Nyheter

I fellesskap gjennom kirkeåret, 18. søndag – Vårt liv ligger trygt i Guds gode hender

Refleksjon over dagens evangelium Joh 6,24-35 – «Jeg er livets brød!»

På den tid så mengden at Jesus ikke var der, og ikke hans disipler heller. Da gikk de selv ombord i båtene for å dra til Kafarnaum og lete etter Jesus. Og da de fant ham på den andre bredden, spurte de ham: «Rabbi, når kom du hit?»
Jesus svarte dem: «Sann disse mine ord! Dere leter etter meg, ikke fordi dere har sett jærtegn, men fordi dere fikk stille deres sult på brød. Men nå skal dere arbeide, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir og gir evig liv – den som Menneskesønnen vil gi dere. For ham har Gud, Faderen, merket med sitt segl.»
De sa da til ham: «Hva er det da for et verk, det arbeide Gud venter av oss?»
Jesus svarte: «Å tro på ham Gud har utsendt, det er det verk Gud krever.»
Da sa de: «Hva for et jærtegn har du å vise oss, så vi kan se det og tro på deg? Hva for et verk vil du selv utføre? Våre fedre fikk manna å spise i ørkenen, som det heter i Skriften: ‘Brød fra himmelen gav han dem å spise.’»
Da sa Jesus til dem: «Sann mitt ord! Brød fra himmelen, det fikk dere ikke av Moses; men nå gir min Far dere det virkelige himmelbrød; for Guds brød, det er han som stiger ned fra himmelen og gir verden liv.»
De sa til ham: «Så gi oss bestandig av det brødet, Herre.»
Jesus svarte: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.»

Menneskene i evangeliet er på leting etter Jesus. Men på falske premisser. De forventer at han gir dem en enkel oppskrift på hvordan de skal tenke og oppføre seg slik at deres liv går på skinner, at de kan leve i ro og fred, uten usikkerhet hvilken vei de bør velge. En slik oppskrift kunne sikkert også vi i dag ønske oss å få.

Men Jesus avdekker deres – og vår – tankegang som altfor enkel, på overflaten, uten dybde. Tro er ikke noe man kan kjøpe til en viss pris. Vi kan heller ikke tilegne oss en sannhet ved å gjøre noe bestemt. Tro er et helhetlig gjøremål i Guds Ånd, uten å regne på kostnader og gevinst. Det gjøremålet leder til sannhet.

Når Jesus sier her i evangeliet etter Johannes: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.», så inviterer han oss til å følge ham og vite – som han – at hele vårt liv ligger trygt i Guds gode hender. Det er det som er hovedpunktet, det er det som stiller vårt livs hunger.

Vår kropp trenger føde. Jesus vet det og det å spise sammen med andre, er en viktig del i Jesu liv. Men han stopper aldri der å kun sørge for kroppens vel. Når Jesus helbreder mennesker, så leger han dem på sjel og kropp – i den rekkefølgen. Det som står i sentrum av Jesu oppmerksomhet og lære, er det levende, aktive og direkte forholdet til Gud. Det er det han ønsker å vinne menneskene for.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Fader vår, influert av Maori-urfolkets kultur

Kanskje noen av de mest trøstende ordene Jesus sa i evangeliene etter Matteus og Lukas, er bønnen vi kristne kaller ‘Fader vår’. Mens bønnen ofte blir sagt i fellesskap eller som en del av liturgisk bønn, kan denne bønnen også være en kontemplativ praksis når den blir bedt sakte og oppmerksomt, kanskje til og med som lectio divina.

Vi inviterer til å be denne moderne versjonen av Jesu bønn fra den anglikanske kirken i New Zealand, som både hedrer og gjenspeiler Maori-urfolkets kultur:

Evig ånd,
Skaper av jorden,
Smertebærer,
Livgiver,
Kilden til alt som er og som kommer,
Far og Mor til oss alle,
Elskende Gud, i hvem er himmelen:

Ditt hellige navn som vi priser, gjenlyder i universet!
Din rettferds vei skal følges av alle verdens folk!
Din himmelske vilje gjøres av alle skapte vesener!
Ditt rike av fred og frihet styrker vårt håp
og opprettes på jorden.

Med brødet vi trenger i dag – nær oss.
I sårene vi mottar fra hverandre – tilgi oss.
I tider med fristelser og prøvelser – styrk oss.
Fra prøvelser som er for store til å holde ut, –
skån oss.
Fra grepet av alt som er ondt – frigjør oss.

For du regjerer i herligheten av kraften
som er kjærlighet,
nå og for alltid. Amen.

