Autor Arkiv: Helga

Gaudete. Gled dere!

Hvordan kan vi glede oss i denne verden? Tanker på tredje søndag i advent.

“Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.” Disse versene er fra Filipperbrevet. Og tredje søndag i advent betegnes som Gaudete-Søndag. Gaudete er latin og betyr: Gled dere!

I dag bærer presten en rosa messehagel. Det er bare to søndager i kirkeåret som blir markert slik. Gaudete i advent og Lætare i fastetiden. Lætare er også et latinsk ord og betyr ‘Fryd dere!’ Begge søndagene befinner seg omtrent i midten av de to store fastetidene som Kirken har satt opp i årets løp. Vi er omtrent halvveis til de to store høytidene i kirkeåret, enten jul eller påske. Og på begge søndagene blir vi oppfordret til å glede oss, til å fryde oss.

I lesningen på den tredje søndagen i advent hører vi den store profeten Jesaja si: “Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt og svøpt meg i rettferds kappe.” Flotte, oppmuntrende ord!

Men: kan man egentlig oppfordre mennesker til å glede seg? Jeg kan ha en ytre grunn til å glede meg, da er det enkelt. Kanskje har jeg fått et nytt barn eller barnebarn. Eller en god venn har kommet på besøk. Eller jeg har fått en spennende ny jobb. Eller… Det er mange grunner til glede.

Men hva om jeg sliter med sykdom, egen sykdom eller sykdom av mine nærmeste? Eller når noen som står meg nær, er død? Eller når det skjer urettferdighet, krig og vold i mine omgivelser eller langt unna? Hvordan skal jeg glede meg da?

Mer motstandsdyktig enn en ytre grunn for glede er nok en glede som kommer innenfra, fra mitt indre, fra mitt hjerte. En glede som ikke er menneskeskapt, men som er en gave fra Gud. Hvor kan vi finne denne gleden? Her kommer et godt råd fra vår pave:

“Evangeliets glede fyller hjertet og hele livet til dem som møter Jesus Kristus. De som lar seg redde av ham, blir befridd fra synden, fra tristhet, fra indre tomhet og fra ensomhet. Med Jesus Kristus kommer alltid – og igjen og igjen – gleden.

Pave Frans ord i begynnelsen til ett av sine første brev til de troende, Evangelii Gaudium

La oss gå Jesus Kristus i møte. La oss lete etter ham. La vi oss finne av ham. Da vil vi forstår hvorfor denne søndagen oppfordrer oss: Gled dere! Gaudete!

Luciadagen i St. Hallvard, del 2

I dag ble det også feiret messe på formiddagen, med Kontaktklubb etterpå. Både p. Ragnar og vår nye eritreiske prest abba Meconnen feiret messen kl. 11, som seg hør og bør i røde messehagler. De signaliserer at vi feirer en martyr i dag. Ja visst, den røde fargen brukes også for den Hellige Ånd i Pinsen.

For dem som ikke rakk messen kl. 11, det blir messe kl. 18 også. Velkommen!

Kontaktklubben tar nå en julepause og starter opp igjen 10. januar.

Luciadagen 13. desember

I dag feires den hellige Lucia av Siracusa. Hun levde på 200-tallet på Sicilia (Syrakus) og led martyrdøden rundt året 300. Det har blitt laget flere legender om henne, men ikke noe er sikkert. Snart etter Lucias martyrdød ble hun erklært helgen.

Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet ‘lux’ som betyr lys. Da kristendommen kom til Norden, ble dagen en merkedag på primstaven. Dagen blir feiret spesielt i Sverige. Våre svenske naboer begynte å hylle Lucia i 1893. Den første Lucia-prosesjonen toget gjennom Stockholm i 1927. Derfra spredte denne tradisjonen seg til resten av Norden.

Vi på kontoret fikk i dag hyggelig besøk fra våre gode naboer i Fransiskushjelpen som skred gjennom gangene og sang Luciasangen. De hadde med seg en stor bolle med selvlagede Lussekatter som de delte ut. Deilig! Hjertelig takk for denne flotte overraskelsen!

Gjør veien klar!

Det er vår oppgave, den må ikke bagatelliseres! P. Ragnars preken på 2. søndag i advent.

I dag passer det godt med evangeliet om Johannes Døperen fordi vi har voksendåp. Evangelisten Markus begynner sitt evangelium med nettopp Johannes.

Evangelisten lar oss ikke vite noe om Jesu eller Johannes’ barndom og oppvekst. Markus begynner med noen korte setninger om hvem Johannes og Jesus er og hva de gjør.

Begge to er fattige og ydmyke. Og disse kvalitetene er viktige også for oss når vi prøver å bygge opp en god relasjon til Gud. Adventstiden er en viktig og passende tid til dette, men selvsagt ikke utelukkende.

I advent forbereder vi oss ikke bare å feire Jesu fødsel for 2000 år siden, vi forbereder oss til Jesu annet komme. Forberedelsen inkluderer bønn, faste og almisser. Da er fokuset på noe helt annet enn det frenetiske konsumet som råder rundt omkring oss i disse tider.

Den viktigste natten i verdenshistorien blir dannet om til en matorgie med levende lys. Vil vi ha det slik?

Vi bør be mer, håpe mer, gi mer og være mer. Vi er Guds redskaper. Johannes oppfordrer de som lytter til ham: Gjør veien klar!

Det er vår oppgave, og den må ikke bagatelliseres.

Vi selv kan være en røst som roper i ødemarken. Vi må aldri gi opp, også når det er få som vil lytte til oss.

Advent, en tid til forberedelse og omvendelse. I lesningen hører vi en klar tale fra profeten Jesaja. Trøst mitt folk! Rydd vei for Herren! Rop med kraftig røst, du Sions gledesbud! Vær ikke redd!

Det begynner her, med deg og meg. La oss være villige til å leve i Guds kjærlighet. Måtte den alltid være kilden til alt i våre liv.

Adventstiden har kommet – med fokus på glede, håp og forventninger

Gud er helt annerledes! P. Ragnars preken på første søndag i advent – og litt mer

Da har vi kommet til første søndag i advent. Vi retter våre blikk på det som skal komme. De siste ukene handlet tekstene i liturgien mye om dom og dommedagen. Nå skifter vi fokus til glede, håp og forventninger. Vi venter på Jesu komme – denne gang som barn i krybben og i dag som den oppstandne Kristus som ønsker å bo i våre hjerter.

Hva tror du er selve grunnlaget for det som skal skje? Jo, det er Guds kjærlighet. Gud elsker hver av oss uten unntak. Uten unntak!

Hvorfor er det for oss ofte så vanskelig å akseptere at vi er elsket uten krav, uten betingelser? Vi kan knapt tro på at det forholder seg slik.

Det skyldes nok at vi tror vi må gjøre oss fortjent til at noen sier ja til oss, at noen mener det godt med oss, at noen elsker oss. Vi blir belønnet når vi er greie og gjør som vi blir fortalt. Slik har vi blitt opplært til, det er vår menneskelig erfaring med vår omverden.

Men det er helt annerledes med Gud. Vi må ikke fortjene Guds kjærlighet. Den er der for oss, alltid.

Vi kan heller ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. Fordi vi alle er syndere. Jesus har kommet for å helbrede og sette oss fri. Det er ikke en belønning, men medisin for vår sjel.

Det samme må da også gjelde for sakramentene, eller?

Les videre og se flere bilder her