Nyheter

Laudato Si’ – Et universelt fellesskap

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket – og den private eiendoms rolle

Vi mennesker, sammen med alle verdens skapninger, er skapt av samme Gud og forenet med usynlig bånd, og sammen utgjør vi en slags universell familie, et sublimt fellesskap som fyller oss med hellig, kjærlighetsfull og ydmyk respekt (89).

Selvsagt må vi bry oss når andre levende vesener behandles uansvarlig, men vi skulle først og fremst være opprørt over de enorme ulikhetene som består iblant oss, og hvor vi fortsetter å tolerere at noen ser på seg selv som mer verdige enn andre. Vi legger ikke lenger merke til at noen går til grunne i desperat og fornedrende elendighet uten utsikter til å komme ut av den, mens andre ikke engang vet hva de skal gjøre med det de eier, og i tom forfengelighet stiller til skue sin angivelige overlegenhet og sløser så mye at hvis alle skulle gjøre det samme, ville kloden ødelegges.

Vi tillater i praksis at noen ser på seg selv som “mer menneske” enn andre, som om de var født med større rettigheter.

Hva mer er, når hjertene våre virkelig er åpne for universell enhet, da er intet og ingen utelukket fra denne omsorgen. Følgelig er det også sant at likegyldigheten eller grusomheten mot andre skapninger i verden før eller senere vil innvirke på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hjertet er bare ett, og den samme ynkeligheten som fører til mishandling av dyr, viser seg ganske snart i våre relasjoner til andre mennesker (91). Enhver grusom handling overfor en hvilken som helst skapning, er i strid med menneskeverdet.

Vi kan ikke se oss selv som kjærlighetsfulle mennesker hvis det er deler av virkeligheten vi ikke bryr oss om: “Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket er tre temaer som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.” Alt henger sammen!

Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket. Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene, og som følge av det, alles rett til å bruke av dem, er en gyllen regel i sosial adferd og den sosialetiske ordens grunnprinsipp.

Kirken virkelig forsvarer den private eiendomsretten, men hun lærer ikke mindre klart at det alltid hviler en ‘sosial heftelse’ ved all privat eiendom, så godene kan tjene til det generelle formål som Gud har bestemt for den (93).

Miljøet er et felles gode, hele menneskehetens arv og alles ansvar. Hvis vi gjør noe til vårt eget, er det kun for å administrere det for det felles beste. Hvis vi ikke gjør det, belaster vi vår samvittighet med at vi har fornektet andres eksistens. 20% av verdens befolkning forbruker ressurser i en slik målestokk at de frarøver fattige nasjoner og kommende generasjoner det de trenger for å overleve.

Bilde: Privat hage på Stadlandet (HHM)

Laudato Si’ – Værens forrang fremfor det å være nyttig

Gud sier: “Jord må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg.” (3 Mos 25,23 – LS 67)

Mennesket må respektere naturens lover og den fine likevekten mellom denne verdens skapninger. … Det er derfor den bibelske lovgivningen dveler ved relasjoner – ikke bare mennesker imellom, men også mellom mennesker og andre levende vesener (f.eks. 5 Mos 22,4.6 og 2 Mos 23,12). Slik ser vi at Bibelen ikke gir rom for noen tyrannisk antroposentrisitet (av gresk anthropos: mennesket; sentrisitet eller sentrisme: i sentrum) som ikke bryr seg om andre skapninger (68).

De tyske biskopene lærer at hva andre skapninger angår, “kan vi snakke om værens forrang fremfor det å være nyttig.”

Katekismen kritiserer skarpt og direkte en forvrengt antroposentrisme: “Hver skapning er på sitt vis god og fullkommen. De ulike skapningene, som er villet slik de er, gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet. Dette er grunnen til at mennesket må respektere det gode i hver skapning, slik at den ikke blir brukt på en måte som er i strid med skaperorden.” (69)

Skaperverket kan bare forstås som en gave fra Guds utstrakte hånd, og som en virkelighet som – gjennomlyst av kjærlighet – kaller oss sammen til et altomfattende fellesskap. (76)

Redaksjonens anmerkning: Værens forrang fremfor det å være nyttig, dette gjelder også for mennesker. Fortellingen om Kain og Abel viser følgende (LS 70): Å forsømme plikten til å ta vare på og opprettholde en god relasjon til min neste, som jeg har ansvar for både hva omsorg og trygghet angår, ødelegger min indre relasjon til meg selv, til den andre, til Gud og til jorden. Når alle disse relasjonene neglisjeres, når rettferdigheten ikke lenger bor i landet, sier Bibelen oss at hele livet er truet.

