Nyheter

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jakobs kamp med Gud ved elven Jabbok

Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 32,22-32 – Israel skal være ditt navn

I de dager stod Jakob opp en natt, tok sine to hustruer, de to trellkvinnene og de elleve sønnene og gikk over vadet ved Jabbok. Han tok og satte over elven, og alt det han eide, førte han også over.
Jakob var nå alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham, helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob, gav han ham et slag over hofteskålen, så den gikk av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr.» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob,» svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da bad Jakob: «Kjære, si meg ditt navn!» Han svarte: «Hvorfor spør du efter mitt navn?» Så velsignet han ham der. Jakob kalte stedet Pnuel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» Med det samme han kom forbi Pnuel, rant solen. Og han haltet på hoften. Derfor er det så den dag i dag at israelittene aldri spiser den senen som ligger på hofteskålen, fordi han gav Jakob et slag på hofteskålen, over hoftesenen.

I går møtte vi den unge Jakob som møter Gud i drømmen. Han flyktet fra sin tvillingbror Esau som han hadde lurt. Jakob fikk sin far Isaks velsignelse istedenfor Esau – som burde ha fått den som den førstefødte. (Navnet Jakob betyr: den som holder i hælen. Da tvillingene ble født, skal Jakob ha holdt Esau i hælen – for å komme forbi ham allerede da.) Mange år har gått siden. Jakob har bodd og tjent hos sin onkel Laban i Harran og fått seg to koner og elleve sønner der. Han har blitt en rik mann. Med hele sin husstand og all sin eiendom bryter han nå opp for å vende hjem. Det vanskeligste som er i vente, er møtet med Esau som han må forsone seg med. Dette møte vil skje neste dag. Elven Jabbok er grensen til Esaus territorium.

Jakob er urolig. Etter å ha ført hele husstanden over vadestedet ved Jabbok til Esaus land, vender han alene tilbake til den andre elvebredden. Der møter han en mann som han kjemper med hele natten. Jakob aner at det er Gud. Det er hans sjanse: han ber om en ny velsignelse. Det må kjempes fordi velsignelsen fra faren Isak ble til ved et lureri. Den nye velsignelsen, som Jakob får ved morgengry, den har den modne Jakob uredd kjempet for og vunnet seg. For at Jakob ikke skal glemme det, slår Gud ham på hoften. Jakob må halte resten av livet og hvert skritt vil minne ham om denne natten. Gud gir ham et nytt navn: Israel, den som kjempet med Gud.

Vi er ikke Jakob. Men også vi må kjempe med Gud for å finne den riktige veien og for å få Guds velsignelse. Erkebiskopen i Berlin, Heiner Koch, har sagt: «Jeg er ikke ferdig med min tro. Vi som danner kirken,er ikke ferdige med vår tro. Og vi vil aldri bli det.» Vi må lete, vi må kjempe og vi må be om Guds velsignelse for vår vei, som menneske og som kirkens fellesskap.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jakobs drøm

«Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» – Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 28,10–22a

I de dager drog Jakob av sted fra Beer-Sjeba og gav seg på vei til Harran. Da solen var gått ned, kom han til et sted hvor han slo seg til for natten. Han tok en av stenene der på stedet, hadde den under hodet, og la seg til å sove.
Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. Da stod Herren foran ham og sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land du ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. … Da Jakob våknet av søvnen, sa han: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» Da ble han grepet av frykt og sa: «Hvor skremmende dette sted er: Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» Morgenen efter stod Jakob tidlig opp. Han tok den stenen han hadde hatt under hodet, reiste den som en minnestein og helte olje over den. Han gav stedet navnet Betel. (1 Mos 28,10-13.16-18)

Jakob, Isaks sønn, er på flukt. Han har bedratt sin eldre tvillingbror Esau og fått førstefødselsretten og farens velsignelse ved en svindel. Han ble godt hjulpet av sin mor Rebekka. Det er hun som sender ham av gårde til Laban i Harran, Rebekkas bror og Jakobs onkel. Der skal han leve en stund til Esaus vrede har lagt seg.

En natt – på vei til Laban – har han en sterk gudserfaring. Han drømmer om den åpne himmelen og en stige som forbinder jorden og himmelen, der engler stiger opp og ned. Gud står øverst og gir ham et stort løfte, det samme løftet som Abraham, Jakobs farfar, hadde fått i sin tid. Jakob forstår at han har hvilt ved himmelens port og Guds hus, og han markerer stedet med steinen han hadde lagt hodet på mens han sov.

Jeg ser på mitt livs erfaringer og minnes de steder da jeg fikk en anelse om hva som skjuler seg bak disse ordene: «Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» En slik Gudserfaring kan skje overalt og til alle dags- og nattetider. Kanskje er jeg ekstra oppmerksom i dag?
Bilde: Jakobs drøm, benediktinerinnen.de

Vi blir flere og flere i messen igjen

Etter så mange måneder uten messe eller med kun få troende til stede, virker det nesten som om messebesøket i St. Hallvard er tilbake til normalen på denne søndag formiddag. Men det er det jo ikke. Fortsatt må det holdes avstand og annenhver benkerekke står tomt. Men det er godt å se at kirken fylles langsomt igjen med troende. I dag var det både flere messebesøkende, flere ministranter og flere korister enn på veldig lenge. Siste skyldte juniorleirens avslutning kvelden før. De unge, engasjerte lederne var fortsatt til stede og hjalp kraftig med sang på galleriet og også nedenfor.

