Tro er tillit til Guds barmhjertighet

Refleksjon over dagens evangelium (Luk 17, 11-19) – “Din tro har frelst deg.”

En gang Jesus var på vei opp til Jerusalem, kom han til en landsby; det var i grenseegnene mellom Samaria og Galilea. Der kom det mot ham ti spedalske. De ble stående langt borte og rope efter ham: «Jesus, mester, ha miskunn med oss!» Da han så dem, svarte han: «Gå og vis dere for prestene.» Og mens de var på vei, ble de renset. Men en av dem, straks han så at han ble frisk, vendte om og priste Gud med jubelrop, og kastet seg nesegrus for Jesu føtter og takket ham. Det var en samaritan. Jesus spurte da: «Ble ikke alle ti renset? Eller hvor er de andre ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å takke Gud?» Og så sa han til ham: «Reis deg bare og gå. Din tro har frelst deg.» (Luk 17,11–19)

Hva er det egentlig Jesus mener at de som ble helbredet, skal takke Gud for? Er det ‘bare’ det at de har fått helsen igjen? Det er jo ikke lite, særlig når det gjelder spedalskhet på Jesu tid.

I våre dager blir helsen satt i høysetet. Når vi skriver gode ønsker til jubilanter, mangler ønsket om god helse svært sjeldent. Men hva om noen har god helse, men mangler andre viktige ting i livet? Og hva med alle dem som ikke har god helse, som sitter i rullestolen, som ligger på pleiehjem, som har kroniske sykdommer m.m.?

Jesus har jo egentlig ikke gjort så veldig mye for de ti spedalske. Deres gripende bønn om medlidenhet og barmhjertighet har han besvart med å sende dem til prestene. Det betyr ikke noe annet enn at Jesus oppfordrer dem å henvende seg til de ansvarlige myndighetene som har tilsynet med spedalske, altså prestene i Jerusalems tempel.

Hva kan de vente seg der? Ingenting! Jesu råd er til liten nytte. Spedalske må holde avstand fra friske folk. De må holde seg i karantene, får ikke lov til å tre inn i templet fordi de ble stemplet som urene.

«Gå og vis dere for prestene.» Dette er tabubelagt. Dette motsier alle religiøse regler og lover. Så hvorfor skulle de ti syke begi seg på den lange veien til Jerusalem? Mye ståhei om ingenting?!

Men Jesus vil noe annet. Han vil oppmuntre og styrke de ti spedalske slik at de bryter opp og tar sine liv og skjebner i egne hender. Til det trengs det tillit. Til tross for Jesu skuffende råd om å dra til Jerusalem fornemmer de ti åpenbart noe i Jesu person som gjør at de går av sted.

«Og mens de var på vei, ble de renset.» De sykes tillit blir altså ikke skuffet. Men kun én av dem, attpåtil en ikke-jøde, en samaritan, snur og synes at det er viktigere å takke Jesus enn å få ordnet anerkjennelsen av helbredelsen hos myndighetene i Jerusalem.

Her dukker det kanskje opp lignelsen fra Den barmhjertige Samaritan i vår hukommelse. Denne fortellingen finner vi også hos evangelisten Lukas, noen kapitler før (Luk 10,25-37). Mens levitt og prest ikke hjelper en stakkar i nød (fordi de i så fall ville bli urene), så gjør dette samaritanen – på et forbilledlig vis. I begge fortellingene er det den ‘ikke rett-troende’ som gjør Guds vilje.

Det er veldig provoserende for jøder å få presentert en hedning som forbilde. For oss kristne er det også godt å høre at ikke-kristne kan være ‘bedre kristne’ enn vi er. På fruktene skal treet kjennes, sier Jesus (Matt 7,16).

Tilbake til dagens tekst: Samaritanen hadde erkjent at det var Jesus som helbredet ham. Han «vendte om og priste Gud med jubelrop, og kastet seg nesegrus for Jesu føtter og takket ham.» Og Jesus sa til ham: «Din tro har frelst deg.»

