Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Kraften i Guds nåde
Vær ikke redd for å løfte blikket høyere, for å gi deg selv lov til å bli elsket og frigjort av Gud. Vær ikke redd for å la deg bli ledet av Den hellige ånd.
Hellighet tar ikke noe bort fra det å være menneske, den er et møte mellom din svakhet og kraften i Guds nåde.
Pave Frans, Allehelgensdag 2021
Foto: Daniel Ibañez/CNA,
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
Sogneprestens preken på Allesjelersdag handlet om et messeledd som ikke lenger er del av dagens liturgi. Det er en hymne som ble sunget mellom første lesning og evangeliet: Dies irae betyr på latin ‘Vredens Dag’. En av p. Ragnars professorer i England mente at denne hymnen burde være del av hver messe, ikke bare på Allesjelersdag. Professoren hadde funnet gullkornene i denne teksten.
Dies irae er en kjent latinsk hymne fra 1200-tallet. Diktet beskriver dommedagen, da den siste basunen skal kalle de døde sjeler til Guds trone, hvor de gode vil bli frelst, og de onde bli forvist til helvetes evige flammer. Vi alle har kanskje sett malerier der denne dagen blir skildret på skremmende vis. Monstre, skjeletter, bødler, nakne, forpinte mennesker finnes på helvetes side, fromme, yndige personer står på himmelens side. (Bildet her er fra Lucas Cranach den eldre (1472-1553), Wikimedia Commons.)
Som moderne mennesker vet vi at det ikke finnes et slikt dualistisk system. Det ville jo forutsette at enten et menneske er rent og hellig, eller et menneske er ondt og fordervet. Vi alle vet nok hva som ligger i oss: mye godt, men også mange mindre gode egenskaper. Vi er ikke svart-hvite, vi alle er preget av mange ulike gråfarger.
Hymnen inngikk tidligere i den katolske messen for avdøde (rekviemmesse) som et påkrevet ledd, men dette ble endret i den nye liturgien av 1969 – selv om den fremdeles gjerne fremføres.
I vår kirkes sangbok ‘Lov Herren’ finner vi salmen på latin (nr. 652) og nynorsk (653). Teksten kan virke tungt, trist og truende. Den kan føre til Gudsbilder som er preget av dom, straff, sinne, fortapelse. Kanskje har Kirken derfor fjernet den fra liturgien?
P. Ragnar minnet oss om at denne hymnen ‘Dies irae’ handler om at livets uunngåelige mørke viker for Kristi lys. Derfor er hymnen egentlig en adventssang. Naturen i november minner oss om at alt liv vil ta slutt. Det er en alvor over våre liv, over alt liv på jorden. Vi foretrekker å snakke om håp og glede – ofte akkompagnert med ansvarsfraskrivelse, men bot og anger er viktige ingredienser i menneskers liv.
Allesjelersdagen vitner om at Gud aldri gir opp – ikke engang etter døden. I skjærsilden, som er et sted til anger og renselse på den andre siden av døden, kan vi fortsatt vende om, vende oss til Gud og be om tilgivelse.
At våre kjære avdøde blir renset og omfavnet av den kjærlige og barmhjertige Gud, det ber vi om på Allesjelersdag. Vi ber for dem – og vi ber også for oss selv.
Må Gud gi alle avdøde den evige hvilen og la det evige lys skinner for dem!
Når vi hører navn som Maria Jesu mor, apostelen Peter, Frans av Assisi, hellige Olav, Hallvard og Sunniva, da popper det opp visse bilder, scener og historier i vår hukommelse, kanskje også spesielle utsagn fra disse helgener.
Her gjelder følgende: Ettertiden har tegnet bilder hvis konturer antagelig er klarere, fargene er sterkere, formene mykere og uttrykkene kraftigere enn i virkeligheten. Ved å gjøre det, blir bildene forandret og gjengir ikke lenger originalen. Vi kan se denne mekanismen veldig godt i dagens sosiale medier.
Denne form for ‘bildebehandling’ hjelper oss å bedre huske livsvitnesbyrdet til disse menneskene. Men det ligger også en fare her: Ved å idealisere dem, øker vi ulikheten mellom dem og oss. De blir fjernere, hevet høyt over andre mennesker, og vi føler at vi aldri makter å være lik dem. Fordi vi selv vet hvor engstelige, ubesluttsomme, nedbrutte vi er, og at vår tro og våre handlinger ikke ofte fremstår som særlig strålende.
«Hellig? For meg er det uaktuelt!» Denne konklusjonen blir da ofte trukket av oss, og det er også en konsekvens av de overdrevne bildene som blir tegnet av de store skikkelsene i vår kirke.
