Kall og omvendelse, ny begynnelse og befrielse – og USA, pandemien og Amanda Gorman
Nå har det skjedd igjen: Kirken er stengt, alle messer er avlyst, de fleste ansatte har blitt pålagt hjemmekontor. Vi prøver å forsyne dere via nettet med noen gode tanker og ord blant annet fra prekener – slik at hverdagen får litt lys og håp: Gullkorn i hverdagen!
I dag er Festen for Apostelen Paulus’ omvendelse. Tekstene fra i går, 3. søndag i det alminnelige kirkeåret (og også de to søndagene før), passer godt til temaet ‘kall og omvendelse’. Paulus’ omvendelse artet seg ganske drastisk – og vi har den dag i dag ordspråket ‘Fra Saulus til Paulus’.
Vi har kommet forbi juletiden og inn i det alminnelige kirkeår. Etter siste søndag skiftet den liturgiske fargen fra julens hvitt til grønt. I sin preken koblet sognepresten sammen de to siste søndagene. Søndag 10. januar hørte vi om Johannes døperen som døper Jesus. Denne søndagen fortelles det igjen om Johannes som sender sine disipler etter Jesus for at de skal følge ham. Her sammenfatter vi sogneprestens tanker under prekenen:
Maria Giæver ble født på det gamle handelsstedet Havnnes i Lyngen, nord for Tromsø. Hun var den yngste i en stor barneflokk. I forbindelse med krigen ble hun og hele familien evakuert sørover til Trondheim, og først etter krigens slutt, kunne familien vende hjem til Havnnes. Maria hadde tatt artium i Trondheim, og begynte med studier i Tromsø. Her kom hun i kontakt med den katolske kirken og konverterte. Etter en tid i Tromsø flyttet hun til Oslo, og snart ble hun kjent med den katolske ungdomsorganisasjonen, UNKF, som hun allerede i Tromsø hadde brevvekslet med. Hun fortsatte med studier, først i historie, deretter det som ble hennes livsvei, pedagogikken. Hun ble etter hvert ansatt ved Høgskolen som høyskolelektor, og her var hun i resten av sitt yrkesliv, bare avbrutt av en kort periode som rektor ved St. Sunniva skole. Hun stilte gjerne sine pedagogiske kunnskaper til tjeneste for Kirken, spesielt for UNKF og Kateketisk Senter, og hun reiste mye rundt i landet for å være med og lede forskjellige kurs og ungdomsarrangementer.
Som ganske ung måtte hun operere det ene kneleddet, og hele resten av livet måtte hun slite med et stivt kne. Dette lot hun seg ikke hindre for mye av, hun var en aktiv turgåer, både på ski om vinteren og på fjelltur om sommeren. Hun fikk seg dessuten bil, tilpasset sitt handicap, og den brukte hun mye, både til kortere og lengre turer.
Etter å ha bodd flere år i Majorstua-strøket, fikk hun i sine litt eldre dager leilighet i en av høyblokkene på Enerhaugen, nær nabo til St. Hallvard kirke. Hun syntes det var fint å ha kirken så nær, og ble veldig glad i St, Hallvard. Mange vil ha sett henne sittende på sin faste plass, nest siste benkerad på venstre side ved søylen i høymessen.
Etter at hun hadde fylt nitti år, ble det vanskelig for henne å greie seg alene. Hun fikk plass på Madserud sykehjem, der hun trivdes godt. Hun beholdt sitt gode humør til det siste, og var alltid glad og fornøyd og takknemlig mot alle som stelte henne og som besøkte henne.
Maria var et menneske som man ikke vil glemme. Hun har satt dype spor etter seg og vil bli savnet av sine venner og alle som kjente henne.