Oversatt fra Richard Rohrs daglige meditasjoner, 8. juli 2021, se cac.org.
Bilde: Solnedgang over Nesodden, Bunnefjord ved Sjødalstrand

I fellesskap gjennom kirkeåret – Vi er kalt til å bygge et nytt, bedre fellesskap

Det glade budskap forkynt av apostelen Paulus (del 2)

Hvilket fellesskap i Kristus (en Cristo, se gårsdagens refleksjon) bør vi bygge?

Vi må finne en ny tilnærming, lage en ny vei, finne nye måter å leve på som naboer i ett menneskelig samfunn, som søstre og brødre i en familie der alle er skapt av en barmhjertig Gud.

Derfor beskriver apostelen Paulus gjentatte ganger hvordan vi – i Kristus – kan se på menneskeheten som ett legeme. Våre ulikheter er gaver, ikke trusler, som vi skal bruke til hverandres beste. I Kristus ble Paulus klar over at mennesker ikke er forskjellige fordi de prøver å være vanskelige eller onde – de er forskjellige fordi Ånden har gitt dem ulike gaver.

Mer enn noen gang før i vår historie trenger vi en ny type personlig og sosialt ‘drivstoff’. Ikke frykt, men kjærlighet. Ikke fordommer, men åpenhet. Ikke overlegenhet, men tjeneste. Ikke underlegenhet, men likhet. Ikke harme, men forsoning. Ikke isolasjon, men tilhørighet. Ikke fiendtlighetens ånd, men gjestfrihetens hellige Ånd.

Den beste veien, sa Paulus, er kjærlighetens vei [1. Korinter 13:13]. Gamle rangordninger for kjønn, religion, kultur og klasse må forsvinne: “Det er verken jøde eller hedning, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus” [Galaterne 3:28]. . . [og] “det eneste som teller er tro som er virksom i kjærlighet” [Galaterne 5: 6]. Hvor Ånden er, er kjærlighet. Der Ånden er læremesteren, lærer folk å elske. [1]

[1] Brian D. McLaren, We Make the Road by Walking: A Year-Long Quest for Spiritual Formation, Reorientation, and Activation (Jericho Books: 2014), 217–218.

I fellesskap gjennom kirkeåret (Olsok) – Frelsen kan erfares i egen kropp og sjel

Det glade budskap forkynt i brevene til Paulus (del 1)

En stor del av tekstene i Det nye testamentet (NT) blir tilskrevet Paulus, denne store hedningenes apostel. Han er enten selv forfatteren eller det er andre skribenter – ofte Paulus’ elever – som bruker hans navn. Derfor er Paulus en unik skikkelse i NT.

(Det finnes bestrebelser for å kalle NT ‘Det andre testamentet’ og Det gamle testamentet (GT) ‘Det første testamentet’. Grunnen er at ordet ‘gammel’ forbinder man gjerne med noe som er uaktuelt, utdatert, ikke lenger gyldig. Men kristendommen bygger både på GT og NT, de jødiske røttene danner fundamentet, grunnmuren, og må anerkjennes og bevares.)

Ifølge Paulus er frelsen noe som vi alle kan oppleve, erfare på egen kropp, i egen sjel. Han selv hadde en dramatisk erfaring av Guds inngripen som førte til hans omvendelse. Paulus har ikke noe språk, ikke noe vokabular for å uttrykke denne skjellsettende opplevelsen og han strever med å finne de riktige ordene. Nybrottsarbeid! På denne måten har Paulus gitt oss kristne ord og uttrykk for å beskrive det som er viktig i vår kristen tro.

En av Paulus påfunn er ‘ny skapning’, for eksempel i brevet til Galaterne: “For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning” (Gal 6,15). Etter sin omvendelse, følte Paulus seg som ‘nyskapt’, en ny mann, fylt med en kraft som han ikke hadde kjent før.

Et annet uttrykk er ‘en Cristo’, i Kristus. Det bruker Paulus omtrent et dusin ganger for at vi skal skjønne at frelsen er et felles prosjekt som vi alle deltar i. Paulus vil at vi skal få en kollektiv forestilling om frelsen – med liten suksess fram til nå.

Gjennom kirken, Kristi legeme, kaller Gud oss ​​til en ny måte å leve på, en ny måte å forholde oss på til Gud, til andre og til verden. Paulus mener at kirken er ment å være et samfunn hvis livsstil strider mot den rådende kulturen. Vi vil kalle det motkulturelt i dag. Og det gjelder den dag i dag. Livsstilen er preget av å samarbeide snarere enn å konkurrere, å gi i stedet for å få, å dele i stedet for å samle, å ofre noe snarere enn å ha det behagelig, å tro snarere enn å vite, å leve i relasjon til andre snarere enn å leve anonymt, å elske i stedet for fiendskap. Denne måten å leve på betyr å ta del i Kristi liv – som del av Kristi legeme. Det gjaldt på Paulus’ tid og det gjelder i dag.