Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
«Guds ord får ting til å vokse, det gir liv. Og her vil jeg igjen minne dere på viktigheten av å ha evangeliet, Bibelen, for hånden. Ha et lite evangelium i vesken, i lommen, og nær dere hver dag med dette levende Guds ord. Les et avsnitt fra Bibelen, hver dag.
Vennligst gjør det – og glem aldri dette. For dette er kraften som skaper Guds rike spire i oss.»
Foto: NTB/Vatican Media, Simone Risoluti
«Ve de hyrder som ødelegger og sprer den hjord jeg har på beite,» lyder ordet fra Herren. Dette er den skremmende begynnelsen på søndagens første lesning (1).
Teksten er 2600 år gammel, men passer også inn i vår tid. De siste årenes oppdagelser av seksuell misbruk i Kirken taler for seg.
Teksten fortsetter: «Nå skal jeg ta meg av dere…» lyder ordet fra Herren. Det sentrale budskapet her er at Gud ser hva som trengs og Gud bryr seg. Vi har en Gud som vi kan stole på fordi Gud bryr seg. Utallige mennesker har erfart nettopp det.
Men det er bare den ene siden av medaljen. Utallige mennesker har erfart at de ikke fikk den hjelpen de håpet på. Har Gud ikke sett deres nød? Har de ikke bedt nok? Har de ikke gjort seg fortjent Guds hjelp? Eller var det simpelthen slik at Gud visste bedre hva som var godt for dem? Vi stiller oss slike spørsmål når vi er berørt av ulykke og nød.
Det finnes ikke noe fullgodt svar på disse spørsmål. Det hjelper heller ikke å henvise til at Guds veier er uransakelige (2). Vil vi omgås disse spørsmålene på en god måte, må vi se på vårt eget Gudsbilde og forventningene som er forbundet med dette bildet.
For eksempel: Vi sier at Gud er den Allmektige. Når vi bruker dette bilde, kan det godt hende at det ligger projeksjoner og ønsketenkning i det. Er Gud i denne forstand allmektig, så kan han styre alt og alle. Men åpenbart gjør ikke Gud det. Hvordan er Gud? Hvor finner vi et ekte, et autentisk bilde av Gud?
I slutten av vår lesning står det: «Se, dager skal komme,» lyder ordet fra Herren, «da jeg lar en rettferdig spire vokse frem i Davids ætt. Han skal være konge og råde med visdom og gjøre rett og rettferd i landet.»
For oss kristne er dette utsagn relatert til Jesus av Nasaret. Og da kan vi se på dagens evangelium (3): «Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.»
Jesus ser nøden rundt seg og han tar seg av menneskene. Her underviser han. Hos evangelistene Matteus og Lukas tilføyer disse Jesu ord: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Å bry seg betyr altså ikke å gjøre alt selv. Det er umulig for mennesker. Men vi er kalt til å gjøre det vi kan. Små ting, daglig. Gud vil bruke oss i sin tjeneste. Og vi er ikke alene. Gud virker gjennom oss og sammen med oss. Guds tilstedeværelse og kjærlighet blir åpenbart i vår menneskelige svakhet. Dette vet Paulus mye om: «Kraften blir fullendt i svakhet.» (4)
En merkelig spenning! Ja, Gud bryr seg. Men ikke ‘ovenfra og ned’, ikke gjennom underfulle inngrep utenfra. Vi mennesker er Guds føtter, hender og lepper.
Ikke Gud alene, heller ikke mennesket alene. Men Gud og mennesket sammen.
Tankene er inspirert av p. Walter Mückstein, Bingen, Tyskland. Bilde: freepik.com. Bibeltekster: Jer 23,1-6 (1); Rom 11,33 (2); Mark 6,30-34 (3); 2 Kor 12,9-10 (4)
Det er sommer nå og kanskje har vi litt mer tid til ettertanke. Vi fyller ofte vår tid med å lese, høre eller se noe som kanskje ikke hjelper oss med å leve lykkelige liv. Derfor skal vi prøve å publisere under overskriften ‘Visdom for hverdagen’ noen tanker fra ulike kilder som skal hjelpe å finne mer lykke og fred i våre hjerter og i hverdagen. Ordene skal hjelpe til å gi oss sunn, åndelig føde.