Tro er tillit til Guds barmhjertighet. Troen er en stor gave som vi burde være dypt takknemlige for.

Og vi burde være takknemlige for Guds oppmuntring til å ta vårt liv i egne hender. Å si JA til Guds veier – å gå avsted. Gud er med oss – uansett.

En katolsk, tysk filosof har formulert takknemligheten slik:
Det finnes ikke et mer helhjertelig JA til denne verden enn lovprisningen av Gud som er dens skaper.
(Josef Pieper, 1904-1997)

Ukens pave Frans

Kraften i Guds nåde

Vær ikke redd for å løfte blikket høyere, for å gi deg selv lov til å bli elsket og frigjort av Gud. Vær ikke redd for å la deg bli ledet av Den hellige ånd.

Hellighet tar ikke noe bort fra det å være menneske, den er et møte mellom din svakhet og kraften i Guds nåde.

Pave Frans, Allehelgensdag 2021

Foto: Daniel Ibañez/CNA,
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Tanker til Allesjelersdag – hymnen «Dies irae»

Sogneprestens preken på Allesjelersdag handlet om et messeledd som ikke lenger er del av dagens liturgi. Det er en hymne som ble sunget mellom første lesning og evangeliet: Dies irae betyr på latin ‘Vredens Dag’. En av p. Ragnars professorer i England mente at denne hymnen burde være del av hver messe, ikke bare på Allesjelersdag. Professoren hadde funnet gullkornene i denne teksten.

Dies irae er en kjent latinsk hymne fra 1200-tallet. Diktet beskriver dommedagen, da den siste basunen skal kalle de døde sjeler til Guds trone, hvor de gode vil bli frelst, og de onde bli forvist til helvetes evige flammer. Vi alle har kanskje sett malerier der denne dagen blir skildret på skremmende vis. Monstre, skjeletter, bødler, nakne, forpinte mennesker finnes på helvetes side, fromme, yndige personer står på himmelens side. (Bildet her er fra Lucas Cranach den eldre (1472-1553), Wikimedia Commons.)

Som moderne mennesker vet vi at det ikke finnes et slikt dualistisk system. Det ville jo forutsette at enten et menneske er rent og hellig, eller et menneske er ondt og fordervet. Vi alle vet nok hva som ligger i oss: mye godt, men også mange mindre gode egenskaper. Vi er ikke svart-hvite, vi alle er preget av mange ulike gråfarger.

Hymnen inngikk tidligere i den katolske messen for avdøde (rekviemmesse) som et påkrevet ledd, men dette ble endret i den nye liturgien av 1969 – selv om den fremdeles gjerne fremføres.

I vår kirkes sangbok ‘Lov Herren’ finner vi salmen på latin (nr. 652) og nynorsk (653). Teksten kan virke tungt, trist og truende. Den kan føre til Gudsbilder som er preget av dom, straff, sinne, fortapelse. Kanskje har Kirken derfor fjernet den fra liturgien?

P. Ragnar minnet oss om at denne hymnen ‘Dies irae’ handler om at livets uunngåelige mørke viker for Kristi lys. Derfor er hymnen egentlig en adventssang. Naturen i november minner oss om at alt liv vil ta slutt. Det er en alvor over våre liv, over alt liv på jorden. Vi foretrekker å snakke om håp og glede – ofte akkompagnert med ansvarsfraskrivelse, men bot og anger er viktige ingredienser i menneskers liv.

Allesjelersdagen vitner om at Gud aldri gir opp – ikke engang etter døden. I skjærsilden, som er et sted til anger og renselse på den andre siden av døden, kan vi fortsatt vende om, vende oss til Gud og be om tilgivelse.

At våre kjære avdøde blir renset og omfavnet av den kjærlige og barmhjertige Gud, det ber vi om på Allesjelersdag. Vi ber for dem – og vi ber også for oss selv.

