I fellesskap gjennom pinsen – Send ut din Ånd…

Refleksjon over dagens tekster, preken v/p. Ragnar – … og alt blir omskapt!

Da dagen for pinsefesten opprant, var de samlet alle som én. Da hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær som nærmet seg. Det fylte hele huset de befant seg i, og noe som lignet tunger av ild kom til syne, de delte seg og senket seg over hver enkelt av dem. I samme øyeblikk ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva Ånden gav dem å forkynne. (Apg 2,1-4)

Kjære venner, 
I lesningen vårt i dag får vi høre at det var på Pinsedag at Den Hellige Ånd ble utøst over apostlene, med den effekt at de gikk ut på gatene og forkynte Det Glade Budskap på alle slags språk. Vi vet altså nøyaktig hvilken dag og hva som skjedde, men denne utøsingen av Den Hellige Ånd er ikke en isolert historisk hendelse, selv om den ligger langt tilbake i tid. Vår egen menighet er en smeltedigel av forskjellige kulturer – så selv i dag forkynnes Det Glade Budskap på alle slags språk – selv om ingen nødvendigvis taler i tunger, slik apostlene gjorde. 

Pinsedag er den dag som med rette kalles for Kirkens fødselsdag. Men den markerer mye mer enn den spede begynnelsen til en institusjon. Denne dagen markerer starten på Den Hellige Ånds virke gjennom Kirken, men det er også en dag som markerer hvordan hver og en av oss kan oppleve en personlig pinse. 

Den Hellige Ånd inspirerer og opprettholder; arbeider i det stille; i bakgrunnen; i alle våre dagligdagse gjøremål; i våre liv og i menneskene rundt oss. Den Hellige Ånd er tilstede der mennesker ber. Og når vi tror og stoler på Jesus, da styrker Ånden vår tro og fyller oss med sine gaver. 

Les videre her.
Bilde: Benediktinerklosteret Dormitio på Sionsberget i Jerusalem, mosaikk: Den hellige Ånd blir utgytt over Maria og disiplene

Lovsangskveld med St. Elisabethsøstrene

Pinseaften, lørdag 22. mai 2021 kl. 17.30-18.30, vil St. Elisabethsøstrene lede sakramentstilbedelse med lovsang strømmet LIVE fra st. Hallvard kirke.
Alle er hjertelig velkommen til å delta åndelig og digitalt. Klikk på spilleren til høyre på denne siden eller søk på “st Hallvard menighet” så dukker bildet opp. Lovsangkvelden er kun tilgjengelig på nett 1 uke i etterkant.
Velkommen til å be sammen med oss, og god pinse til dere alle!

I fellesskap gjennom påsketiden – Den katafatiske og den apofatiske veien

Refleksjon over dagens evangelium Joh 21,20-25 – to ulike, men likeverdige måter å følge Jesus på

På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte efter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»
Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vidnesbyrd er fullt å stole på.
Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives. (Joh 21,20-25)

Peter og ‘disippelen Jesus holdt så meget av’ (den siste kaller vi for enkelhets skyld Johannes i det følgende) står for to ulike veier å følge Kristus på. Peter er den aktive som ønsker å forkynne Jesu budskap gjennom handlinger. Johannes derimot forandrer verden ikke gjennom sine gjerninger, men ved sin tilstedeværelse, sin åpenhet for Jesu komme i hvert øyeblikk. «Et slikt menneske gjør ingenting, men alt blir gjort.» (Allan Anderson). Kanskje står Johannes holdning for den av så mange mystikere som levde helt og holdent i nåtiden og erfarte Kristi nærvær på denne måten. Det gjelder også samtidens mystikere.

Vi kan også tilordne de to store retninger våre ordenssamfunn: de apostoliske (katafatiske) og de kontemplative (apofatiske). Da står de apostoliske for Peters vei: aktiv, henvendt til de svake og marginaliserte, til syke og barn. I Norge har vi særlig kvinnelige ordener som gjenspeiler denne holdningen, for eksempel St. Josephsøstrene som har bygget opp sykehus og skoler i hele Norge. Den andre veien, representert av Johannes, kalles den kontemplative. Ordensfolk her lever mer tilbaketrukket og vier sine liv hovedsakelig til bønn. Lunden kloster i Oslo og karmel Totus Tuus i Tromsø vil være eksempler. I realiteten er det nok slik at en av de to veiene er tydeligere enn den andre, men begge er tilstede i hvert ordenssamfunn. Det ser vi for eksempel hos Elisabethsøstrene. De lever tilbaketrukket, men har bygget og drevet sykehus og barnehager.

I dag leser vi slutten av Johannesevangeliet. De siste linjene forteller oss at vi ikke behøver å vite alt. Men vi skal bevege evangeliets ord i våre hjerter og skal meditere over dem slik at vi blir mer og mer lik Kristus.
«Gud …, vår ledsager på veien, lokk oss, og vi vil våge å gå ut over det vi hadde fastsatt. Vi vil oppdage nytt land og andre horisonter.» (Karl F. Barth)