Autor Arkiv: Helga

Visstnok, det kan være utfordrende! Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.

Evangeliet i dag forteller om Jesu opptreden i synagogen i Kafarnaum. Folk reagerer når Jesus taler. De blir slått med undring. Den greske versjonen, som er mye eldre, snakker til og med om skrekk, forferdelse.

Folk på Jesu tid var vant til å bli fortalt hva de måtte gjøre – spesielt kanskje av de religiøse autoritetene. Det fantes et hav med lover og regler som fariseerne var eksperter på, og de formidlet alt det til folk.

Jesus derimot forkynner troverdig at det som enhver burde rydde plass til i sitt hjerte er kjærlighet, barmhjertighet, mildhet, medlidenhet… og han lever det selv! Jesus er et sant og troverdig forbilde for alle som møtte ham.

Kjærlighet må være utgangspunkt i våre medmenneskelige relasjoner. Dette inkluderer vårt forhold til Gud, til oss selv og til de menneskene vi møter gjennom dagen.

Vi i dag er heldige at vi har og har hatt to paver etter hverandre med denne samme holdningen:  Uselvisk kjærlighet. Både pave Benedikt og pave Frans har vist og viser oss om og om igjen hvordan vi kan leve med denne kjærligheten, medlidenheten og barmhjertigheten som grunnholdning i alt vi er og gjør. Når denne holdningen er på plass, da ordner seg alt annet.

^{Under kirkekaffe var denne gang hovedsakelig menn i sving. Så bra!}

I forkant av neste års Jubelår 2025 har pave Frans utlyst et Bønneår.

Det er nok ikke tilfeldig at pave Frans har valgt siste søndag for å kunngjøre at 2024 skal være et Bønneår. Utlysningen kom i Bønneuken for Kristen Enhet (18.-25. januar) og pave Frans har oppfordret oss å be i disse dager spesielt for kristen enhet.

Bønneåret skal hjelpe til å forberede oss til Jubelåret 2025. Tradisjonen for et jubelår (frigivelsesår) kommer fra det Gamle testamentet (Lev 25,8-55). I utgangspunktet skulle et jubelår tjene friheten, den sosiale rettferdigheten og samhold i det jødiske samfunnet. Det var et hellig år som kom hvert femtiende år. De mennesker som hadde samlet opp mye lån eller hadde blitt til slaver, ble fridd fra skylden og satt fri. I vår katolske Kirke har pave Bonifatius VIII innført jubelåret i året 1300. Det blir gjentatt hvert 25. år.

I den kontemplative bønnemåten ligger det en stor skatt: “Vi oppdager av erfaring at hvis vi er trofaste mot vår kontemplative praksis, fører vår praksis oss trofast i retning av en mer daglig, varig bevissthet om guddommeligheten i det livet vi lever.   Hvis vi er trofaste mot denne upretensiøse troskapsveien, mot vår daglige kontemplative praksis, begynner den subtile bevisstheten om dybdene den gir tilgang til, å gjennomsyre selve teksturen i vår daglige opplevelse av å leve. Langsomt, nesten umerkelig i begynnelsen, utvikler troskap mot vår kontemplative praksis seg til en vanlig bevissthet som ikke går glipp av at Gud overraskende er til stede. Gud dukker opp i noe så umiddelbart og enkelt som sollyset som plutselig fyller et rom på en overskyet dag.” (Fransiskanerpater Richard Rohr)

Også på denne søndagen handler evangeliet om å få seg et nytt sinnelag.

Ganske nøkternt forteller evangelisten Markus: Jesus kom til Galilea med Evangeliet fra Gud og forkynte: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!» Jesus kommer med Det glade budskap og oppfordrer: ‘Vend om!’ Hva mener han med det?

Disse bevegelser mener Jesus når han roper: ‘Vend om.’ Forandre deres tenkemåter. Og: ‘Tro på det glade budskap.’ Hvilket budskap er det snakk om? At vår Gud er barmhjertig og at Gud elsker oss – uansett. Når vi kan tro dette, får vi fast grunn under føttene. Det gir håp og setter fri fra alt press, for eksempel det å måtte være vellykket.

Det viktige ordet er ‘glade’, det glade budskap. Det må da vel bety at vi ikke skal tro på ulykkesprofetene som det finnes så mange i vår verden. De spår en mørk fremtid, de sprer frykt og fortvilelse. De legger press på oss, om og om igjen. Jesus derimot viser veien til liv i overflod.

Det er ikke en naiv optimisme. Det er veien til en indre frihet. Å bli og forbli fri i omgang med tingene i denne verden. Det må vi ikke kunne av egen kraft. Kirkens fellesskap og særlig Den hellige Ånd som lever i oss ved dåpens nåde, styrker oss på vår vei. La oss ha tillit til Jesus og Ånden. La oss følge livets vei i kraft av Det glade budskap. Fordi ‘Tiden er inne!’

Få deg et nytt sinnelag! Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.

Vi kan aldri hevde å kjenne sannheten med mindre vi har sett sannheten selv. For oss kristne er sannheten en person: Jesus Kristus.

Vi skal være barmhjertige, vi bør ha medlidenhet. Vi burde ikke dømme eller fordømme. Men dessverre, vi er flinke til å nettopp gjøre det, vi liker å dømme og stenge folk ute. Hvordan kan vi forandre på det?

Et brukbart hjelpemiddel er å se våre egne feil. Da trenger vi igjen ærlighet. Dess bedre vi ser våre egne feil, dess enklere er det å være barmhjertig med våre medmennesker.

Det som også hjelper er å ha en levende relasjon til Jesus Kristus. Jesus vil vise oss hvordan det gjøres å være barmhjertig. For å si det med Jesu egne ord: “Døm ikke så du ikke selv blir dømt.”

Men, det å gå i Jesu fotspor er ikke bare enkelt. Det innebærer kors og død. Til gjengjeld er det også mye glede i det og den gleden veier opp for alt som er vanskelig.

Når vi følger Jesus så vinner vi ekte fellesskap, vi får en familie, vi blir del av en menighet. Vår menighet burde være inkluderende og være et sted vi hører til. La oss jobbe med saken!

Jesus driver ut mange onde ånder. Noen tanker til gårsdagens evangelium.

Det nye kirkeåret begynte for over en måned siden, vi befinner oss nå i år B. I liturgien har vi fokus på Markusevangeliet. Som p. Andreas forklarte i sin preken på siste søndag, markerer Jesu dåp begynnelsen av hans offentlige virke. I dagens evangelium hører vi at Jesu virke er preget av forkynnelse og helbredelse. Det blir nevnt flere ganger at han driver ut demonene. Markus skriver: «Demonene visste hvem han var.»

Demonene er de motstridende kreftene som okkuperer og besetter oss, livsløgner som forvrenger vår oppfatning og lammer vår dømmekraft, krefter som tåkelegger våre tanker og handlinger, forstyrrer vår indre balanse og hindrer oss i å åpne opp for hverandre.

Demonene kjenner Jesus bedre enn vi kjenner ham (og oss selv). Og de vil at alt skal forbli slik det er. Demoner er treghetskrefter. Hvis de får viljen sin, endres ingenting.

Der demoner hersker, forblir vi i våre gamle fordommer og avhengigheter resten av livet. Og alt som frigjør oss fra dem, enten kjærlighet, medlidenhet, tilgivelse, barmhjertighet, bønn, samtale, fellesskap, sykdom, terapi,… bærer alltid preg av Den Hellige Ånds virke i våre liv.

^{Bilde: Detalj av en lettner fra middelalderen, Wikimedia Commons, Kleon3}