Nyheter

I fellesskap gjennom fastetiden – Bryt ut i jubel, dere fjell!

Dagens meditasjon

Fryd deg, du himmel, og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse. Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke tar seg av den sønn hun har født? Og selv om hun kunne glemme, så glemmer jeg aldri deg. (Jes 49, 13-15)

Foto: Nærøydalen med fjellet Jordalsnuten, sett fra Stalheim

Dagens lesning minner meg om tekstene i advent. I advent leser vi mange av de store visjonene til profeten Jesaja, fulle av lengsel og håp. Og nå får vi en slik tekst som en gave i fastetiden.

Vår tekst i dag passer inn i adventstidens flotte rekke. Vi hører blant annet: «Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse.» Og for å tegne et enda sterkere bilde: «Selv om en mor kan glemme sitt barn, så glemmer Gud aldri deg!»

Til tross for at vi kan føle oss ensomme, glemt, hjelpeløse – ikke minst i pandemiens tid: Gud er alltid med oss! Også når vi sitter hjemme i isolasjon, ikke kan møte våre kjære og venner, ikke kan gi eller motta en klem: Gud er der! Jesus er der! Kan vi bli stille, åpne oss, fornemme Guds nærvær?

Fastetiden er en spesiell tid. Vi forbereder oss til påskehøytiden. Som i fjor vil det ikke være mulig å komme til kirken for å feire sammen de store messene i Triduum. Men vi kan holde åndelig kontakt. Vi vet om hverandre. Vi vet at mange sitter hjemme og ber. Vi vet at mange savner fellesskapet og gleder seg til kommende tider når vi alle kan møtes igjen. La oss huske hverandre, be sammen for og med hverandre, hver på sin plass i Oslo og omegn – og ut over det.

I fellesskap gjennom fastetiden – Vil du bli frisk?

Dagens meditasjon om dagens liturgiske tekster

Det var en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem. Ved Fåreporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk kalles Betesda, den har fem bueganger, og under dem lå det en mengde syke, blinde, lamme og vanføre. – Der var det en mann som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der, og da han forstod at han hadde hatt det lenge slik, sa han til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarer: «Herre, jeg har ingen som kan kaste meg ned i dammen med en gang vannet kommer i opprør, og i samme øyeblikk jeg kommer, er det en annen som styrter seg uti før meg.» Jesus sier til ham: «Reis deg, ta båren din og gå.» Og i samme øyeblikk le mannen frisk, tok sin båre og gikk.
(Joh 5,1-3a, 5-8)

38 år – et halvt liv, syk, lammet. Og fortsatt på samme plass. Denne mannen hadde ikke lenger noe håp om å lykkes med å nå vannet i dammen som kunne gjøre ham frisk. Ønsket han å egentlig å bli frisk? Jesus spurte: «Vil du bli frisk?». Mannen svarte unnvikende. Kanskje hadde han innrettet seg i sin ulykke, i sin lammelse, i sin gledesløse hverdag? Han hadde gitt opp, forventet ikke noe mer fra livet, mistet tro, håp og mot. Men Jesus godtok ikke en slik holdning, han oppfordret: «Reis deg, ta båren din og gå.». Og det skjedde: Mannen ble frisk, tok sin båre og gikk. Punktum.

Jesus har kommet til verden for å gi mot, håp, styrke og glede. I mange av Jesu helbredelser krevdes det tro og viljen til å bli frisk. Her hører vi ikke noe slikt, i hvert fall ikke eksplisitt. Kanskje var det nok at Jesus stolte på at mannen kunne reise seg, komme seg ut av den håpløse situasjonen? Og at mannen var så overrasket over at et menneske kunne ha tiltro til ham slik at dette mobiliserte kreftene? Jesu kraft og mot strømmet over denne lamme og gjorde ham frisk. Han trengte ikke lenger å holde seg til vannet i dammen Betesda, det helbredende vann kom i Jesu egen person til ham.

Dagens lesning forteller også om vann som gjør alt frisk (Esek 47,1-9.12; se også meditasjon 4. mars og salme 1). Vannet som profeten Esekiel forteller om, renner frem fra templet, blir fort til en stor elv og strømmer til Dødehavet:

Når vannet renner ut i sjøen, blir det salte vannet friskt. Alle levende skapninger som det kryr av, skal få leve overalt hvor denne elven renner. Det skal bli en mengde fisk. For når dette vannet kommer dit, blir vannet i sjøen friskt, så alt kan leve der elven renner ut. På begge elvebredder skal det vokse alle slags frukttrær. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære ny frukt; for vannet de får, strømmer ut fra helligdommen. Trærnes frukt skal tjene til føde og bladene til legedom.» (Esek 47, 9c. 12)

Et bilde av paradiset. Et bilde av Gud. Slik er vår Gud: forfriskende, helbredende, selve livets kilde og fylde! Hvordan finne frem til denne kilden? Vannet kommer fra templet (Esek 47,1). Vi kan komme til kirken, til dåpen, til templet som vi selv er. Vi må våge å lete etter Gud i oss. Bli stille, lytte, ta imot. I evangeliet hørte vi at Jesus finner selv fram til den lamme. Alt som trengs er å være der. Oppmerksom. Lyttende. Og så ta imot.

