Refleksjon over dagens evangelium Joh 14,6-14 – Festen for de hellige apostler Filip og Jakob
På den tid sier Jesus til Thomas: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham.»
Filip sier: «Herre, la oss få se Faderen, så er det nok for oss!» Jesus svarer: «Så lenge har jeg vært hos dere, Filip, og enda kjenner du meg ikke? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du si: ‘La oss få se Faderen?’ Tror du da ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?» (Joh 14,6-10a)
I dag feirer vi festen til to av apostlene, Filip og Jakob den Yngre. Siste er Alfeus’ sønn. Kallenavnet ‘den Yngre’ har han nok for å skjelne ham fra Jakob den Eldre, sønn av Sebedeus og bror til Johannes, tordensønnene. Jakob den Yngre blir kun nevnt i apostellistene, ellers vet vi lite om ham. Filip derimot opptrer oftere i Det nye testamentet. Vi hørte nylig om at han underviste og døpte den etiopiske skattmesteren (22. april). Også i dagens evangelium trer han frem. Han er født i Betsaida og er venn til Andreas. Han var en av Johannes Døperens disipler til å begynne med.
Evangeliet i dag er fortsettelsen av teksten vi hørte for tre dager siden (30. april). Det er nyttig å vite at i bibelsk sammenheng er ordet ‘kjenne, erkjenne’ ofte det samme som ‘elske’. Når Jesus sier «Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner Gud jo alt, og har sett ham.», så kan vi lese «Elsker dere meg, så skal dere også lære å elske min Far. Dere elsker ham jo alt, og har sett ham.» Når det gjelder Jesus, så er det sant at disiplene elsker ham. Men Filip har ennå ikke forstått at Jesus ikke kun er et menneske, men også Gud. Og det var og er han nok ikke alene om.
Den som følger etter Jesus, følger kjærlighetens vei. Og kjærligheten vil åpenbare etter hvert hvem Gud er. Denne veien er møysommelig. Det trengs tid og anstrengelse for å lære Gud å kjenne og å elske. For disiplene og alle andre venner av Jesus Kristus fantes øyeblikk der de ble konfrontert med sine svakheter og mangel på tro. Siden de ikke har gitt opp, men har vunnet over disse svake momentene, fikk de utholdenhet og styrke på veien mot Kristus, mot Gud. De ble på denne måten Kirkens fundament.
Vår oppgave er å bygge videre på det fundamentet. Med våre svakheter og styrker. Da kan vi selv erfare hva disse første vitnene har erfart. Da kan vi selv lære og gi videre det de har gitt videre: «Verden er så full av Gud. Gud berører oss kjærlig gjennom virkeligheten.» (Pierre Teilhard de Chardin SJ)
Bilde: Filip og Jakob den Yngre, kenteringen.nl