Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Refleksjon av pave Frans
Jesu ord er ikke abstrakt. Det er en lære som berører og former livet vårt, forandrer det, frigjør det fra ondskapens ugjennomsiktighet, tilfredsstiller og fyller det med en glede som ikke tar slutt.
Jesu ord er den gode del, det som Maria hadde valgt. Derfor gir hun det førsteplassen, første prioritet. Hun stopper og lytter.
Bilde: Pixabay, Günther Simmermacher
I søndagens evangelium hørte vi om at det skjedde et jærtegn, et stort under.
Vi kaller det brødunderet. Også i første lesning fortelles det om et slikt under. Plutselig finnes det nok mat til alle. Særlig i tider med hungersnød må dette kalles et under. Mennesker deler det de har – og det blir nok til alle.
Når vi er rede til å dele, da gir oss Gud enda mer. Det kan vi stole på. I evangeliet begynner det med en liten gutt som har noe. Ikke nok til alle, men det gjelder å begynne. Bidra med det du har.
For å bruke et kjent bilde i disse tider med Olympiske leker og Norway Cup: Spill på lag! Spill på lag, da kan alle vinne.
Også når vi ikke lenger har Jesus iblant oss, så kan dette underet skje. Eller har Jesus tryllet frem mat denne gangen? Hvem vet, kanskje ikke. Og hvis han hadde gjort det, så hadde det vært en enestående handling denne gang for 2000 år siden som ikke ville hjelpe oss videre i dag.
Er det ikke heller slik at Jesus – ved å bryte brød – setter noe i gang, får til at det utvikler seg en dynamikk blant dem som var tilstede? Menneskene opplever Jesus, hans frihet og raushet, og de begynner å etterligne ham. Det oppstår en dynamikk av å dele. Og alle får det de trenger.
Mennesker er avhengige av hverandre. Når de spiller på lag kan det lille de kan bidra med, utvikle seg til noe stort. Se for eksempel på alle de frivillige som hjelper etter at en katastrofe har inntruffet, enten i lokalmiljøet eller et annet sted på kloden.
Guds rike, som Jesus har forkynt, spirer frem der hvor mennesker lever og handler ut fra den samme ånd, Jesu ånd, den Hellige Ånd – enten de har erkjent det eller ikke.
«Guds ord får ting til å vokse, det gir liv. Og her vil jeg igjen minne dere på viktigheten av å ha evangeliet, Bibelen, for hånden. Ha et lite evangelium i vesken, i lommen, og nær dere hver dag med dette levende Guds ord. Les et avsnitt fra Bibelen, hver dag.
Vennligst gjør det – og glem aldri dette. For dette er kraften som skaper Guds rike spire i oss.»
Foto: NTB/Vatican Media, Simone Risoluti
«Ve de hyrder som ødelegger og sprer den hjord jeg har på beite,» lyder ordet fra Herren. Dette er den skremmende begynnelsen på søndagens første lesning (1).
Teksten er 2600 år gammel, men passer også inn i vår tid. De siste årenes oppdagelser av seksuell misbruk i Kirken taler for seg.
Teksten fortsetter: «Nå skal jeg ta meg av dere…» lyder ordet fra Herren. Det sentrale budskapet her er at Gud ser hva som trengs og Gud bryr seg. Vi har en Gud som vi kan stole på fordi Gud bryr seg. Utallige mennesker har erfart nettopp det.
Men det er bare den ene siden av medaljen. Utallige mennesker har erfart at de ikke fikk den hjelpen de håpet på. Har Gud ikke sett deres nød? Har de ikke bedt nok? Har de ikke gjort seg fortjent Guds hjelp? Eller var det simpelthen slik at Gud visste bedre hva som var godt for dem? Vi stiller oss slike spørsmål når vi er berørt av ulykke og nød.