I disse gamle fortellingene, rike på symbolikk, finnes allerede en overbevisning vi deler i dag, at alt står i et innbyrdes forhold til hverandre, og at ekte omsorg for vårt eget liv og for vår relasjon til naturen ikke kan skilles fra omsorg, rettferdighet og trofasthet mot andre.

Den menneskelige frihet kan bidra klokt til en positiv utvikling, men den kan også være opphav til nye onder, nye årsaker til lidelse og virkelig tilbakegang. Slik oppstår den menneskelige historien, som kan bli frihet, vekst, frelse og kjærlighet – eller dekadanse og gjensidig ødeleggelse. Kirken søker i sitt arbeid ikke bare å påminne oss om plikten til å ta vare på naturen, men “må i første rekke beskytte mennesket fra å ødelegge seg selv”. (79)

Men Gud, som ønsker å handle sammen med oss og vil regne med vårt samarbeide, kan også trekke noe godt ut av det onde vi steller i stand, for «Den Hellige Ånd besitter en uendelig kreativitet, som er Guds egen, og vet å løse selv de mest kompliserte og ugjennomtrengelige vanskelighetene i menneskelige affærer.» (80)

Bilde: Fjæremarkens kunstneriske bygg (HHM)

Laudato Si’ – Pavens appell

Visdommen i bibelberetningen

Skapelsesberetningene i Genesis inneholder i sitt eget symbolske og narrative språk dyp lærdom om mennesket og dets historiske virkelighet. Disse fortellingene antyder at menneskets væren er grunnlagt på tre fundamentale relasjoner som er nært knyttet til hverandre: relasjonen til Gud, til ens neste og til jorden. Ifølge Bibelen er disse tre relasjonene brutt både i det ytre og i vårt indre. Dette bruddet er synden. Harmonien mellom Skaperen, menneskeheten og skaperverket som helhet, ble ødelagt ved at vi tillot oss å ta Guds plass og vegret oss for å se vår begrensning som skapninger.

Dette igjen forvrengte vårt mandat til å legge jorden under oss (jf. 1 Mos 1,28*) og å “dyrke og passe den” (1 Mos 2,15**). Som følge av det, gikk den opprinnelige harmonien mellom mennesker og natur over til å bli konfliktfylt (jf. 1 Mos 3,17-19***)

Derfor er det betydningsfullt at den harmonien den hellige Frans av Assisi erfarte med alle skapninger, ble ansett for å være en helbredelse av dette bruddet. Den hellige Bonaventura sa at Frans på en måte vendte tilbake til den opprinnelige uskyld når han levde forsonet med alle skapninger.

Langt fra dette forbildet manifesterer synden seg i dag med all sin destruktive kraft i kriger, i ulike former for vold og mishandling, i forsømmelse av de svakeste og i angrepene på naturen.

Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt til oss. … Vi må i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger. … Forholdet mellom mennesker og naturen må bære preg av ansvarlig gjensidighet.

Redaksjonen: For å få det til etterlyser paven
– en ny dialog om hvordan vi skal utforme vår planets fremtid (14)
– og et juridisk rammeverk som skal sette klare grenser og sikre beskyttelsen av økosystemet (53).

Viktige spørsmål i denne sammenheng og som paven tar opp i LS, er (16)
– den tette forbindelsen mellom de fattige og planetens sårbarhet
– overbevisningen om at alt i verden henger sammen
– kritikken av et nytt paradigme og maktformer som avledes av teknologi
– søke andre måter å forstå økonomi og fremskritt på
– den enkelte skapnings egenverdi
– økologiens betydning for mennesket
– nødvendigheten av oppriktige og ærlige debatter
– internasjonal og lokal politikks tunge ansvar
– bruk og kast-samfunnet
– og et forslag til en ny livsstil.

