Vær ordets gjørere, ikke bare hørere!

Det er mye som foregår etter sommeren i St. Hallvard. Da p. Andreas i dag kl. 10.30 ankom kirken, fant han ikke noe parkeringsplass og måtte sette bilen på tvers øverst på kirkebakken. Høymessen var fullbooket og langt fra alle som ville være med, fikk anledning.

P. Ragnar innledet sin preken med å stadfeste at denne søndagen bød på spennende lesninger. Emnet var tro og religion. Og disse handlet om kjærlighet, omsorg og barmhjertighet, sa sognepresten. To ganger siterte han fra Jakobs brev (andre lesning): «Lev etter ordet, og nøy dere ikke med å lytte til det!» I p. Ragnars treffende formulering: «Vær ordets gjørere, ikke bare hørere!» Det som er viktig er å verne de sårbare i vårt fellesskap!

I evangeliet i dag hadde Jesus en gedigen krangel med fariseerne. For dem var det å ikke vaske hendene, ensbetydende med å ikke ha et rent hjerte. Det gikk Jesus imot med stor tydelighet. Han ramset opp de tingene som gjorde mennesker urene: utukt og tyveri, mord og utroskap, grådighet, ondskap og svik, tøylesløshet, misunnelse, spott, hovmod og et vettløst liv. Og Jesus presiserte: Det indre, det som kommer fra et menneskets hjerte, bestemmer et livs hellighet, rettferdighet og barmhjertighet. Fariseerne hadde glemt det. For dem hadde loven blitt til deres gud – istendenfor å se på loven som et redskap som skulle hjelpe å lede menneskene til Gud.

Lørdag 28. august ble det Førstekommunionsfeiring for 45 spente barn og deres familier. Grunnet Corona-restriksjoner ble barna fordelt på tre messer kl. 11, 13 og 15. Det var et stort program for sognepresten og andre involverte. Alle tre messer var like høytidelige og det var strålende og forventningsfulle barneøyne å se i den flott pyntede kirken.

P. Ragnar fremhevet storheten av gaven barna skulle motta for første gang: Jesus Kristus. Det var en gave som ikke ville miste sin attraksjon, sin betydning og verdi – i motsetning til så mange andre gaver som leker og spill, sa p. Ragnar. Hver gang vi mottok kommunion, ville vi blitt litt forvandlet, ville vi bli litt mer lik Jesus. Ønsket vi dette, spurte sognepresten. Det var mange bekreftende nikk i kirken.

Bildet nedenfor: Førstekommunion kl. 11, på galleriet jobbet Dominik fra menighetsrådet med direkte overføring til messene siden det kunne bare være noen få personer fra hver familie i kirken. Organisten og koret var tilstede i alle tre messer.

• 

Om det presserende behovet for og vanskeligheten å erstatte det teknokratiske paradigme

Med det teknokratiske paradigme følger en teknikk for å kunne eie, herske over og omforme – og idéen om uendelig eller ubegrenset vekst, en idé som begeistrer økonomer, finanseksperter og teknologer (106). Til grunne ligger den feilaktige antagelsen at en ubegrenset mengde av energi og ressurser er tilgjengelig, at det er mulig å fornye dem raskt, og at de negative effektene av utnyttelsen av den naturlige orden enkelt kan avhjelpes.

Vi er altfor trege med å utvikle økonomiske institusjoner og sosiale initiativer som kan gi fattige regulær tilgang til basisressurser. Vi kan ikke henvise nok til hva som er de dypeste røttene til vår nåværende uorden, nemlig den teknologiske og økonomiske vekstens retning, mål, mening og sosiale implikasjoner (109).

En vitenskap som vil komme med løsninger på de store spørsmålene, må med nødvendighet ta i betraktning data fra andre kunnskapsområder, inkludert filosofi og sosialetikk, men dette er en holdning som det er vanskelig å tilegne seg i dag. Det finnes heller ingen genuin etisk horisont som man kan referere til (110).