Det finnes ikke noe fullgodt svar på disse spørsmål. Det hjelper heller ikke å henvise til at Guds veier er uransakelige (2). Vil vi omgås disse spørsmålene på en god måte, må vi se på vårt eget Gudsbilde og forventningene som er forbundet med dette bildet.
For eksempel: Vi sier at Gud er den Allmektige. Når vi bruker dette bilde, kan det godt hende at det ligger projeksjoner og ønsketenkning i det. Er Gud i denne forstand allmektig, så kan han styre alt og alle. Men åpenbart gjør ikke Gud det. Hvordan er Gud? Hvor finner vi et ekte, et autentisk bilde av Gud?
I slutten av vår lesning står det: «Se, dager skal komme,» lyder ordet fra Herren, «da jeg lar en rettferdig spire vokse frem i Davids ætt. Han skal være konge og råde med visdom og gjøre rett og rettferd i landet.»
For oss kristne er dette utsagn relatert til Jesus av Nasaret. Og da kan vi se på dagens evangelium (3): «Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.»
Jesus ser nøden rundt seg og han tar seg av menneskene. Her underviser han. Hos evangelistene Matteus og Lukas tilføyer disse Jesu ord: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Å bry seg betyr altså ikke å gjøre alt selv. Det er umulig for mennesker. Men vi er kalt til å gjøre det vi kan. Små ting, daglig. Gud vil bruke oss i sin tjeneste. Og vi er ikke alene. Gud virker gjennom oss og sammen med oss. Guds tilstedeværelse og kjærlighet blir åpenbart i vår menneskelige svakhet. Dette vet Paulus mye om: «Kraften blir fullendt i svakhet.» (4)
En merkelig spenning! Ja, Gud bryr seg. Men ikke ‘ovenfra og ned’, ikke gjennom underfulle inngrep utenfra. Vi mennesker er Guds føtter, hender og lepper.
Ikke Gud alene, heller ikke mennesket alene. Men Gud og mennesket sammen.
Tankene er inspirert av p. Walter Mückstein, Bingen, Tyskland. Bilde: freepik.com. Bibeltekster: Jer 23,1-6 (1); Rom 11,33 (2); Mark 6,30-34 (3); 2 Kor 12,9-10 (4)
Det er sommer nå og kanskje har vi litt mer tid til ettertanke. Vi fyller ofte vår tid med å lese, høre eller se noe som kanskje ikke hjelper oss med å leve lykkelige liv. Derfor skal vi prøve å publisere under overskriften ‘Visdom for hverdagen’ noen tanker fra ulike kilder som skal hjelpe å finne mer lykke og fred i våre hjerter og i hverdagen. Ordene skal hjelpe til å gi oss sunn, åndelig føde.
Her er en tekst fra den kristne, kanadiske forfatteren Sarah Styles Bessey (born 1979) som prøver å få oss til å fylle vår tid med mer mening:
«Vi vender oss bort fra de tingene vi er imot og mot den håpefulle fremtiden vi forestiller oss. I en målrettet bevegelse vender vi oss bort fra praksisene eller troene eller vanene som fortærer oss, truer oss, reduserer oss og distraherer oss. Og så vender vi oss mot det som bringer blomstring, godhet og sannhet til oss. Snu deg bort, ja, og snu deg mot…. Det vi vender oss mot bør omorientere oss til verden i en holdning av kjærlighet, glede og tjeneste.
Det kan være en enkel rytme til å begynne med. Å vende seg bort fra områder i sosiale medier som har blitt ‘giftige’, usunne for deg og vende deg mot å invitere en ensom nabo på te. Å vende seg bort fra stemmer som bringer skam og skyld til deg eller andre og vende seg mot stemmer som forkynner frihet og helhet og kjærlighet. Å vende seg bort fra sladder og småsnakk; vende seg mot velsignelsens språk…
Begynn med ‘Bort Fra’, og fortsett til du finner ditt ‘For’. Det er en handling av trassig tro. Det vil gi deg noe å støtte deg til. Det vil gi deg en vei å følge.»
