Jesus sier: ‘Jeg har kalt dere venner’. Tanker fra P. Andreas’ preken
I dagens tekster finnes to nøkkelord. Den første er ‘kjærlighet’. Kjærlighet er et ord som har mange ulike nivåer og kan misforstås. Dens betydning strekker seg fra en viss velvilje til en beredskap til å hjelpe, fra nestekjærlighet til seksualitet.
Gud gir oss kjærlighet, hver dag, hvert øyeblikk. Det eneste vi må gjøre, er å ta imot denne kjærligheten. Og, som vi hørte siste søndag i bildet av vinstokken og grenene, vi må bli i Guds kjærlighet. Det er helt nødvendig for å kunne leve et lykkelig og enkelt liv. ‘Bli’ er også et viktig ord, husk det.
Og det andre nøkkelordet? Jesus kaller oss ‘venner’. En venn vet hvorfor han gjør en tjeneste. I søndagens første lesning viser kapteinen Kornelius ærbødighet for Peter. Peter avviser dette. Han ønsker ikke denne form for æren. Hans tjeneste gjør han for Jesu skyld, ut av kjærlighet for Jesus Kristus.
Hva betyr det for oss som menighet? La oss være venner i Kristus!
Uten forandring blir det ikke vekst. Tanker fra p. Ragnars preken
“Jeg er vintreet, dere er grenene.” Dette flotte, velkjente bildet i søndagens evangelium forteller oss noe viktig om vårt forhold til Gud. Det sier noe om hva Guds folk burde være.
Det er et bilde som alle forstår. En gren kan ikke eksistere uten stammen. Da vil den dø. Kristus er stammen. Vi, som er grenene, kan ikke vokse og utvikle oss uten Kristus.
Siste lørdag ble det arrangert en stille retrett om vennskap og kjærlighet. Retretten skulle belyse at alt henger sammen. Det ble blant annet lest fra pavens store encyclica Laudato Si’. Paven snakker om ‘broder elv’ og ‘moder jord’. Disse er våre søsken og burde behandles deretter.
Vinrankene må bære frukt. De må beskjæres og renses. Det gjelder også for oss. Vi, grenene, må bære frukt. Da må vi først og fremst stanse krigen mot skaperverket. Det forteller pavens skriv Laudate Deum mye om.
Vekst krever forandring. Ellers er det ikke liv. Er denne forandringen synlig i kirken? Eller er vi for rigide, sitter vi fast i fortiden? Røttene, fortiden, er viktig. Men Kristus kaller oss stadig til nytt liv, til forandring. Vi må være åpne for forandring. Den hellige Ånd virker i oss. Tro er noe som forandres, vi snakker om en levende tro.
Derfor må vi ha viljen til å bære frukt. Frukten er vår kjærlighet, det å dele og beskytte skaperverket, forandringen i våre hjerter. Kjærlighet i praksis vil alltid være fruktbar, og den må deles.
Siste onsdag, 10. april ble det vårtur for Kontaktklubben. Om våren bør man reise mot syden, ikke sant?
Derfor spurte vi p. Piotr Pisarek i St. Mikael i Moss om han ville ta imot oss. P. Piotr er veldig gjestfri. Det fikk vi allerede erfare da vi besøkte ham 2023 i Askim. Selvsagt fikk vi lov til å komme og feire messen sammen med menigheten. Da vi nærmet oss stedet, stod det allerede Christian, en av menighetens ildsjeler, på vakt ved veien og geleidet bussen til en fin parkeringsplass rett i nærheten av St. Mikael. Enda flere ildsjeler var i sving på menighetens kjøkken og laget en formidabel kirkekaffe for oss fra St. Hallvard.
Mange av oss reisende har aldri før besøkt denne menigheten. Derfor ble vi ganske forbauset over kirkens beliggenhet og fasade. Etter messen fortalte p. Piotr at dette var et bygg som tjente som bankfilial i sentrum av Moss. Så kjøpte katolikkene bygget og gjorde det vellykket om til kirke.
For oss var det ganske spesielt å kunne feire messen sammen med menigheten. Vi har jo stort sett pleid å feire messe i en kirke underveis når vi drar på tur, men da var vi sammen som gruppe. Noen hjelpere fra menigheten var kanskje tilstede som vi kunne hilse på. Men her i Moss la de altså sin vanlige hverdagsmesse slik at det passet for oss Oslokatolikker. Så hyggelig! Og vår egen p. Andreas fikk være hovedselebrant mens p. Piotr konselebrerte. Og vår organist Xavier spilte orgel i St. Mikael.
Og attpåtil var vi samlet etterpå og fikk servert kirkekaffe. Det var en gruppe vietnamesiske damer som hadde stått på kjøkkenet fra tidlig morgen. De serverte nystekte vafler og deilige kaker. Selvsagt med en god kopp kaffe til. Alt dette og mye mer er dokumentert på bildene og tekst som dere kan se her.
Kjære p. Piotr, kjære St. Mikael menighet, dere er hjertelig velkommen hos oss en valgfri onsdag kl. 11. Da blir det messe med Kontaktklubb etterpå, hvor vi gjerne vil hilse dere velkommen til noe godt å spise og drikke. Bare si ifra når dere vil besøke oss (det er viktig fordi vi av og til er på tur – som dere vet).
I dag hører vi om de første kristnes fellesskap. “Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot de så hver enkelt få hva han trengte.” (1. lesning, Apostlenes gjerninger 4,32-36)
Vi hører om nestekjærlighet, omsorg, det å være ett i hjerte og sinn. Også den andre lesningen handler om nestekjærlighet. Faktisk er det en av de få søndagene hvor alle tre lesninger handler om det samme.
Evangeliet forteller om en flokk vettskremte disipler som har låst seg inn ‘av frykt for jødene’. Den oppstandne Kristus kommer inn i rommet – stengte dører kan ikke hindre ham – og gi disiplene oppdrag og mandat til å forkynne Guds kjærlighet.
Kristus er Fundamentet. Vi må følge budet om kjærlighet, ellers har vi ikke kjærlighet.
Tomas, kompromissløst ærlig, krever å se. Ord er ikke nok. Tomas vil erfare det selv. Han var ikke sammen med de andre, da Jesus kom første gang. Tomas vil se selv og røre ved Jesus. Da Jesus kom for andre gang, er Tomas der. Og Jesus tar ham på alvor. “Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side.”
Se og bli sett, de to tingene må være på plass. Kvinnene på påskemorgenen ser den tomme grav. Etter hvert ser de også Jesus. De blir sett. Maria av Magdala ser den oppstandne Herren. Og også hun blir sett.
Det samme gjelder Tomas. Tomas bruker fornuft og bevis. Det er forståelig, fordi det han fikk høre av de andre disiplene var en ufattelig påstand. Jesus, den korsfestede, er i live! Hva? Tomas må erfare det selv. Det skjer og da er han med, fullt og helt.
Slik forholder også vi oss ofte. Vi er på jakt etter sannheten. Så blir vi invitert til å se. Men ikke alltid. I det siste tilfelle må vi støtte oss på løftene som er gitt. Uansett hvem vi er, en Tomas, en Maria av Magdala, en Hanna i templet, vi får det vi trenger for legeme og sjel. I sakramentene, men også i våre brødre og søstre. Da kan vi si som Tomas: “Min Herre og min Gud!”
