En endring i livsstil kunne føre til et sunt press mot dem som innehar politisk, økonomisk og sosial makt. Det er dette forbrukerbevegelser oppnår når de boikotter visse produkter og effektivt påvirker industriforetak i retning av å modifisere produksjonsmåter og vurdere sitt økologiske fotavtrykk.
Det er et faktum at når sosialt press får konsekvenser for inntjeningen, da ser foretakene seg nødt til å endre produksjonsmåter. Dette viser også forbrukernes sosiale ansvar, at det «å kjøpe ikke bare er en økonomisk handling, men også en moralsk handling.» Derfor er det i dag slik at «miljø-ødeleggelse utfordrer oss til å undersøke vår livsstil.» (Benedikt XVI, LS 206)
I dag 1. september er ‘Verdensbønnedagen for skaperverket’ og samtidig begynner vi perioden som kalles ‘Skaperverkets tid’, på engelsk ‘Season of creation’. Perioden avsluttes på høytidsdagen for den hellige Frans av Assisi, 4. oktober.
Skaperverkets tid blir markert i ulike kirkesamfunn verden over. Markeringen er en anledning til å forsterke vårt forhold til både Skaperen og det skapte, og perioden har et tydelig fokus på kirkens ansvar for vern om skaperverket.
Temaet i år er ‘ET FELLES HJEM? Å FORNØYE GUDS OIKOS’. Begrepet Oikos er et gresk ord som betegner familiens hus og eiendom. Guds oikos mener altså Guds hus med hele dens eiendom, altså hele skaperverket. Guds oikos er ‘Fellesskapet av de elskede’ – som det heter i bønnen for i dag. (Les bønnen her: https://sthallvard.katolsk.no/bonnen-for-skaperverkets-tid/)
Pave Frans oppfordret søndag 29. august alle mennesker til å iverksette «avgjørende, nødvendige tiltak» i den kommende Skaperverkets tid for å «forvandle denne krisen til en mulighet.»
Under søndagens Angelus sa Frans at «jordens rop og de fattiges rop blir stadig mer alvorlige og alarmerende.» Nå er det på tide for alle mennesker, spesielt katolikker og kristne, å øke sitt engasjement for vårt felles hjem ved å gjøre mer enn noen gang for å beskytte Guds skaperverk.
Besettelse av konsumistisk livsstil kan – især når kun et fåtall kan pleie den – bare utløse vold og gjensidig ødeleggelse.
Men alt er ikke tapt. Mennesker som er i stand til det verste, kan også reise seg, bestemme seg for det gode og forbedre seg, starte på ny, til tross for de mentale og sosiale betingelser som presser seg på.
Vi er i stand til å kaste et ærlig blikk på oss selv, å innrømme vår egen dype utilfredshet, og til å slå inn på nye veier mot autentisk frihet (LS 205).
Bilde: Hardangerbroen, et eksempel for en ny vei med større frihet (HHM)
Siden markedet søker å fremme en uimotståelig forbruksmekanisme for å selge produktene sine, kan folk lett bli fanget i en spiral av unødvendige innkjøp og utgifter. Tvangskonsum er det subjektive speilbildet av det tekno-økonomiske paradigme (paradigme: mønster, forbilde).
Da skjer det som Romano Guardini (1885-1968) alt har pekt på: Mennesket «aksepterer ting og livsformer slik de blir pådyttet det av masseproduksjonens rasjonelle planer, og gjør det i det store og hele med følelsen av at det er fornuftig og riktig.»
I denne situasjonen har den postmoderne menneskeheten ikke funnet noen ny selvforståelse som kan gi veiledning og retning, og denne mangelen på identitet er en kilde til angst. Vi har altfor mange midler og bare noen få og skrøpelig mål.
Bilde: Stalheimskleiva. Det går bratt nedover (HHM)
Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidig tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle.
Denne fundamentale forståelsen vil tillate utviklingen av nye overbevisninger, holdninger og livsformer. Foran oss har vi en stor kulturell, åndelig og utdanningsmessig utfordring som forutsetter en lang nydannelsesprosess. (LS 202)
Bilde: Rundkjøringen i fjellet etter å ha passert Hardangerbroen. Det gjelder å endre kurs. (HHM)
