Månedlig Arkiv: april 2021

I fellesskap gjennom påsketiden – Fra Saulus til Paulus

23. april 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning (Apg 9,1-20) – Apostelen Paulus’ omvendelse

Lesningen i dag er omfattende, kanskje den mest gripende, uforståelige og rystende omvendelseshistorie i Det nye testamentet. I neste avsnitt finnes det et sammendrag, men les gjerne hele teksten her.

Saulus drar til Damaskus for å forfølge de kristne også der. Plutselig på slutten av reisen stråler det opp et kraftig lys. Saulus faller fra hesten og hører Jesu stemme. Deretter kan Saulus ikke lenger se. Han føres til Damaskus hvor han i tre dager verken spiser eller drikker.
En kristen i Damaskus med navn Ananias får oppdrag fra Gud til å besøke Saulus. Han skal legge hendene på ham slik at han får synet igjen. Ananias utfører oppdraget til tross for at Saulus har kommet for å ta hans liv. Og Saulus får synet igjen. Så blir han døpt og trer inn i apostlenes rekke med det nye navnet Paulus – som tegn på at han ble født på ny. (jfr. Nikodemus spørsmål: Hvordan kan et menneske blir født på ny? Joh 3,3f.)

Denne historien er så viktig at den står to ganger i Apostlenes gjerninger, i kapittel 9 og 22. Gud bruker kraftige, ja dramatiske midler for å få den fanatiske Saulus på bedre tanker. Saulus må først oppleve døden før han kan vende om. Tre dager er han blind – og han spiser og drikker ingenting. Tre dager som er avgjørende for hele hans liv. Saulus må ned i det dypeste mørket. Alle hans planer, hele hans tankesett og hans menneskeforakt må dø. Saulus ber. Som hos Jesus kommer oppstandelsen etter tre døgn – for Saulus med hjelp av disippelen Ananias. Saulus får synet igjen, han drikker og spiser og kommer til kreftene.

Dette er veien for oss alle: død og oppstandelse. Vi må bli født på ny. Med Paulus skal vi lære å gå denne veien. Det gjør vondt, vi blir redde og skremt. Gud virker fraværende. Lys, liv og sannhet er tilsynelatende tapt. Men Gud er ikke borte. Lyset, livet og sannheten er der. De kan ikke fornemmes siden dødens mørke omgir oss. Men så kommer tidspunktet da vi kan se igjen.

Bildet: Blomst på Golanhøydene, nær Damaskus (HHM)

I fellesskap gjennom påsketiden – Fellesskap, en viktig bærebjelke for troen

22. april 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning (Apg 8,26-40) – Apostelen Filip og den etiopiske skattmesteren

Lesningen i dag er lang, men absolutt verdt å lese. Et sammendrag finnes i dette avsnittet og hele lesningen her.
Apostelen Filip er blant dem som blir spredt under den første kristenforfølgelsen (se refleksjonen i går). Han forkynner og helbreder i Samaria. «Gleden var stor i byen!» heter det. Så kommer det en etiopisk pilegrim forbi. Han er på hjemreisen fra Jerusalem. Han er skattmesteren til den etiopiske dronningen Kandake, altså en betrodd hoffmann. Han leser i Jesajas bok, men forstår ikke det som er skrevet der. Den hellige Ånd oppfordrer Filip til å ta kontakt med hoffmannen. Det gjør Filip og han forklarer for hoffmannen det som står i skriftene. Filip underviser så overbevisende at hoffmannen ber ham om dåp da de passerer et sted hvor det finnes vann. Filip døper etiopieren og ‘så ser man ham ikke mer på dette stedet’. Etiopieren derimot ‘drog imidlertid lykkelig videre’.

Vi kan bare ane hvilken effekt denne dåpen har hatt for det etiopiske hoffet og hele folket. Skattmesteren har sikkert ikke holdt sin nye tro for seg selv da han kom hjem til Etiopia. Vi lærer noe viktig i denne lesningen. Mange mennesker er søkende, søkende etter mening for sine liv. Den etiopiske hoffmannen var tydeligvis et slikt menneske. Han leser i skriftene. Han søker med sin forstand, men han har nok også en lengsel i hjertet. Han ønsker å forstå. Så får han hjelp, helt uforventet og på et underfullt vis. Han får den beste læreren han kunne ønske seg – i apostelen Filip. Filip åpner etiopierens forstand og hjerte ved hjelp av den hellige Ånd. For en lykke! Etiopieren ber om å bli døpt med det samme. Et ønske som Filip oppfyller. Deretter skiller de to lag, fornøyde og lykkelige.

Denne måten å gå frem på kan være en mal for hvordan troen formidles. Bibelen kan være grunnlag og utgangspunkt. Men det trengs forklaringer. De som søker, må få hjelp, en eller flere kyndige personer som ledsager dem. Og det kreves interesse, lengsel og åpenhet hos dem som søker. Skrittene blir som så: Lengsel; lese i Bibelen; kontakt til menigheten; spørsmål og svar; nærhet og ledsagere. Fellesskap er viktig og en forutsetning. For oss alle!

