Refleksjon over dagens andre lesning 2 Tim 4,6–8.17–18 – Rettferdighetens seierskrans ligger ferdig til meg
Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag – og ikke bare meg, men alle som av hele sitt hjerte har sett frem til hans komme.
Herren selv stod meg bi og gav meg styrke, så budskapet gjennom meg nådde frem til sitt mål, og ble hørt av «alle hedninger», – og jeg ble reddet fra løvens gap. Ja, Herren vil redde meg fra alle onde anslag og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet. Amen.
I disse siste linjene i brevet til Timoteus – som for våre moderne ører hører nesten arrogant ut – viser apostelen Paulus sin grunnleggende holdning som rett og slett er misunnelsesverdig: Å se med en slik sinnsro på sitt liv, på sitt strev og mulige død, det vitner om hans spesielle, tette bånd til Gud. Paulus’ tro og tillitt kan ikke rokkes!
Dagens to andre lesninger handler om apostelen Peter. Den første (Apg 12,1-11) om hans underfulle befrielse fra fengslet ved at en engel henter ham og fører ham ut – til tross for alle lenker, dørlåser og vektere. Den andre om hans vitnemål at Jesus er Messias (Matt 16,13-19). Og Jesus svarer at Simon fra nå av skal hete Peter (latin), Kefas (gresk, fra arameisk), klippen. Og på denne klippen vil Jesus bygge sin kirke.
Peter og Paulus regnes som våre to største apostler. Vi bringer derfor på deres festdag en kort ‘CV’ for hver av dem:
Peter blir født med navn Simon Barjona: Simon, Jonas sønn. Han stammer fra Betsaida ved Galileasjøen, er gift og fisker av yrke. Hans bror Andreas introduserer ham for Jesus. Sammen med Jakob og Johannes, tordensønnene, tilhører han til de tre apostler som stod Jesus nærmest (forklarelse på Tabor-fjellet og oljeberget, Getsemane). Han vitner om Jesus som «Kristus, den levende Guds sønn» (Matt 16,16). Men så vil han forhindre Jesu lidelsesvei og får refs av Jesus: «Satan!» (Mark 8,33). I natten før Jesu korsfestelse nekter han tre ganger å kjenne Jesus.
Evangeliene beskriver Peter som leder av apostlene og hovedvitne for Jesu oppstandelse. Peter forkynner Jesus først i Jerusalem ved å preke offentlig (pinseunderet, Apg 2,1-12), han helbreder syke og må møte foran Rådet. Etter apostelkonsilet drar han til Antiokia der det blir krangel med Paulus om likestillingen mellom kristne med jødisk og hedensk bakgrunn (Gal 2,11-21). Peter innser at Paulus har et poeng her.
Det nye testamentet sier ikke noe mer om Peters skjebne. Tradisjonen forteller om hans martyrdød på korset i Roma. Det må ha vært i årene 64/67 under Nero i Circus Caligulae. Senere ble kirken St. Peter bygget over hans grav.
Paulus – hans hebraiske navn er Saulus – blir født ca. 10 e.K. i Tarsus i Kilikia (den sørøstlige kystregionen i dagens Anatolia, Tyrkia). Område er jødisk diaspora. Hans far er fariseer og romersk statsborger. Det blir også sønnen. I Jerusalem utdanner han seg som lærer av Toraen. Han brenner av iver for loven (Gal 1,14) og begynner å forfølge kristne. 33/36 drar han til Damaskus for å utrydde alle kristne i denne byen. Foran Damaskus har han en Kristusvisjon. Deretter blir han selv vitne for Jesu oppstandelse. Han blir døpt og trekker seg i tre år tilbake til ensomheten. Så forkynner han på flere misjonsreiser Det glade budskap og grunnlegger menigheter av kristne med hedensk bakgrunn. Han holder kontakt med dem ved å skrive brev som blir en vesentlig del av Det nye testamentet.
På grunn av hans forkynnelse blir han forfulgt av både romerne og jødene, blir banket opp, pisket, stenet og satt i fengsel. Som fange blir han overført til Roma hvor han i året 67 blir halshugget utenfor murene (Dagens kloster Tre Fontana).
Bilde: St. Paul Utenfor Murene i Roma. Paulus blir vanligvis avbildet med sverdet han ble halshugget med.