Det er allerede en stund siden Kontaktkluben gikk på tur sammen med p. Andreas. Målet var denne gang Jessheim. Der feiret vi messen og fikk et lite foredrag av p. Andreas hvordan utviklingen av denne menigheten hadde vært. P. Andreas har ledsaget St. Gudmund menighet lenge, også gjennom bygging av den nye kirken.
Fakt er at menigheten er en av de to i OKB som vokser sterkest, fra noen få hundre mennesker før flyplassen ble prosjektert til nå snaue 6000 katolikker. Den andre menigheten er forøvrig naboen i sør, St. Magnus på Lillestrøm. Oslo lufthavn Gardermoen og dens forbindelse med Oslo via tunnellen mellom Lillestrøm og Oslo S har nok ført til denne utviklingen.
Etter messen gikk turen som vanlig til Norges nabo i øst, Sverige. Det var en fornøyd gjeng som trosset regn og kulde. Vi satser på å komme oss på tur igjen etter sommeren. God sommer til alle!
… men jobbe for at ethvert menneske kan puste fritt. Tanker fra p. Ragnars preken.
Evangeliet i dag forteller oss om kraften som troen har. Vi hører om to dramatiske mirakler: Synagogeforstanderen Jairus’ datter blir vekket opp fra de døde, og en ikke navngitt kvinne, som har lidd tolv år av blødninger, blir helbredet.
Begge historiene handler om desperasjon og tro. Kvinnens mot og tro belønnes. Jesus sier til henne: «Din tro har reddet deg.» Til Jairus sier Jesus: «Frykt ikke! Bare ha tro.» Også han belønnes ved at datteren får livet igjen.
Felles for de to hovedpersonene er at de må overvinne stigma, samfunnets forventninger og regler.
Kvinnen var uren i samfunnets øyne, hun hadde ikke lov å berøre noen andre mennesker – og slett ikke menn. Å blande seg inn i folkemengden og ta på Jesu kappe, det var noe helt uhørt. Men hun var så desperat at hun samlet hele sitt mot og gjorde det. I samme øyeblikk var hun helbredet. Så kastet hun seg foran Jesu føtter og fortalte hva som hadde hendt. Hun var sterk, modig og samtidig ydmyk. Og hun var troende.
Jairus, en priviligert person, stod kanskje enda sterkere under samfunnets forventninger og press. Men også han skjønte i sin fortvilelse at Jesus var den eneste som kunne hjelpe, kunne redde. Derfor kastet også han seg på sine knær og ba Jesus inderlig om hjelp. Og Jesus hjalp, fordi Jairus hadde tro.
Vi er bare mennesker, begrensede og ufullkomne. Privilegier og fordommer må legges til side. Mot og ydmykhet må hentes frem. Evangeliets to hovedpersoner handler på bakgrunn av sin tro – og livene forvandles.
Det som gjør oss ufrie og ulike, det som stenger andre ute, det må vi kvitte oss med. Jesus er der for å vekke oss, også fra vår likegyldighet, fra vår gjerrighet og fra våre uriktige gudsbilder. Det forteller de andre lesningene om:
«Den som hadde meget, fikk ikke i overflod, og den som hadde lite, led ingen mangel.» Og første lesningen gjør det klinkende klart: «Det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang… Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det.»
Må vi alltid la oss inspirere av Guds barmhjertighet og kjærlighet. Og det innebærer at vi ikke lager regler og begrensninger, men jobber for frihet, likestilling og et miljø der ethvert menneske kan puste fritt.
Vi må være villige til å la oss reparere av Gud som lengter etter å gjøre oss hel. Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.
Lesningene i dag snakker om synden. Vi hører om Adam og Eva. Deres handlinger får destruktive følger.
Synden skjuler seg, også dens effekter. Synden holder oss fjern fra kjærligheten som Gud ønsker å gi.
Definisjonen av hva synden egentlig er, blir i dag bestemt av statsapparatet. Synden omfatter kriminelle, ulovlige handlinger. Det betyr også at ansvaret blir skiftet. Synden blir klinisk, upersonlig.
Hva synd er har ikke lenger å gjøre med skaden som synden gjør i forhold til Gud.
