Korsets opphøyelse

I går feiret vi Festen for Korsets Opphøyelse. P. Ragnar bar et lite prosesjonskors inn i kirken som inneholdt en relikvie av Jesu kors. Han velsignet de fremmøtte med det.

Det var også kontaktklubben etter messen kl. 11. Som vanlig ble det deilig felles lunsj, laget av våre flinke filippinske damene. Caritas ville komme og ha en aktivitet etter lunsjen (det skjer vanligvis annenhver uke), i går var de dessverre forhindret. Men: en av damene (Mimi) trådte da til og oppfordret til å mosjonere – noe som ble gledelig tatt imot (se bilde). Selvsagt var det også tillat å være tilskuer.

Men hva egentlig er innholdet i denne festen for korsets opphøyelse?

Korset er et symbol for det å bli trofast til ens kall. Jesus kunne ha stukket av og unngått lidelsen, tortur og død. Han valgte å bli og ta imot denne forferdelige skjebnen.

Om natten i Getsemanes hage lå han ensomt på kne og bønnfalte Gud om å få slippe lidelsene. Han tilføyde: “Ikke som jeg vil, men som du vil, Abba!”. Under store åndelige kvaler kom han etterhvert til den frie beslutningen om å gå det imøte som han visste ville komme: rettsak, dom, tortur, korsfestelse. Jesus valgte av fri vilje det som hjalp ham til å fullføre hans guddommelige oppdrag.

Ved å si ja til sin skjebne som han ikke valgte selv og helst ville unngå, vant han tilbake sin egen frihet, sin verdighet, sin sjelefred, og han ble ikke redusert til å være kun et uskyldig offer.

Enda mer: Nettopp i denne frie viljen å gi sitt liv, lå og ligger den forløsende styrken av Jesu død.

Og hva betyr det for oss når vi møter en ublid skjebne, når vi møter korset?

Jesus sier til oss: “Ta opp ditt kors og følg meg!”

Pave Frans forklarer: Å følge Jesus betyr å bære sitt kors. Det vil si: å bære, som han, sine egne og også andres byrder, gjøre sitt liv til en gave, ikke en eiendom, bruke sitt liv for å etterligne Jesus og hans sjenerøse og barmhjertige kjærlighet til menneskene. Dette er avgjørelser som preger og krever hele vårt liv.»

Vi er uendelig verdifulle i Guds øyne

Om å miste, å lete og å finne igjen – P. Ragnars preken siste søndag, Luk 15, 1-20
(les evangeliets tekst her)

Det hender jo iblant at vi mister noe. Når det har verdi, så begynner vi å lete.

Dagens evangelium handler om det å miste og finne. Jesus forteller tre historier. I første fortellingen er det én eneste av 100 sauer som går seg vill. Allikevel går gjeteren etter og lar de 99 tilbake. Den andre historien handler om en kvinne som eier ti sølvmynter. Hun mister én av dem. Kvinnen endevender huset for å finne igjen denne ene mynten.

(Den tredje historien hørte vi ikke om siste søndag. Det er fortellingen om den fortapte sønnen, også betegnet som historien om den barmhjertige far.)

Med disse lignelser prøver Jesus å forklare oss hvor verdifulle vi er. Den som mister og finner er vår Gud. Gud vil ikke at et eneste av Hans barn går tapt.

Hm, da kunne det jo være fint om jeg er den som går seg vill, eller!? Hva hvis jeg er en av de 99 som må klare seg på egenhånd? Det er nok de som har fulgt alle regler, gjort alt riktig, men så blir de forlatt av gjeteren. Er dette noe å strebe etter?!

Guds prioriteringer er annerledes. Guds tanker er ikke våre tanker. Det er vanskelig for oss å forstå.

Hvordan virker lignelsen om sauene på personlig nivå? Er vi virkelig blant de 99? Har vi alltid gjort alt riktig? Å følge Guds bud blir jo først vanskelig når det koster oss noe. Det kan være de gangene hvor vi ikke klarer å tilgi, ikke klarer å elske.

Jesus forteller oss hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Han gjør det veldig tydelig at vi både bør tilgi og elske – alltid. Det overgår våre evner – og Jesus vet det.

Vi er alle syndere, alle går vi oss vill. Skulle vi – til tross for denne kjensgjerning – allikevel regne oss blant de 99 sauene, så kan vi konkludere med at det åpenbart finnes noen som er en enda større synder enn vi selv er – og at til og med denne synderen blir lett etter, funnet og brakt hjem igjen.

Betryggende for oss! Og vi burde glede oss for vedkommende!

Velkommen p. Henry!

Siden 1. august 2022 tjenestegjør Henry Thura ZawMin hos oss i St. Hallvard. Her kommer en kort presentasjon av ham.

P. Henry ble født 8. august 1980 i Burma, nå Myanmar. Han ble presteviet i sitt hjemland i 2011 og hadde ulike oppgaver der frem til 2015. Så kom han til Norge for å være sjelesørger for burmeserne her i landet.

Vi spør p. Henry hvordan han fikk kallet og hva som brakte ham til Norge. Han forteller: Som barn opplevde jeg ofte at mine foreldre spurte om jeg ønsket å bli prest. Jeg var ministrant fra barnsben av og vant til å stå nær alteret. Tanken var altså ikke så fremmed for meg.

Da min far ble alvorlig syk i 1995 – jeg var 15 år gammel – ba jeg Gud om å forløse ham fra sin fryktelige lidelse. Jeg syntes da rett og slett at min far hadde lidd nok. Skulle Gud oppfylle mitt ønske om å ta min far opp til seg i himmelen, så lovet jeg at jeg skulle bli prest. Samme kveld døde min far.

2 år senere etter grunnskolen var fullført, begynte jeg på presteseminaret i Rangoon, Burma. Etter 7 år med studier ble jeg sendt til USA for å studere teologi der. Det var i Denver, Colorado. Der ble jeg kjent med gregoriansk musikk, jeg sang på latin i en forsangergruppe, men ble også medlem i et band som spilte moderne musikk til Guds lovprisning. Jeg likte å spille bass-gitar.

I USA tok jeg også en 30-dagers ignatiansk retrett for å finne ut om jeg skulle bli prest. Den hellige Ignatius av Loyola har utviklet denne stille retretten som inneholder gode øvelser til å gjøre ‘et sunt og godt valg’ (discernment). Retretten hjalp meg til å ta valget. Jeg bestemte meg for å bli prest.

Venner rådet meg til å forbli i USA og bli presteviet der, men jeg følte kallet til å tjene som prest i Burma. Tilbake i hjemlandet mitt kalte biskopen av Rangoon meg til å være sin sekretær. Min lidenskap for musikk førte meg til å jobbe ved siden mye med kor og orkester i katedralen, der jeg etter hvert ble dirigent av en stor flokk av musikere. Biskopen sendte meg etter en stund til Norge for å tjene burmeserne der.

Allerede kort tid etter ankomst i Norge ble p. Henry utnevnt som viserektor ved St. Eystein presteseminar i Oslo. Den dag i dag har han ansvar for sjelesorgen av sine burmesiske landsmenn og -kvinner, men siden 2017 tjente han også som kapellan i Stavanger, med ansvar for de engelsk-talende. Nå har han kommet til St. Hallvard og feirer messene på både norsk og engelsk. Én gang i måneden reiser han til Arendal og Stavanger for å feire messen på burmesisk.

Vi håper at du føler deg godt tatt imot her på Enerhaugen, p. Henry. Vi gleder oss til å ha deg her. Velkommen skal du være!