Her er en tekst fra den kristne, kanadiske forfatteren Sarah Styles Bessey (born 1979) som prøver å få oss til å fylle vår tid med mer mening:
«Vi vender oss bort fra de tingene vi er imot og mot den håpefulle fremtiden vi forestiller oss. I en målrettet bevegelse vender vi oss bort fra praksisene eller troene eller vanene som fortærer oss, truer oss, reduserer oss og distraherer oss. Og så vender vi oss mot det som bringer blomstring, godhet og sannhet til oss. Snu deg bort, ja, og snu deg mot…. Det vi vender oss mot bør omorientere oss til verden i en holdning av kjærlighet, glede og tjeneste.
Det kan være en enkel rytme til å begynne med. Å vende seg bort fra områder i sosiale medier som har blitt ‘giftige’, usunne for deg og vende deg mot å invitere en ensom nabo på te. Å vende seg bort fra stemmer som bringer skam og skyld til deg eller andre og vende seg mot stemmer som forkynner frihet og helhet og kjærlighet. Å vende seg bort fra sladder og småsnakk; vende seg mot velsignelsens språk…
Begynn med ‘Bort Fra’, og fortsett til du finner ditt ‘For’. Det er en handling av trassig tro. Det vil gi deg noe å støtte deg til. Det vil gi deg en vei å følge.»
Tar vi opp tråden fra i går og ser på gårsdagens evangelium, hører vi Jesus si: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små. Ja, Far, slik behaget det deg.»
Igjen er det de små som blir priset salig, lykkelig. I sin preken over denne bibelteksten skrev en benediktinerpater1:
«Thomas Aquinas sa på slutten av livet at alt han hadde skrevet var halm som kunne brennes. Og han sa at alt vi kan si om Gud er mer ulikt ham enn det vi ikke kan si om ham.
Jesu disipler er enkle mennesker, fiskere og håndverkere, ikke studerte, flinke mennesker. Og Jesus selv er en enkel håndverker. Derfor lurer folk på når Jesus underviser, hvor han har fått denne kunnskapen fra.
Jesus er i konstant kontakt, i konstant forbindelse med Gud, sin Far. Når han taler, taler Gud gjennom ham.
I dag er det ofte de såkalte «enkle» menneskene som kommer til kjernen av ting. Jeg husker en gammel nonne som jeg etter ordinasjonen fikk lov til å gi primissvelsignelsen etter en primissmesse i hennes kloster. Sammen med mange andre søstre. Jeg ba hver av dem fortelle meg navnet sitt, slik at jeg kunne henvende meg til dem personlig når jeg velsignet hver enkel nonne. Da jeg var sammen med henne sa denne nonnen som satt i rullestolen foran meg med et smil om munnen: «Jeg er sr. Johanna, Jesu favorittdisippel.»
Henvisning var basert på Jesu favorittdisippel, Johannes. Dette var kunnskap oppnådd fra tro og tillit som fylte ikke bare hennes hode og sinn, men også hennes hjerte, hennes sjel. En kunnskap som er tilstrekkelig for et langt religiøst liv.»
1 Pater Zacharias Heyer, Abtei Münsterschwarzach, Tyskland, i Te Deum, Maria Laach (bilde).
Lesningen i dag forteller om kongen av Assur som tror at han kan erobre hele verden – av egen kraft og klokhet. I sin stolthet og vanvitt gjør han seg til en gud. Hva sier denne lesningen oss i dag?
Store ord og slagord fenger også i dag. Vi ser det overalt, spesielt i disse tider med valgkampen i USA og med utallige tilbydere av SMS-tjenester. Det er ikke plass eller tid til å lese artikler som objektivt tar for seg vår komplekse sosiale situasjon og den generelle situasjonen i verden.
Overskrifter som alltid ser etter noen å skylde på og en sterk person som har enkle svar og løsninger – det er det mange mennesker som reagerer positivt på. At dette sårer folk, ekskluderer dem og gjør dem til syndebukker, det er akseptert.
Men: mennesker som er på Guds side er på siden av dem som blir undertrykt, skremt, foraktet og stemplet til syndebukk. De er på siden av de små, de ringe, og de fattige. Mennesker som er på siden av alle disse små, er på Guds side.
I Guds styrke og i Guds navn skal vi ikke la oss skremme, ikke miste motet, ikke miste troen og håpet om at rettferdighet mot alle er mulig.
Og vi bør absolutt ikke la oss overbevise om at kirke og tro ikke har noe med menneskerettigheter eller politikk å gjøre, for det handler i bunn og grunn om himmelen. Himmelen bryr vi oss om, men det handler om himmelen på jorden, i hvert fall til dels.
