Dagens meditasjon av Stephen Richard Trotter (tidligere sognebarn)
Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, utholdende i bønnen.
(Paulus’ brev til Romerne 12,12)
Hele kapitlet er en fantastisk formaning, men det tolvte verset skiller seg ut i fastetiden. Spesielt i år, når trengselen etter å delta i messen virkelig setter tålmodigheten på prøve og utholdenhet i bønn ikke kan styrkes av regelmessig kirkedeltagelse. Da er det fint å minnes gleden i håpet. Etter fasten kommer påsken, så kanskje man finner litt tålmodighet og utholdenhet i det.
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Når dere ber, skal dere ikke lire av dere en mengde ord, slik som hedningene, som tror at de da blir bønnhørt. Dem skal dere ikke ligne. For deres Far vet hva dere trenger til, alt før dere har bedt ham. Slik skal dere da be:
Du vår Far i himlene! La ditt navn lyse blant oss, og opprett ditt rike; som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden! Gi oss det brød vi trenger i dag. Tilgi oss hva vi har forbrutt, som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss. Og bring oss ikke i fristelsens vold, men riv oss ut av det ondes makt!
For dersom dere tilgir menneskene, når de har forgått seg, da skal dere også selv få tilgivelse av deres himmelske Far. Men om dere selv ikke tilgir, da vil heller ikke deres Far tilgi hva dere har forbrutt.» (Mt 6,7-15)
Tillit og tilgivelse, det er de store ting som dagens evangelietekst handler om. Hvor ofte har ikke jeg bedt ‘Fader vår’? Men stoler jeg virkelig på at Gud vet hva jeg trenger? Vet jeg ikke best selv? Og kan jeg tilgi dem som skylder meg noe, som har forbrutt seg mot meg? Tilgi av hele mitt hjerte? Det virker som om tilgivelse er det viktigste punkt for Jesus siden han tilføyer en ekstra forklaring etter selve bønnen (Mt 6,14-15). Tillit og tilgivelse – de to store emner i Fader Vår – å be Jesu bønn med et åpent og ærlig hjerte er en livslang oppgave.
Bidrag fra redaksjonen
Foto: Eleona, Jerusalem, tavlene på veggen med ‘Fader Vår’ på alle verdensspråk og dialekter (her fra Burma og Alsace), HHM
I går, første søndag i fastetiden, la p. Andreas ut på en tur til kirker i Follo. Med seg hadde han bønnebok, stola og aske og ark med notene og tekst. Målgruppen var katolikker i kommunene Nesodden, Frogn, Ås og Nordre Follo. De hadde anledning til å motta askekorset utendørs under en Ordets Gudstjeneste. Foran Skoklefall kirke, Frogn kirke, Nordby kirke og Gamle Ski kirke.
Da vi nærmet oss Frogn kirke, lå tåken tett. Plutselig dukket det opp en liten hvitmalt steinkirke med kirkegård og stor parkeringsplass. To biler stod parkert der, prestens og en til. Det var trofaste Vera Olsnes som hadde funnet veien fra Drøbak hit. P. Andreas og Vera to stod øverst på kirketrappene, helt inn til døren for å finne ly for vinden og tåken.
Herren er min hyrde, i hans hånd er overflod. Han lar meg ligge på grønne enger. Han fører meg til vann der jeg får hvile og gir meg nye krefter.
Han leder meg på rette stier, så jeg kan ære hans navn. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, det onde skremmer meg ikke.
For, Herre, du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg. Du dekker mitt bord for fiendens øyne og salver mitt hode med olje. Mitt beger er fylt til randen.
Bare miskunn og det som godt er, skal følge meg alle dager. Og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.
I dag feirer vi Festen for den hellige apostelen Peters stol (Cathedra Petri). Responsoriesalmen (salmen etter første lesning i messen) er salme 23 ‘Herren er min hyrde’. Denne salmen er en av de fineste i salmeboken. Den lover oss hvile, den trøster og styrker. Trøst og styrke – det trenger vi i denne Coronatiden.
For å si det med sogneprestens ord fra prekenen i går: Vi er i en ørken allerede. Pandemien herjer rundt oss. Alt føles så tomt og øde. I denne ørkenen – denne tårenes [eller dødsskyggens] dal – må vi legge alt i Guds hender og stole helt og fullt på Ham. Og han vil være der for å ta vare på oss og reise oss opp.
Vår første lesning i dag er historien om Noas Ark. Det er en flott historie, og hver gang vi ser regnbuen på himmelen får vi en påminnelse om det løftet som Gud gav. Denne syndefloden er hva Paulus ser som et bilde på dåpen. I dåpen vaskes vår synd bort. Og vår dåp blir nærmest et personlig tegn på Guds kjærlighet til oss. Gjennom dåpen utvelger han oss, kaller oss ved navn og forener oss med Seg med et helt spesielt bånd; et bånd som aldri kan ødelegges.
