Se i nåde til meg, Herre, i din miskunn,

utslett min synd i din rike barmhjertighet.

Tvett meg for all min ondskap

og rens meg for min synd.

For jeg kjenner min synd

den står alltid for meg.

(Salme 51)

Fastetiden har kommet, nesten ubemerket – for faktisk har vi nå vært i en spesiell fastetid i et helt år. I fjor begynte den midt i fastetiden, varte gjennom påske og våren, ble litt mer avslappet over sommeren, og økte deretter i intensitet igjen om høsten.

Fastetiden er en tid for å gi avkall på noe. Og dette øver vi alle akkurat nå. Det er ingen som ikke må gi avkall på noe: noen frivillig, mange tvunget og kanskje med en truet eksistens foran seg.

Gud, skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd i meg er ord fra Salmenes bok (Sal 51). I dagene før askeonsdag har de fått meg til å be, og tenke. Fornyelsen er det ikke jeg som skal sørge for, det er Gud som gjør det. Fornyelsen skjer i bønn, og da ikke ved at jeg forteller Gud hva han skal gjøre, men i håpet om at han forteller meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal se, hvem jeg skal ta meg tid til å høre på. Det er et program jeg har fulgt i fastetiden mange ganger, og det har vært en utbytterik åndelig investering. Hver gang.