Og derfor er det viktig å komme så nær originalen som mulig, det gjelder både helgenene og oss selv.
Les videre her: https://sthallvard.katolsk.no/det-er-mange-flere-hellige-mennesker-enn-vi-tror-og-vet/
(Tankene er tatt fra prekenen til biskop av Limburg og formann for den tyske bispekonferansen Georg Bätzing)
Gjennomføring av de trinnene som ble beskrevet i går, styrker håpet om at lekfolkets globale engasjement vil få sin plass i synoden.
Men det krever en grunnleggende holdning: Evnen til å lytte til hva enhver person (uten unntak!) har å si til beste for Kirken og dens misjon i det tredje årtusen.
Enhver annen holdning vil uunngåelig føre tilbake til det pave Frans har identifisert som klerikalisme. Klerikalisme baserer seg på at noen mener seg opphøyet over andre. Klerikalismen, som vi vet nå, er en kirkelig form for maktmisbruk og åpner døren for all slags overgrep.
Noen ordenssamfunn (f.eks. jesuittene) har utviklet gode metoder for hvordan det kan lyttes og diskuteres i en mindre gruppe slik at alle deltakere blir hørt og at det er nok plass til å lytte til den hellige Ånd: Hva ønsker Gud vi skal gjøre – det er det sentrale spørsmålet for alle viktige beslutninger. Metoden er basert på å ta seg god tid, samtidig begrense taletiden, men gi rom til bønn og refleksjon.
Den 7. september offentliggjorde synodens sekretariat et forberedelsesdokument og et såkalt vademecum (se Vatikanets websider). Her finnes mye informasjon om hvordan arbeidet i bispedømmene og menighetene kan settes i gang.
Mens den overveldende delen av den katolske verden omfatter pave Frans initiativ, finnes det noen få andre røster. Den kontroversielle erkebiskopen Wolfgang Haas fra Liechtenstein (30.000 katolikker, 10 menigheter) nekter plent å sette i gang den Synodale Prosessen i sitt bispedømme.
Vi gleder oss til å se den Synodale Prosessen i vårt eget bispedømme og vår egen menighet!
Kilder til informasjon bl.a.: tidsskriftet Lacroix
Biskop Berislav Grgic fra Tromsø Stift har gitt en god oversikt hvordan de enkelte trinn i den Synodale Prosessen skal se ut:
«Den neste generalforsamlingen av bispesynoden skal finne sted i oktober 2023. Den har som tema: «En synodal kirke: fellesskap, deltagelse og misjon». For at veien frem til synoden skal være synodal, blir alle verdens katolikker denne gangen invitert til å delta i prosessen for å forberede synoden.
For å få til dette på en praktisk måte, skal prosessen åpnes i alle verdens bispedømmer av biskopene den 17. oktober 2021. Deretter skal hvert bispedømme bruke et halvt år på den lokale prosessen.»
Legfolket skal få sjansen å komme med sine innspill, forslag, ønsker, visjoner og drømmer om en fornyet Kirke.
I en tale om synodalitet i oktober 2015 siterte pave Frans en eldgammel maksime: Quod omnes tangit, ab omnibus tractari et approbari debet (“det som berører alle, bør diskuteres og godkjennes av alle”). Denne maksimen gjelder for hele den Synodale Prosessen og særlig i denne første fasen i bispedømmene.
Igjen biskop Berislav: «Etter dette halve året (frem til våren 2022), skal resultatene fra de enkelte bispedømmene samles i de lokale bispekonferanser som for Norges del samler de nordiske biskoper. Det samlede resultatet sendes så inn til bispesynodens sekretariat i Vatikanet i løpet av april 2022. Når alt materialet er kommet dit, skal det forfattes et første arbeidsdokument «Instrumentum Laboris» for synoden i løpet av september 2022.
Deretter forsetter prosessen på kontinentale plan i verden, som skal levere inn sine resultater i mars 2023. I løpet av juni det året skal det så forfattes et nytt «Instrumentum Laboris» som vil danne grunnlaget for selve arbeidet til den XVI. Ordentlige generalforsamling av bispesynoden i oktober 2023.»
Artikkelen fortsetter i morgen.
Kilder til informasjon bl.a.: Biskop Berislav Grgic’s kunngjøring for Trondheim Stift (katolsk.no); tidsskriftet Lacroix (https://international.la-croix.com/news/religion/speak-boldly-listen-carefully/15094) Bilde: Biskop Bernt og biskop Berislav feirer messe i Petersdomen i Roma i 2013, HHM