Må Gud gi alle avdøde den evige hvilen og la det evige lys skinner for dem!

Tanker til Allehelgensdag – Hvordan blir vi til en original?

Alle som oppriktig har fulgt Jesus i sine liv, tilhører mengden av hellige mennesker

Når vi hører navn som Maria Jesu mor, apostelen Peter, Frans av Assisi, hellige Olav, Hallvard og Sunniva, da popper det opp visse bilder, scener og historier i vår hukommelse, kanskje også spesielle utsagn fra disse helgener.

Her gjelder følgende: Ettertiden har tegnet bilder hvis konturer antagelig er klarere, fargene er sterkere, formene mykere og uttrykkene kraftigere enn i virkeligheten. Ved å gjøre det, blir bildene forandret og gjengir ikke lenger originalen. Vi kan se denne mekanismen veldig godt i dagens sosiale medier.

Denne form for ‘bildebehandling’ hjelper oss å bedre huske livsvitnesbyrdet til disse menneskene. Men det ligger også en fare her: Ved å idealisere dem, øker vi ulikheten mellom dem og oss. De blir fjernere, hevet høyt over andre mennesker, og vi føler at vi aldri makter å være lik dem. Fordi vi selv vet hvor engstelige, ubesluttsomme, nedbrutte vi er, og at vår tro og våre handlinger ikke ofte fremstår som særlig strålende.

«Hellig? For meg er det uaktuelt!» Denne konklusjonen blir da ofte trukket av oss, og det er også en konsekvens av de overdrevne bildene som blir tegnet av de store skikkelsene i vår kirke.

Og derfor er det viktig å komme så nær originalen som mulig, det gjelder både helgenene og oss selv.


Les videre her: https://sthallvard.katolsk.no/det-er-mange-flere-hellige-mennesker-enn-vi-tror-og-vet/

(Tankene er tatt fra prekenen til biskop av Limburg og formann for den tyske bispekonferansen Georg Bätzing)

Den ‘Synodale Prosessen’ – Hvordan legfolket skal bli hørt (2)

Gjennomføring av de trinnene som ble beskrevet i går, styrker håpet om at lekfolkets globale engasjement vil få sin plass i synoden.

Men det krever en grunnleggende holdning: Evnen til å lytte til hva enhver person (uten unntak!) har å si til beste for Kirken og dens misjon i det tredje årtusen.

Enhver annen holdning vil uunngåelig føre tilbake til det pave Frans har identifisert som klerikalisme. Klerikalisme baserer seg på at noen mener seg opphøyet over andre. Klerikalismen, som vi vet nå, er en kirkelig form for maktmisbruk og åpner døren for all slags overgrep.


Noen ordenssamfunn (f.eks. jesuittene) har utviklet gode metoder for hvordan det kan lyttes og diskuteres i en mindre gruppe slik at alle deltakere blir hørt og at det er nok plass til å lytte til den hellige Ånd: Hva ønsker Gud vi skal gjøre – det er det sentrale spørsmålet for alle viktige beslutninger. Metoden er basert på å ta seg god tid, samtidig begrense taletiden, men gi rom til bønn og refleksjon.


Den 7. september offentliggjorde synodens sekretariat et forberedelsesdokument og et såkalt vademecum (se Vatikanets websider). Her finnes mye informasjon om hvordan arbeidet i bispedømmene og menighetene kan settes i gang.


Mens den overveldende delen av den katolske verden omfatter pave Frans initiativ, finnes det noen få andre røster. Den kontroversielle erkebiskopen Wolfgang Haas fra Liechtenstein (30.000 katolikker, 10 menigheter) nekter plent å sette i gang den Synodale Prosessen i sitt bispedømme.


Vi gleder oss til å se den Synodale Prosessen i vårt eget bispedømme og vår egen menighet!

Kilder til informasjon bl.a.: tidsskriftet Lacroix