Den blinde tiggeren Bartimeus – full av håp og forventning
Et forbilde for oss? Tanker fra prekenen siste søndag av p. Andreas (bl.a.)
Evangelisten Markus forteller en av mange historier om at Jesus helbreder, denne gang en blind mann. Vi hører ikke mye om den blinde. Han holder til i Jeriko og heter Bar-Timeus, sønn av Timeus. Det kan tolkes som sønn av den som er redd. Men Bartimeus er slett ikke redd, i hvert fall ikke da Jesus kommer forbi.
Hele hans håp hviler på Jesus som er på vei til Jerusalem og i ferd til å forlate byen Jeriko. Bartimeus ser sin sjanse og roper høyt etter Jesus. De rundt ham ber ham å tie, men han roper enda høyere. Han lar seg ikke stanse.
Og Jesus hører ham og kaller ham til seg. Bartimeus nøler ikke et øyeblikk, kaster bort kappen og løper til Jesus. Det å la kappen ligge på veien er i seg selv et bilde av stor tillit. Kappen er nødvendig for å overleve, det er det eneste han kunne dekke seg med om natten. Men Bartimeus gir blaffen. Jesus har kalt ham og han springer av gårde.
Jesus spør Bartimeus, ‘Hva ønsker du?’ Og svaret er: ‘La meg få synet igjen.’ Han har altså kunnet se før, han har mistet denne evnen. Kanskje har han også mistet noe mer, for eksempel sin tro, sitt håp. Han har også mistet fellesskapet med de andre som kan se, han har mistet sin plass i samfunnet og sin verdighet.
Men håpet er ennå ikke helt forsvunnet. Jesus kan helbrede ham, det er den blinde overbevist om. Og Jesus skuffer ikke, Bartimeus får igjen synet. I tillegg får han igjen sin verdighet, sin plass i samfunnet, han får også fellesskap og fred i sjelen. Evangelisten forteller: Og Bartimeus fulgte Jesus videre på veien.
Når vi vender oss til Gud med tro og tillitt, kan han hjelpe oss.
Ukens pave Frans
Bønn for familier
La oss be om Den hellige ånds styrke for alle familier, slik at han kan gjenopplive i dem gleden ved å være sammen og ønsket om å dele med hverandre.
Pave Frans, oktober 2024
Foto: CNS photo/Paul Haring
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
Hvem er Gud?
Tanker fra den US-amerikanske teologen og St. Josephsøster Elizabeth Johnson
Det er best å gi slipp på ideen om Gud som en monark som bestemmer over andre vesener. Beveg ditt sinn i retning av den levende Gud som er et uendelig hellig mysterium. Sitt med sannheten om at vårt begrensede sinn ikke kan fatte den ENE som er uendelig; våre begrensede hjerter kan ikke fatte kjærlighet uten grenser. Se mot Gud, ikke som en individuell aktør innenfor rekkevidden av skapninger, men som den ufattelige personlige Kilden til alle vesener, selve Grunnen til alt som er, Den som er hinsides i vår midte, et skapende Hav av kjærlighet, Skaperånden.
Begynn så å innse at Skaperåndens kraft ikke utøves som rå makt-over, men som kjærlighet som myndiggjør. Guds skapende aktivitet skaper et univers som er utstyrt med den medfødte evnen til å utvikle seg ved bruk av sine egne naturlige krefter, noe som gjør det til en fri partner i sin egen skapelse.
Å utvide vårt bilde av den levende Gud i tråd med paradigmet av Elskeren åpner for å respektere den genuine autonomien i naturens veier og friheten i skapningers oppførsel. Dette muliggjør Skaperguden…
Som Guds gode skaperverk blir verden en fri partner i sin egen tilblivelse mens Skaperen fremkaller dens eksistens i hvert øyeblikk. For å si dette kort, Gud skaper verden ved å gi verden makt til å utvikle seg selv. Langt fra å tvinge verden til å utvikle seg i henhold til en forhåndsutformet plan, kaller Ånden den kontinuerlig frem til en frisk og uventet fremtid.
Elizabeth A. Johnson, Come, Have Breakfast: Meditations on God and the Earth (Maryknoll, NY: Orbis Books, 2024), 17, 18–19, 19–20, 21. Bilde: Treenigheten v/Andrei Rublev (1400-tallet), Wikimedia.com