Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Økumenikk er ikke en øvelse i kirkelig diplomati. Det er en nådens vei. Det er ikke avhengig av forhandlinger og avtaler mellom mennesker, men av Guds nåde. Nåden renser minner og hjerter, overvinner holdninger av ubevegelighet og fører til et fornyet fellesskap, en fornyet kommunion.
St. Teresia menighet,
Hønefoss,
feirer Olsok med messe
på Storøya i Tyrifjorden
torsdag 29. juli 2021,
kl 17.00.
Messen feires ved det gamle alter fra St. Josephs hospital i Porsgrunn som i sin tid ble flyttet til Storøya og plassert utendørs under en stor baldakin på Storøen Gård, bak gårdens stabbur, et sted som i middelalderen tilhørte hamarbispen. Avstand fra Hønefoss: 19 km; fra Eikeli: 34 km; fra Oslo: 37 km; fra Drammen: 36 km. Man kjører E 16, og deretter FV 155 (Utstranda) før man tar over flytebroen og fortsetter langs Hamarbispens vei forbi golfbanene og frem til Storøen gård.
Etter messen: Picnic. Ta med mat. (Stoler finnes på stedet.) (Ved for dårlig vær flyttes messen til St. Teresia kirke, Hønefoss.) Velkommen!
Bilde: Storøya, kilde skiforeningen.no
I de dager fikk egypterkongen bud om at folket hadde flyktet. Da skiftet de sinn, både han og hans menn. «Hva er det vi har gjort,» sa de, «vi som slapp Israel fri fra arbeidet hos oss!» Så spente han for vognen sin og tok sin hær med seg. … Da farao nærmet seg, fikk israelittene se at egypterne kom etter dem. De ble livende redde og ropte til Herren.
Så sa de til Moses: «Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du ført oss bort fra Egypt og gjort dette mot oss? Var det ikke det vi sa til deg: La oss få være i fred; vi vil tjene egypterne! Det er bedre for oss å tjene dem enn å dø i ørkenen». Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2 Mos 14,5-6.10-14)
Flukten fra Egypt nærmer seg et klimaks: Farao og hele hans hær forfølger israelittene. Klart at de blir livredde, vi ville nok også reagert slik om vi hadde vært med. De mister motet og bebreider Moses. Han får all skyld for at israelittene hadde brutt opp fra Egypt. Men Moses står som et fjell blant dem og beroliger dem: «Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag!»
Kapitel 14 i Andre Mosebok er et eksempel på hvordan to versjoner av samme historie er vevd sammen. Hvis vi leser kapitelet nøye, ser vi flere brudd i tekstflyten. For eksempel (morgendagens lesning): Den ene versjonen forteller at Guds engel i en skysøyle forhindrer at egypterne nærmer seg israelittene. Denne skysøylen hadde hittil beveget seg i foran folket, men flytter seg nå til enden, mellom flyktningene og forfølgere. Gud låser hjulene på faraos vogner. Faraos hær nærmer seg ikke lenger israelittene. Da skjønner farao at Gud kjemper mot dem. Egypterne bestemmer seg for å flykte (versene 19-20.24-25.31) og israelittene er reddet.
I den andre versjonen, som bruker enda mer dramatiske virkemidler, er det Moses som strekker ut sin hånd og vannet blir kløvd. Israelittene vandrer tørrskodd gjennom kløften dannet av vannmasser som står som to vegger til venstre og høyre. For et bilde! Egypterne tror at de kan bruke samme vei, men da israelittene når den andre bredden, strekker Moses ut sin hånd igjen og vannet flyter tilbake. Egypterne drukner. Israelittene er reddet.
Konklusjonen for begge versjoner blir den samme: Israel blir reddet, Gud setter oss fri! Vi kan være stille og betrakte frelsesverket, betrakte Gud som virker for oss. Men det finnes noe som vi må gjøre: Vi må bryte opp, vi kan ikke bli frelst om vi ikke har en lengsel etter å komme oss ut av det som holder oss i lenker. Når vi har en lengsel, når vi ønsker å forandre situasjonen, når vi står opp og beveger oss, da kommer Gud oss til hjelp og strider for oss!