I fellesskap gjennom påsketiden – Forfølgelsen begynner

21. april 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning (Apg 8,1-8) – Hvis hvetekornet ikke faller i jorden og dør…

På den tid brøt det løs en voldsom forfølgelse av kirken i Jerusalem, og alle unntatt apostlene spredtes ut over bygdene i Judea og Samaria. Fromme mennesker begravet imidlertid Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus forsøkte å tilintetgjøre kirken; han gikk fra hus til hus, slepte både menn og kvinner ut og sendte dem i fengsel. Men de som var blitt spredt, drog fra sted til sted og forkynte evangeliet. (Apg 8,1-4)

I går hørte vi om Stefanus’ voldelige død. Nå begynner forfølgelsen av de kristne for alvor. Allikevel finnes ‘fromme mennesker’ som tar seg av den siste barmhjertighetens gjerning for Stefanus: de begraver ham og holder dødsklage over ham. Godt og modig gjort! Stefanus’ død var ikke forgjeves. Den har gitt så stort inntrykk på dem som var vitner, at vi hører fra ham den dag i dag. På denne måten ble han til et forbilde for kristne i 2000 år – og blir det også for dem som kommer etter oss. ‘Hvis hvetekornet ikke faller i jorden og dør…’.

Saulus inntar scenen – han som senere blir til Paulus, den store apostelen. Saulus forstår seg selv som glødende forsvarer av jødenes tro. Han er elev av Gamaliel, ‘en ekte fariseer’ som han sier om seg selv. Jødenes tro stadfester at en som dør på marterpælen (5 Mos 21,23), umulig kan være Messias. Derfor må tilhengere av Jesus utryddes. Saulus kjenner ingen nåde. Han er en fundamentalist, ja, en fanatiker. Vi hørte i går at han ‘bifalt’ (!) mordet på Stefanus.

Fundamentalisme og fanatisme vil utrydde det som ikke passer inn i egne konsepter. Også i dag møter vi dem overalt, kanskje mest ødeleggende på nettet. Der spres det hatbudskap og løgn som ild i tørt gress. Hva kan jeg foreta meg for å gå imot disse strømninger preget av forakt for mennesker – og skaperverket? På hvilke områder tenker og handler jeg på et fundamentalistisk vis?

Til slutt et klokt ord fra pave Johannes XXIII (1881-1963):
«Ikke krev altfor mye av deg. Det å lete hver dag fredelig og rolig etter det gode er nok.»

Bilde: Når frøene blir spredt blomstrer det opp på mange ulike steder (Apg 8,4, siste setning i lesningen ovenfor)

I fellesskapet gjennom påsketiden – Troen prøves

20. april 2021 Nyheter

Refleksjon over dagenes lesning – Stefanus, den første kristne martyr

Alle de tilstedeværende i Sanhedrin stirret på Stefanus, og hans ansikt syntes dem som en engels åsyn.
Da sa Stefanus til folket og de eldste: «Å, stivnakkede folk, hedninger av hjerte, hedninger av sinn! Alltid står dere den hellige Ånd imot! Som deres fedre, så dere selv. Er der en eneste profet som deres fedre ikke har forfulgt? De som forutsa den Rettferdiges komme, dem drepte de; og ham selv har nå dere forrådt og myrdet. En gang mottok dere Loven av englers hender, men holdt den har dere ikke!» Denne tale gjorde dem så ute av seg selv at de til sist skar tenner av raseri mot Stefanus. Men han så opp mot himmelen, og fylt av den hellige Ånd skuet han Guds herlighet og Jesus som stod ved Guds høyre; og han sa: «Nå ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre!» Da skrek de alle høyt, og holdt seg for ørene; så stormet de inn på ham alle som én, og drev ham foran seg ut av byen, hvor de gav seg til å stene ham. Vidnene la fra seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. Så stenet de Stefanus; men Stefanus bad: «Herre Jesus, motta min ånd!» Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn. Men Saulus var av dem som bifalt dette mordet. (Apg 7,51-60)

Stefanus er den første av utallige martyrer, den første kristen som dør for sin tro. Han dør en voldelig død fordi han bekjenner seg til troen på den oppstandne Kristus. Hans fest feieres på andre juledag. Julens fredelige stemning blir brått avsluttet. Dette har sin mening. Den fredelige og hyggelige julefeiringen som vi alle verdsetter, er ikke det som er selve kjernen i våre kristne liv.

Vår tro blir prøvet – vi kan stå prøven, men vi kan også miste troen. Da snakker vi ikke engang om denne ekstreme situasjonen at vi blir utfordret til å gi vårt liv for vår tro. I vår del av verden blir troen truet av andre ting, særlig materielle ting som ‘erstatter’ Gud. I andre verdensdeler kan troen derimot blir utfordret helt annerledes: der kan det være livsfarlig å bekjenne seg til Jesus Kristus. Vi hører fra Egypt, Indonesia og andre steder i verden at kristne mister sine liv fordi de tror.

Stefanus ser opp til himmelen. Han ser etter det som kan hjelpe ham i denne fortvilte situasjonen. Og riktig, ved at han ser opp, ved at han ser etter hjelp, skjer det: «Nå ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre!» Det er det som ‘redder’ ham, dette blikket mot den åpne himmelen. Stenene kastes, blod blir utgyt, raseriet blir ikke stoppet, Stefanus dør. Men himmelen er sterkere en raseriet. Kjærligheten er sterkere enn døden. Ja, Stefanus dør, men han kan tilgi dem som torturerer ham. Dette blir mulig fordi himmelen er åpen. Uten Stefanus’ blikk til himmelen hadde raseri, hat, vold og tortur seiret.

Fra himmelen strømmer håp og styrke. Hvilken lykke, når vi løfter blikket for å ta imot dem – midt i en fortvilet situasjon, midt i en pandemi – den dag i dag.

Bildet: FreeBibleimages.org