Pater Ragnar fokuserte sin preken om Maria som ikke blir særskilt nevnt i evangeliet, men som sikkert var til stede da Jesus kom til Nasaret for å forkynne Det glade budskap. I Nasaret fant Jesus ikke gehør (se refleksjonen nedenfor). Det kan antas at det var en god del slektninger blant dem som hørte på Jesus. Maria var nok ikke blant dem som tvilte på at Jesus hadde myndighet til å forkynne og helbrede. Hun er det mennesket som har stått Jesus nærmest her på jorden. Hun har ledsaget ham fra fødselen til døden på korset. Maria var utvalgt – og hun har gitt hele sitt liv for utvelgelsen. På bryllupet i Kana har hun fortalt oss hvordan vi bør følge Jesus: «Gjør det han sier!» Derfor er Maria en helgen og hun har en helt spesiell æresplass i vår katolske kirke.

I fellesskap gjennom kirkeåret, 14. søndag – Hvor har han alt dette fra?

Hva er dette for en visdom han har fått? – Refleksjon over dagens evangelium Mark 6,1-7a

På den tid kom Jesus til sin hjembygd, i følge med sine disipler. Og på sabbaten begynte han å undervise i synagogen.
Men alle de som hørte ham der, undret seg svært og spurte: «Hvor har han alt dette fra? Hva er dette for en visdom han har fått? Og undergjerningene som er skjedd ved hans hender? Det er da tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon – og søstrene hans bor også her?» Og de festet ingen lit til ham.
Da sa Jesus til dem: «Det er bare i sitt hjem – i sin hjembygd og sin egen slekt – at en profet blir ringeaktet slik.» Og han kunne ikke gjøre noen av sine undergjerninger der; han la bare hendene på noen få syke og helbredet dem. Men han var forundret over deres vantro. Så drog han omkring i landsbyene og underviste.

Kommer du fra en liten landsby? Da vet du nok hva dagens evangelium handler om. I en landsby kjenner alle hverandre. Og det er veldig vanlig at det er mye snakk og sladder om andres liv og handlinger. Mennesker danner seg en mening om andre og bekrefter denne meningen ved å snakke med likesinnede. Mennesker blir ofte puttet i bås. Derfra kommer de nok ikke ut igjen uten videre. Og siden det ligger i den menneskelige natur å synes best om seg selv, ringeakter vi våre medmennesker og naboer nesten automatisk.

Jesus stadfester: «Det er bare i sitt hjem – i sin hjembygd og sin egen slekt – at en profet blir ringeaktet slik.» Uansett hva Nasarets innbyggere har hørt om Jesu under og gjerninger, de vet hvor han kommer fra, de har sett ham vokse opp, og de vet derfor hva som kan forventes av ham. Og det er ikke mye, i hvert fall ikke alt det som sies om ham. «Hvor har han alt dette fra? Denne visdommen, disse undergjerningene?» De fester ingen lit til ham. Han må være en kvakksalver og sjarlatan.

Uten tillit og velvilje, uten at folk tror på at Jesus kan gjøre noe for dem, så kan han heller ikke det. Hans hender er bundet. Dette er en advarsel til oss! Hvis vi er negative, avviser andre, hever oss arrogant over andre, synes at vi er bedre enn andre, eller ikke er på like fot med våre medmennesker, da kan ikke noen relasjon vokse mellom oss, da kan vi ikke forvente at våre liv bærer frukt. Guds kjærlighet og barmhjertighet er da utestengt, de kan ikke nå oss.

Og hva gjør Jesus? Han drar videre, vender ryggen til sin hjembygd. Han er forundret over mistilliten og vantroen som møter ham i Nasaret. Men han skjønner at hvis ikke folk vil ta imot ham, kan han ikke gjøre noe. De sperringer som Nasareerne har satt opp, kan og vil ikke han bryte ned. Og det betyr for oss: Hvis vi ikke ønsker å ta imot Jesus, hvis vi ikke vil tro på ham, hvis vi ikke åpner våre hjerter for ham, vil han heller ikke trenge seg inn der. Jesus – og dermed Gud – venter på vårt ‘ja’ for å kunne gjøre noe for oss. Relasjonen er gjensidig, den krever vårt samtykke og viljen til å aktivt leve den.

Bilde: Oppegård kirke (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret, apostelen Tomas – Fordi du har sett meg, tror du …

… Salige er de som ikke ser, og likevel tror. Refleksjon over dagens evangelium Joh 20,24–29

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Enda en apostelfest i denne uken: Apostelen Tomas, han som fikk det lite smigrende predikatet ‘tvileren’. Tomas er ikke til stede da de andre disiplene møter den Oppstandne. Han nekter plent å tro på deres fortelling. Han er skeptisk, han tviler på og stiller spørsmål ved det de andre har erfart. På denne måten passer han inn i vår tid. Siden opplysningstiden er det tids- og moteriktig å tvile og være skeptisk. Denne holdningen er nok på sin plass – men ikke alltid!

Tomas var ikke med da Jesus kom – også det forbinder oss med ham. Gjennom sin tvil er Tomas nær våre tvil. Men Jesus har sans for Tomas’ spørsmål og vil hjelpe ham å forstå, å begripe. Denne forståelsen ønsker Tomas å gjøre håndfast. Han krever å få legge sine fingre i Jesu sår. Men da Jesus viser sårene til Tomas slik at han kan berøre dem – det å vise noen våre sår er et tegn på stor tillit! – trenger ikke lenger Tomas det. Han tror nå i sitt hjerte. Jesus kommer med en irettesettelse: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Det gjelder oss! Ikke å kunne se, men allikevel tro. Ikke å drukne i tvil, prøve å bygge opp tillit, gi Gud plass i midten av våre hjerter – det er vår utfordring i dag. En lang vei som ingen kristen kan unngå – heller ikke de hellige.

Bilde: https://www.freebibleimages.org/illustrations/resurrection-appearances/ – Tomas møter den Oppstandne