjelpe oss til å vokse.

Pave Frans, november 2023

Foto: Alamy stock photos
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Lyset fra evangeliet

Gud gjør seg kjent i Den hellige skrift, i strålene fra solen og i nattens komme

av Elin Anker

Det liturgiske året eksponerer oss for evangeliets langsomme gjennomlysning. Hvor enn denne formuleringen måtte komme fra uttrykker den en dyp sannhet. Gang på gang hører vi de samme tekstene. Igjen faster vi, igjen markerer vi de spesielle dagene og feirer de store høytidene.

I liturgien møter Ordet oss stadig på nytt. Vi får høre Jesu egne ord, vi får gjenfortalt scenene, vi undres over hvordan Han handler, vi lytter til stillheten i Hans nærvær. Gjentagelsen er vesentlig, ja, en forutsetning for vår åndelige pilegrimsreise.

Snart er kirkeåret omme, det hellige årets sirkel sluttes og vi begynner på nytt.

Parallelt med det liturgiske året skrider naturens årstider. Også de har et budskap til oss. I møte med naturen eksponeres vi om og om igjen for det pave Frans kaller «skaperverkets evangelium». Han siterer Johannes Paul II som sier at «for den troende er betraktning av skaperverket å høre et budskap, å lytte til en paradoksal og lydløs stemme».

Og videre: «Ved siden av den egentlige åpenbaring i Den hellige skrift, gjør Gud seg også kjent i strålene fra solen og i nattens komme.» (Laudato Si’ Kap 3.86) Selv minner pave Frans oss betimelig om at «Det er ikke vi som er andre skapningers endelige mål og hensikt. Snarere beveger alle seg fremover mot et felles mål som er Gud, en transcendent fylde hvor den oppstandne Kristus omslutter alt og opplyser alt.» (Laudato Si’ Kap 3.83)