Autor Arkiv: Helga

Maria Giæver (1927-2020) R.I.P

Minneord fra Petter Bruce

Nordlendingen, pedagogen, katolikken og vennen Maria Kirstine Havnnes Giæver, «Røsse» blant slektninger og venner, døde 21. desember 2020. Røsse var nordlending. Hun ble født 8. mai 1927 og vokste opp i Nord-Troms, der Giæver-familien eide og drev handelsstedet Havnnes. Det var en oppvekst i velstand, i et hjem med bøker og musikk.

Men det var også en oppvekst preget av ensomhet – selv om Røsse var yngst av fem søsken var det ikke andre barn på stedet, og hun fikk undervisning hjemme med guvernante helt opp til første året av gymnaset. I 12-årsalderen fikk hun tuberkulose, og måtte tilbringe ett år på sanatorium, langt hjemmefra. Mot slutten av krigen, da Røsse var 17 år, ble Havnnes tvangsevakuert. Familien måtte forlate hjemmet i all hast, men kom seg til Trondheim i god behold. Der fullførte Røsse gymnaset, og tok artium våren 1945. Denne oppveksten i nordnorsk natur, rik på impulser og utfordringer, preget Røsse, og selv om hun bodde i Oslo de siste to tredelene av livet, forble hun nordlending. Hun var levende opptatt av hva som skjedde på hjemstedet, holdt lokalavisa Framtid i Nord i alle år, og besøkte Havnnes så ofte hun hadde mulighet til det.

Les mer her

Kirken, kvinner og klerikalismen

Spiritus Domini – pavens nye dokument om kvinner og deres tjeneste i kirken


en viktig brikke i pave Frans’ langtidsprosjekt for å avskaffe klerikalismen

Foto: Reuters/Max Rossi (sakset fra katolsk.no)

Pave Frans’ nye ‘motu-proprio’ tillater kvinner å bli offisielt betrodd med tjenestene lektor og akolytt (kommunionsutdeler). Dermed bidrar det til å iverksette reformene som Annen Vatikankonsilet (1962-65) har besluttet. Til og med NRK har kort omtalt ‘Spiritus Domini’ i Dagsrevyen, men mange kommentatorer rundt om i verden har ikke oppfattet viktigheten av det lille dokumentet. De fleste mener at her formaliseres noe som allerede er viden praksis i kirken. Andre synes det er noe som er altfor lite og kommer altfor sent for å være et viktig steg hen til kvinnenes ordinasjon i Den katolske kirken.

Les mer her

Den nye soloppgangen blomstrer når vi frigjør den (A. Gorman)

Kall og omvendelse, ny begynnelse og befrielse –
og USA, pandemien og Amanda Gorman

Nå har det skjedd igjen: Kirken er stengt, alle messer er avlyst, de fleste ansatte har blitt pålagt hjemmekontor. Vi prøver å forsyne dere via nettet med noen gode tanker og ord blant annet fra prekener – slik at hverdagen får litt lys og håp: Gullkorn i hverdagen!

I dag er Festen for Apostelen Paulus’ omvendelse. Tekstene fra i går, 3. søndag i det alminnelige kirkeåret (og også de to søndagene før), passer godt til temaet ‘kall og omvendelse’. Paulus’ omvendelse artet seg ganske drastisk – og vi har den dag i dag ordspråket ‘Fra Saulus til Paulus’.

Les mer her

‘Ordets gjørere’

Tanker fra 2. søndag år B, 17. januar 2021

Vi har kommet forbi juletiden og inn i det alminnelige kirkeår. Etter siste søndag skiftet den liturgiske fargen fra julens hvitt til grønt. I sin preken koblet sognepresten sammen de to siste søndagene. Søndag 10. januar hørte vi om Johannes døperen som døper Jesus. Denne søndagen fortelles det igjen om Johannes som sender sine disipler etter Jesus for at de skal følge ham. Her sammenfatter vi sogneprestens tanker under prekenen:

Les mer her

Maria Giæver (1927-2020) R.I.P

Nekrolog fra Berit Müller

Maria Giæver ble født på det gamle handelsstedet Havnnes i Lyngen, nord for Tromsø. Hun var den yngste i en stor barneflokk. I forbindelse med krigen ble hun og hele familien evakuert sørover til Trondheim, og først etter krigens slutt, kunne familien vende hjem til Havnnes. Maria hadde tatt artium i Trondheim, og begynte med studier i Tromsø. Her kom hun i kontakt med den katolske kirken og konverterte. Etter en tid i Tromsø flyttet hun til Oslo, og snart ble hun kjent med den katolske ungdomsorganisasjonen, UNKF, som hun allerede i Tromsø hadde brevvekslet med. Hun fortsatte med studier, først i historie, deretter det som ble hennes livsvei, pedagogikken. Hun ble etter hvert ansatt ved Høgskolen som høyskolelektor, og her var hun i resten av sitt yrkesliv, bare avbrutt av en kort periode som rektor ved St. Sunniva skole. Hun stilte gjerne sine pedagogiske kunnskaper til tjeneste for Kirken, spesielt for UNKF og Kateketisk Senter, og hun reiste mye rundt i landet for å være med og lede forskjellige kurs og ungdomsarrangementer.

Som ganske ung måtte hun operere det ene kneleddet, og hele resten av livet måtte hun slite med et stivt kne. Dette lot hun seg ikke hindre for mye av, hun var en aktiv turgåer, både på ski om vinteren og på fjelltur om sommeren. Hun fikk seg dessuten bil, tilpasset sitt handicap, og den brukte hun mye, både til kortere og lengre turer.

Etter å ha bodd flere år i Majorstua-strøket, fikk hun i sine litt eldre dager leilighet i en av høyblokkene på Enerhaugen, nær nabo til St. Hallvard kirke. Hun syntes det var fint å ha kirken så nær, og ble veldig glad i St, Hallvard. Mange vil ha sett henne sittende på sin faste plass, nest siste benkerad på venstre side ved søylen i høymessen.

Etter at hun hadde fylt nitti år, ble det vanskelig for henne å greie seg alene. Hun fikk plass på Madserud sykehjem, der hun trivdes godt. Hun beholdt sitt gode humør til det siste, og var alltid glad og fornøyd og takknemlig mot alle som stelte henne og som besøkte henne.

Maria var et menneske som man ikke vil glemme. Hun har satt dype spor etter seg og vil bli savnet av sine venner og alle som kjente henne.