Foto: fra menighetens pilegrimsreise 2013, Betesda (øverst) og bad i Dødehavet

I fellesskap gjennom fastetiden – Ånden veileder oss

Dagens meditasjon av sr. Pauline

Hvis vi i vårt daglige liv, hver gang vi gjør noe, ber til Guds treenighet, da vil Den Hellige Ånd, hver gang fastetiden kommer, oppfordre oss til å vende tilbake til Gud og inngå fred med hverandre. Han følger alltid med menneskeheten slik at han kan lede hver person ned i dypet av sitt hjerte for å motta Guds ubegrensede kjærlighet og barmhjertighet. Han strever også for å beskytte hver person, selv om de hele tiden kjemper en hellig kamp. Derfor begynner fastetiden ofte med å strø aske på hodet slik at enhver blir klar over at hans eller hennes identitet bare er aske og vil vende tilbake til aske.

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. (Matt 4,1).

Straks etter drev Ånden ham ut i ødemarken, og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant villdyrene, og englene tjente ham. (Mk 1,12-13).

Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og han ble fristet av djevelen. Han spiste ingenting i de dagene, og da de var gått, var han sulten. (Luk 4,2).

I dag inviterer kirken sine barn til å praktisere faste på Guds måte, ikke menneskes vis. Det er i denne fasten at Den hellige ånd i praksis vil være et kraftig motivasjonsmiddel for oss. Han vil følge hver av oss. Han faster sammen med oss. Han er med oss ​​i bønn og han arbeider med oss ​​i veldedighet, og lar oss absolutt ikke prøves alene.

Tør vi åpne hjertet vårt for å slippe Gud inn? Tør vi la Den Hellige Ånd “dytte” oss inn i ørkenen – vår egen og hverandres? Først når vi gjør det, kan Den Hellige Ånd gjøre våre ørkener om til innsjøer, og vår tørre ørken kan være en kilde til overflod av nåde (Sal 107,35).

Måtte vi ikke forsømme den hellige Ånds gaver i denne fastetiden.

I fellesskap gjennom fastetiden – Så høyt elsket Gud verden…

Dagens meditasjon på søndag Lætare – Gled dere!

Søndagens evangelium – det glade budskap:
Gud sendte sin Sønn for at verden skulle bli frelst ved ham

På den tid sa Jesus til Nikodemos: «Som Moses reiste slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli løftet opp – for at hver og en som tror, ved ham skal få det evige liv i eie. Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie. Gud sendte jo sin Sønn til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt; men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har villet tro på Guds enbårne Sønns navn. (Joh 3,14-18)

Gled dere!
roper liturgien til oss –
uten hensyn
hva slags stemning som rår
den 14. mars 2021.

Mye taler imot
gleden…
Når egne krefter svikter
trengs det tro.
Bærer den? Hvis ikke?


Siste hjelp: Om natten
finne veien til Jesus,
høre som Nikodemus:
Gud elsker verden grenseløst –
ingen skal gå tapt.

Tro som tar det for sant
kan holde ut under korset.
(Rica E. Friedberg)

Bilde: Nikodemus hos Kristus, maleri av Crijn Hendricksz Volmarijn (1616-1645), scripturerevealed.com

I fellesskap gjennom fastetiden – Å stole på Gud (del 3)

Dagens meditasjon av p. Ragnar

Jødene tok til orde og spurte Jesus: «Hva for et tegn har du å vise oss, siden du gjør dette [drive kjøpmenn og pengevekslere ut av templet]?» Jesus svarte: «Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.» Jødene innvendte: «Det har tatt seksogførti år å bygge dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Men han talte om sitt legemes tempel. Og siden, da han ble oppreist fra de døde, mintes disiplene hva han hadde sagt, og trodde på Skriften og på Jesu ord. (Joh 2, 18-22)

Disiplene var, som oss, et fellesskap fokusert på Jesus. I deres samtid var tempelet ikke bare en bygning, men et levende fellesskap av troende. Et hellig sted. På samme måte er vårt fellesskap og vår menighet en møteplass mellom Gud og mennesker – i det nye templet: Jesus Kristus. Men Kirken er også inni hver enkelt av oss. Ditt hjerte er et tempel, en kirke, din personlige møteplass med Gud. Ditt hjerte er et tabernakel hvor den levende Gud kan finne sin bolig. Og da er spørsmålet: Hvilke andre ting fyller du ditt hjerte, ditt tabernakel, med?

For at Gud skal gripe inn i din og min hverdag må vi gi Gud plass i vårt liv. Gud må få lov til å slippe til. Det i seg selv er en utfordring, men vi må være villig til å ofre noe av oss selv for å kunne følge Den nye pakts lov. Noen trenger å jage hjertets pengevekslere på dør. Andre trenger å erfare Guds barmhjertighet i sitt liv slik at troen ikke blir en filosofi eller ideologi. Alle trenger vi å stole fullt og helt på Gud, vår far, som er nærmere oss enn vi er oss selv. Gud vet mer om meg enn jeg selv vet. Gud vet mer om deg enn du selv vet. Han er involvert i alle hendelser i vårt liv, selv de gangene vi i fortvilelse har benektet at Gud er til. Derfor ber Jesus oss til stadighet om ikke å være urolige – vær ikke redd! Gud er med deg – Gud er alltid med deg! Han leder deg og beskytter deg.

Så la oss be om at vi, med Guds hjelp, kan være en bolig for Gud. At vi stiller oss til rådighet for hans kjærlighet og barmhjertighet. At vi våger å stole på ham.