Utdrag fra pavens encyklika ‘Laudato Si’ (LS), avsnitt 66-67, litt tilpasset. Tallene i parentes viser til avsnitt i encyklikaen.
Bilde: Solnedgang ved Kråkenes fyr, Vestlandet
* Gud velsignet dem [Adam og Eva] og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»
** Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.
*** Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

Laudato Si og Frans av Assisi

Om omsorgen for vårt felles hjem – Pave Frans skriver følgende:

Laudato si’, mi’ Signore” – “Lovet være du, Herre”, sang den hellige Frans av Assisi. I denne vakre lovsangen minner han oss om at vårt felles hjem er som en søster vi deler livet med. “Lovet være du, Herre, for vår søster, moder jord, som oppholder oss, og bærer oss, og bringer frem alskens frukter …”

Jeg vil ikke skrive denne encyklikaen uten å ha nevnt et vakkert forbilde som kan anspore oss. Jeg tok hans navn som en ledetråd og en inspirasjon da jeg ble valgt til biskop av Roma.

Jeg mener at Frans ganske enkelt er et eksempel for omsorgen for de svake og for en glad og autentisk levd økologi. I ham ser vi at omsorg for naturen, rettferdighet for de fattige, engasjement for samfunnet og indre fred er uadskillelig forbundet.

Han sto i et fortrolig forhold til hele skapningen. … Derfor kalte han også de minste av alle skapninger bror eller søster. Denne overbevisningen må ikke hånes som irrasjonell romantisisme, for den påvirker valgene som bestemmer våre handlinger.

Når vi nærmer oss naturen og miljøet uten denne evnen til undring og beundring, … blir våre holdninger holdningene til herskeren, konsumenten eller den rene utbytteren av ressursene, som er ute av stand til å sette grenser for sine umiddelbare interesser.

Når vi derimot er inderlig forbundet med alt det skapte, vil nøysomhet og omsorg komme av seg selv. Den hellige Frans’ fattigdom og enkelhet var ingen ren ytre askese, men noe langt mer radikalt: et avkall på å gjøre virkeligheten til et objekt for utnytting og dominans.

Frans inviterer oss til å se naturen som en storartet bok hvor Gud taler til oss og åpenbarer for oss en avglans av sin skjønnhet og godhet. … Derfor påbød Frans at en del av klosterhagen alltid skulle være udyrket, slik at ville vekster kunne voks der, og slik at de som betraktet dem, kunne løfte blikket til Gud, Skaperen av denne skjønnheten.

Verden er mer enn et problem som skal løses, den er et gledens mysterium som vi skal betrakte med glad lovprisning.

Bilder: Kjøsnesfjord, Jølster og blomsterbed i Frognerparken (HHM). Teksten: Utdrag fra pavens encyklika ‘Laudato Si’, avsnitt 10-12, litt tilpasset.

Laudato Si’s 6-årsjubileum ble markert i denne søndagens messene

Pavens encyklika ‘Laudato Si’ stod i sentrum av alle messene denne søndagen. Den ble utgitt for 6 år siden. Pavens skriv er et enestående dokument som fortjener at alle katolikker i verden, ja, alle mennesker av god vilje, tar budskapet på alvor og begynner å leve etter pavens kloke og omfattende råd. Vi bruker kommende uke for å presentere viktige deler av encyklikaen her på menighetens hjemmeside.

I dag ble søndagens andre lesning byttet ut med Frans’ av Assisis berømte solsang, en lovsang skrevet ca 1225. De første ordene er de samme som i encyklikaen: Laudato Si – Lovet være du. Paven har tatt med solsangen i sin encyklika. Her er hele teksten:

Vanlig norsk (lett forenklet) oversettelse (fra Wikipedia):
Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde.
Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre.

Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.
Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.

Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.

Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.
Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.

Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.
Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.

Lov og velsign min Herre og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.