I dag var vi heldig. Vår organist Xavier er på velfortjent ferie i hjemlandet Frankrike og en vikar kunne ikke skaffes for den tiden han er bortreist. Men så ble det opptakelse i kirkens fulle fellesskap. Dagfinn Koch, som i dag ble katolikk – vi gratulerer hjertelig! -, er en autoritet i musikk og valgte som fadder en annen autoritet i musikk, nemlig Wolfgang Plagge. Wolfgang sa seg villig til å spille orgelet i messen, og det ble en opplevelse for alle oss som var der. Jeg kan ikke huske å ha hørt orgelet bruse så lidenskapelig, ja nesten vill, som det gjorde i dag. Hjertelig takk til Wolfgang!
I sin preken tok p. Ragnar utgangspunkt i salmen (23) og i evangeliet (se refleksjon under). Begge tekster snakker om hyrden som kjenner sine får, hvert eneste ett. Hyrden passer på, ser til at alle har det bra og ofrer seg selv når det er fare. Hyrden sørger for at alle kan hvile når de trenger det. Hvile er et grunnleggende behov, både fysisk som åndelig.
Et annet aspekt i det hele er tilhørighet. Det er viktig å ha tilhørighet – til flokken – til Gud – til kirken. Vi bør vandre sammen med flokken. Det er vanskelig å være flokk på egen hånd. Det er vanskelig å være kristen på egen hånd. Vi er kalt til å vokse i tro. Det blir enklere i fellesskap. La oss be Gud om at vi holder oss til fellesskapet!
På den tid kommer apostlene tilbake og samles omkring Jesus, og forteller ham om alt hva de har gjort og alt hva de har lært folket. Da sier han til dem: «Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile.» For det var så mange som kom og gikk at apostlene ikke engang rakk å få seg mat.
Så drog de av sted i båten til et avsides sted, hvor de kunne være for seg selv. Men mange så dem dra bort og kjente dem igjen, og dermed satte de etter til fots – folk fra byene der omkring – og var fremme på stedet før dem.
Så da han gikk fra borde, var der allerede en stor mengde folk å se. Han ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.
«Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile.» Er det ikke det vi alle lengter etter om sommeren? Reise bort, se noe annet, være litt for oss selv, hvile fra hverdagens oppgaver og mas? Jeg tror, Jesus sikter enda dypere her. De som arbeider med å bringe Guds rike til jorden, de må ha en tid hvor de kan være alene med Gud, hvor de kan samtale om alt de har opplevd, lytte til hva Gud sier, la seg betrakte av Gud, la seg elske av Gud. Det handler om å være til stede, årvåken, men uten gjøremål. Bare være der. Bare være. Bare være sammen med Gud.
Sommeren er en utmerket tid for det. Vi kan velge en fin plass ute, se alt det fantastiske Gud har skapt, nyte naturen, skog, fjell, vann, kyst. Når vi øver oss i å bli stille, vil vi finne ut hvor mange indre stemmer som plutselig krever vår oppmerksomhet. Vi kan bli oppgitt over våre forstyrrende tanker, men da blir ting verre. Det beste er å bare la dem gli forbi, som skip på en elv. Ikke feste oppmerksomhet på dem. Gå stille tilbake til det å rette blikket mot Gud. Og la Gud se på deg – med sin store kjærlighet og miskunn.
Jesus og disiplene kan ikke finne en slik rolige plass. De har blitt for populære, deres ord møtte den store lengselen i hjertene til dem som lyttet til dem. Folk strømmer derfor sammen for å høre deres forkynnelse og for å bli helbredet. Og Jesus ser deres store behov, deres lengsel etter å få høre budskapet om den kjærlige Gud som elsker hver enkelt av dem. Han har medynk med dem. Derfor setter han sine egne behov til side og fortsetter å undervise og helbrede.
Om Jesus heter det at han valgte de tidlige morgenstunder før soloppgang for å finne tid til å være sammen med Gud. Omsorg for andre uten å ha omsorg for seg selv, fører til utmattelse og utbrenthet. Det å stå opp så tidlig går nok ut over nattesøvnen, men Jesus trenger denne tiden sammen med Gud for å kunne fullføre sin sendelse. Det blir forhåpentligvis enklere for oss å finne tid til samvær med Gud og omsorg for oss selv denne sommeren. Lykke til og Guds velsignelse!
Vi er nå midt i ferietiden (men vi fortsetter med refleksjonene). Vi ønsker dere alle avslappende og solrike sommerdager og håper at vi ALLE kan sees igjen i kirken til høsten! Beste hilsener fra staben i St. Hallvard.
