Refleksjon over dagens evangelium Joh 10,22-30 – Vi er trygge i Guds gode og barmhjertige hender

Det var vinter og tempelvielsesfest i Jerusalem, og Jesus holdt til i templet, hvor han vandret frem og tilbake i Salomos buegang. Jødene slo da krets om ham og spurte: «Hvor lenge vil du holde oss i spenning? Er du Messias, så si oss det rent ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg. Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får. Mine får hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg, og dem vil jeg gi evig liv, så de aldri i evighet går tapt. Ingen skal kunne rive dem ut av min hånd: Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noe ut av Faderens hånd. Jeg og Faderen, vi er ett.» Joh 10,22-30

Jesus er i Jerusalem for å feire Hanukka-festen. Denne festen er forbundet med et under og Jesu motstandere prøver å provosere Jesus. Han skal bevise sitt messiansk identitet med et under. Men de som forlanger det, tror uansett ikke på ham. Jesus sier det rett ut: «Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får.»

Som Jesus og Gud er ett (Joh 10,30), så er vi ett med Kristus. Og vi er ett med våre søstre og brødre i menigheten, med våre medmennesker overalt på denne kloden, med dem som har gått foran oss og med som ennå kommer. Vi er ett med hele skaperverket som bæres av den gode og barmhjertige Gud. Dette fellesskapet er Guds store under – og vi er del av det. Aldri kan vi tenke for stort om Gud – og heller ikke om det mysteriet vi selv er – og våre neste og hele skaperverket.

Kanskje kan vi bruke hver dag litt tid for å plassere oss helt bevisst i Guds gode hender – sammen med hele fellesskapet som er samlet der?

Refleksjon: P. Ragnars preken (dagens evangelium se i gårsdagens refleksjon)

Når Jesus så beskriver seg selv som Den Gode Hyrde, så forteller han oss noe viktig om forholdet mellom Ham og oss. «Jeg kjenner mine og mine kjenner meg». Akkurat som hyrdene på marken kjente hvert eneste medlem av flokken sin, og fårene kjente stemmen til hyrden – slik kjenner Jesus hver og én av oss – ved navn. Han kjenner oss; våre behov, våre gode sider og vår skygge. Og det er en kunnskap som ikke er teoretisk, men en kunnskap som er et resultat av kjærlighet, barmhjertighet og omsorg – en erfaring over tid. For Jesus elsker oss slik vi er – med alle våre begrensninger – og han forventer at vi tar imot hans kjærlighet; en kjærlighet som leder oss til å vise omsorg og barmhjertighet overfor hverandre. Det er dette han minner oss om hver gang vi går til Messe; hver gang vi tar imot Det allerhelligste sakrament. Slik gir han oss føde og liv. Og han ber oss om å gi videre det vi har fått. Dét er vårt universelle kall. Dette er hva Gud kaller alle kristne til. 

Les videre her

_{Bilde: Erkebispedømme Mainz}

Refleksjon over søndagens evangelium Joh 10,11-18 – Jeg setter livet inn for mine får

På den tid sa Jesus: “Jeg er den gode hyrde. En god hyrde setter sitt liv inn for fårene. En leiekar derimot, en som ikke er noen riktig hyrde og som ikke selv eier fårene – ser han ulven komme, forlater han fårene og flykter. For han er en leiekar bare, og har ikke hjerte for fårene. Men jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg – slik som Faderen kjenner meg, og jeg Faderen; og jeg setter livet inn for mine får.” (Joh 10,11-15)

Pater Ragnars anbefaling for i dag er å lese pave Frans’ budskap for Verdensbønnedagen for kall (den gode hyrdes søndag). Den finnes på engelsk (Saint Joseph: The Dream of Vocation) her og på norsk her. Pater Ragnars preken følger på søndag.

Stenhuggere på 1100-tallet har hugget i hard sten et håpets bilde. Håp for alle som tenker at de ikke har gjort det de skulle i sine liv. Håp for alle som har falt dypt – uansett hvorfor og hvordan. Guds kjærlighet bærer også den hjem som ikke kan tro, som ikke lenger har håp. Også den som alle andre har avskrevet.

Det jeg yter og presterer, er ikke avgjørende. Heller ikke det der jeg har sviktet og gjort noe ondt. Det siste ordet har den oppstandne Kristus. Og han bærer. Og ikke bare Judas.

Refleksjon over dagens lesning (Apg 9,1-20) – Apostelen Paulus’ omvendelse

Lesningen i dag er omfattende, kanskje den mest gripende, uforståelige og rystende omvendelseshistorie i Det nye testamentet. I neste avsnitt finnes det et sammendrag, men les gjerne hele teksten her.

Denne historien er så viktig at den står to ganger i Apostlenes gjerninger, i kapittel 9 og 22. Gud bruker kraftige, ja dramatiske midler for å få den fanatiske Saulus på bedre tanker. Saulus må først oppleve døden før han kan vende om. Tre dager er han blind – og han spiser og drikker ingenting. Tre dager som er avgjørende for hele hans liv. Saulus må ned i det dypeste mørket. Alle hans planer, hele hans tankesett og hans menneskeforakt må dø. Saulus ber. Som hos Jesus kommer oppstandelsen etter tre døgn – for Saulus med hjelp av disippelen Ananias. Saulus får synet igjen, han drikker og spiser og kommer til kreftene.

Dette er veien for oss alle: død og oppstandelse. Vi må bli født på ny. Med Paulus skal vi lære å gå denne veien. Det gjør vondt, vi blir redde og skremt. Gud virker fraværende. Lys, liv og sannhet er tilsynelatende tapt. Men Gud er ikke borte. Lyset, livet og sannheten er der. De kan ikke fornemmes siden dødens mørke omgir oss. Men så kommer tidspunktet da vi kan se igjen.

Bildet: Blomst på Golanhøydene, nær Damaskus (HHM)