Den økologiske kulturen … burde være et annet blikk, en tenkning, en politikk, et opplæringsprogram, en livsstil og en spiritualitet som sammen utformer en motstand mot det teknokratiske paradigmets fremmarsj (111). Det er mulig å utvide horisonten. Den menneskelige frihet er i stand til å begrense teknikken. Vi kan stille den i et annet fremskritts tjeneste, et som er sunnere, mer humant, mer sosialt, mer helhetlig (112). Men det blir vanskelig for oss å stoppe opp og gjenvinne dybden i livet (113).

Det som nå skjer, viser oss den presserende nødvendigheten av å lede an i en modig kulturell revolusjon. Det er ubetinget nødvendig at vi setter ned farten og ser på virkeligheten med nye øyne, for å ta i besittelse den positive og bærekraftige fremgangen, men også å oppdage de verdier og høye målsetninger som er blitt kastet over bord av vår hemningsløse stormannsgalskap (114).

Den nye, ukontrollerbare makten i verden

Aldri før har menneskeheten hatt så stor makt over seg selv, og det finnes ingen garanti for at denne makten alltid vil bli brukt vel, særlig når man tenker over hvordan den brukes akkurat nå. Det holder å minne om atombombene som ble sluppet i midten av det 20. århundre, eller det store oppbudet av teknologi som nazismen, kommunismen og andre totalitære regimer har benyttet for å utrydde millioner av mennesker, for ikke å snakke om at dagens krigføring råder over stadig dødeligere våpen.

I hvilke hender ligger det så mye makt, eller hvor vil den eventuelt ende opp? Det at den ligger hos en ørliten del av menneskeheten, er ekstremt risikabelt (104).

Det er et faktum at det moderne mennesket ikke er opplært til å bruke makten godt, fordi den overveldende teknologiske utviklingen ikke har gått sammen med en utvikling hva menneskelig ansvar, verdier og samvittighet angår. Hver epoke synes kun å utvikle mangelfull erkjennelse av egne grenser.

Av denne grunn er det mulig at menneskeheten ikke fullt ut forstår alvoret i de utfordringene vi står overfor. Og mulighetene for at mennesket vil bruke denne makten galt, vokser uavbrutt når det ikke eksisterer frihetsnormer, men bare påståtte nødvendigheter: nytte og sikkerhet.

Mennesket er ikke fullstendig autonomt. Vår frihet svinner bort når den overlates til blinde krefter – ubevissthetens, den umiddelbare behovstilfredsstillelsens, egoismens og voldens krefter. I dette henseende står vi utsatt til overfor vår stadig økende makt, uten midler til å kontrollere den. Vi har visse overfladiske mekanismer, men vi kan ikke hevde at vi har en sunn etikk, en kultur og spiritualitet som virkelig kan begrense den og tøyle den med klartseende selvkontroll (105).

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket – og den private eiendoms rolle

Hva mer er, når hjertene våre virkelig er åpne for universell enhet, da er intet og ingen utelukket fra denne omsorgen. Følgelig er det også sant at likegyldigheten eller grusomheten mot andre skapninger i verden før eller senere vil innvirke på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hjertet er bare ett, og den samme ynkeligheten som fører til mishandling av dyr, viser seg ganske snart i våre relasjoner til andre mennesker (91). Enhver grusom handling overfor en hvilken som helst skapning, er i strid med menneskeverdet.

Vi kan ikke se oss selv som kjærlighetsfulle mennesker hvis det er deler av virkeligheten vi ikke bryr oss om: «Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket er tre temaer som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.» Alt henger sammen!

Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket. Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene, og som følge av det, alles rett til å bruke av dem, er en gyllen regel i sosial adferd og den sosialetiske ordens grunnprinsipp.

Kirken virkelig forsvarer den private eiendomsretten, men hun lærer ikke mindre klart at det alltid hviler en ‘sosial heftelse’ ved all privat eiendom, så godene kan tjene til det generelle formål som Gud har bestemt for den (93).

Miljøet er et felles gode, hele menneskehetens arv og alles ansvar. Hvis vi gjør noe til vårt eget, er det kun for å administrere det for det felles beste. Hvis vi ikke gjør det, belaster vi vår samvittighet med at vi har fornektet andres eksistens. 20% av verdens befolkning forbruker ressurser i en slik målestokk at de frarøver fattige nasjoner og kommende generasjoner det de trenger for å overleve.

Bilde: Privat hage på Stadlandet (HHM)