Men dagens lesninger handler om nettopp dette: vår relasjon til Gud kan bli skadet. Det ligger en utfordring her. Det kan være vår egen familie som kan gjøre det vanskelig for oss. Vår familie kan bli til et hinder for Gud å bruke menneskene, å bruke meg.
Vi kan ikke stoppe tankegangen der. Nå kommer kanskje en digresjon, men det kan være viktig å bruke litt tid på det: Hva skjer når vi søker Guds miskunn?
Kintsugi er et japansk håndverk. Noe som har blitt ødelagt, blir reparert med gull, for eksempel porselen eller keramikk. Etterpå har det en større verdi, er vakkert og unikt. Det viser skjønnheten i det som er ufullkomment. Kintsugi gjør at ingenting er ubrukelig.
Hva betyr det nå for oss som trenger Guds miskunn? Vi må være villige å la Gud reparere oss. «Selv om vårt ytre menneske går til grunne, fornyes vårt indre dag for dag» sier Paulus i andre lesning. Gud lengter etter å gjøre oss hel og fylle oss med sin kjærlighet.
Eukaristien er enhetens sakrament. Festen for Kristi legeme og blod i St. Hallvard. Tanker fra p. Ragnars preken.
Også i år ble det en stor feiring med to høymesser og prosesjon rundt Enerhaugen mellom messene samt grillfest etter begge høymessene. Se bildene her.
Høymessen kl. 11 var stappfull. P. Ragnar var hovedcelebrant, p. Meconnen og en gjesteprest hjalp ham i den høytidelige seremonien. Det var også voksendåp. I sin preken sa p. Ragnar følgende:
Corpus Christi, høytiden for Kristi legeme og blod, er dagen der vi feirer det som gjør oss til ett. Eukaristien, det hellige nattverd, er vårt sentrale sakrament. Det er Kirkens mål og hensikt, ifølge det Annet Vatikankonsilet.
Sjeldent tar vi en bibeltekst bokstavelig, men her gjør vi det. Jesus ber oss: «Gjør dette til minne om meg!» Og han sier: «Dette er mitt legemet, dette er mitt blod.»
Eukaristien er enhetens sakrament. Vi kan være uenige om det aller meste, men allikevel er vi ett! Brødet lages av mange korn som ikke kan skilles.
Vi bærer Jesus i vår egen kropp. Vi følger Kristus gjennom vår kjærlighet, vår tilgivelse og vår tjeneste. Måtte effekten av det vi tar imot bli synlig!
Kristus skal bli synlig iblant oss, for alle! Tanker fra p. Ragnars preken på Treenighetssøndag
Den tydeligste referanse til Treenigheten finner vi i dagens evangelium som også inkluderer et viktig oppdrag: «Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn!»
Vi døper i Treenighetens navn fordi Jesus har bedt oss om å gjøre det, ifølge evangelisten Matteus. Og Jesus tilføyer: «Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.»
Jesus er med oss, alle dager! Er vi oss bevisste dette tilsagnet, denne store gaven?
Selv om vi er disipler, selv om vi prøver å følge Jesus helhjertet, så er eller kan vi ikke det 24/7, døgnet rundt. Vi kan til tider være uopplagte, irriterte, i dårlig humør. Jeg for eksempel kan være det tidlig mandag morgen før jeg har fått mine to kopper kaffe. Da var sannsynligvis ikke Gud den første dere ville tenke på når dere møtte meg.
Men, vi gir ikke opp! Vi gjør så godt vi kan! Det viktigste er: Kristus skal bli synlig blant oss. For ALLE.
Hva har det med Treenigheten å gjøre? Vi gjenspeiler alle Treenigheten ved at vi består av ånd, kropp og sjel. Dette er en form for ‘indre treenighet’.
Vår indre treenighet kommer til syne der himmelen møter jorden. Da får vi del i Treenighetens indre liv. Og dette skjer her og nå, i messen. Eukaristi og kommunion er vårt drivstoff. Vi tar imot Kristus i vår egen kropp.
Og da skjer forvandlingen, da bygges enheten.
Vi vil jo helst gjøre oss fortjent til det. Men, det kan vi ikke. Forvandlingen og enheten er en gave. Uten Gud får vi det ikke til!
