Nyheter

I fellesskap gjennom kirkeåret – Fader vår, influert av Maori-urfolkets kultur

Kanskje noen av de mest trøstende ordene Jesus sa i evangeliene etter Matteus og Lukas, er bønnen vi kristne kaller ‘Fader vår’. Mens bønnen ofte blir sagt i fellesskap eller som en del av liturgisk bønn, kan denne bønnen også være en kontemplativ praksis når den blir bedt sakte og oppmerksomt, kanskje til og med som lectio divina.

Vi inviterer til å be denne moderne versjonen av Jesu bønn fra den anglikanske kirken i New Zealand, som både hedrer og gjenspeiler Maori-urfolkets kultur:

Evig ånd,
Skaper av jorden,
Smertebærer,
Livgiver,
Kilden til alt som er og som kommer,
Far og Mor til oss alle,
Elskende Gud, i hvem er himmelen:

Ditt hellige navn som vi priser, gjenlyder i universet!
Din rettferds vei skal følges av alle verdens folk!
Din himmelske vilje gjøres av alle skapte vesener!
Ditt rike av fred og frihet styrker vårt håp
og opprettes på jorden.

Med brødet vi trenger i dag – nær oss.
I sårene vi mottar fra hverandre – tilgi oss.
I tider med fristelser og prøvelser – styrk oss.
Fra prøvelser som er for store til å holde ut, –
skån oss.
Fra grepet av alt som er ondt – frigjør oss.

For du regjerer i herligheten av kraften
som er kjærlighet,
nå og for alltid. Amen.

Oversatt fra Richard Rohrs daglige meditasjoner, 8. juli 2021, se cac.org.
Bilde: Solnedgang over Nesodden, Bunnefjord ved Sjødalstrand

I fellesskap gjennom kirkeåret – Vi er kalt til å bygge et nytt, bedre fellesskap

Det glade budskap forkynt av apostelen Paulus (del 2)

Hvilket fellesskap i Kristus (en Cristo, se gårsdagens refleksjon) bør vi bygge?

Vi må finne en ny tilnærming, lage en ny vei, finne nye måter å leve på som naboer i ett menneskelig samfunn, som søstre og brødre i en familie der alle er skapt av en barmhjertig Gud.

Derfor beskriver apostelen Paulus gjentatte ganger hvordan vi – i Kristus – kan se på menneskeheten som ett legeme. Våre ulikheter er gaver, ikke trusler, som vi skal bruke til hverandres beste. I Kristus ble Paulus klar over at mennesker ikke er forskjellige fordi de prøver å være vanskelige eller onde – de er forskjellige fordi Ånden har gitt dem ulike gaver.

Mer enn noen gang før i vår historie trenger vi en ny type personlig og sosialt ‘drivstoff’. Ikke frykt, men kjærlighet. Ikke fordommer, men åpenhet. Ikke overlegenhet, men tjeneste. Ikke underlegenhet, men likhet. Ikke harme, men forsoning. Ikke isolasjon, men tilhørighet. Ikke fiendtlighetens ånd, men gjestfrihetens hellige Ånd.

Den beste veien, sa Paulus, er kjærlighetens vei [1. Korinter 13:13]. Gamle rangordninger for kjønn, religion, kultur og klasse må forsvinne: “Det er verken jøde eller hedning, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus” [Galaterne 3:28]. . . [og] “det eneste som teller er tro som er virksom i kjærlighet” [Galaterne 5: 6]. Hvor Ånden er, er kjærlighet. Der Ånden er læremesteren, lærer folk å elske. [1]

[1] Brian D. McLaren, We Make the Road by Walking: A Year-Long Quest for Spiritual Formation, Reorientation, and Activation (Jericho Books: 2014), 217–218.

I fellesskap gjennom kirkeåret (Olsok) – Frelsen kan erfares i egen kropp og sjel

Det glade budskap forkynt i brevene til Paulus (del 1)

En stor del av tekstene i Det nye testamentet (NT) blir tilskrevet Paulus, denne store hedningenes apostel. Han er enten selv forfatteren eller det er andre skribenter – ofte Paulus’ elever – som bruker hans navn. Derfor er Paulus en unik skikkelse i NT.

(Det finnes bestrebelser for å kalle NT ‘Det andre testamentet’ og Det gamle testamentet (GT) ‘Det første testamentet’. Grunnen er at ordet ‘gammel’ forbinder man gjerne med noe som er uaktuelt, utdatert, ikke lenger gyldig. Men kristendommen bygger både på GT og NT, de jødiske røttene danner fundamentet, grunnmuren, og må anerkjennes og bevares.)

Ifølge Paulus er frelsen noe som vi alle kan oppleve, erfare på egen kropp, i egen sjel. Han selv hadde en dramatisk erfaring av Guds inngripen som førte til hans omvendelse. Paulus har ikke noe språk, ikke noe vokabular for å uttrykke denne skjellsettende opplevelsen og han strever med å finne de riktige ordene. Nybrottsarbeid! På denne måten har Paulus gitt oss kristne ord og uttrykk for å beskrive det som er viktig i vår kristen tro.

En av Paulus påfunn er ‘ny skapning’, for eksempel i brevet til Galaterne: “For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning” (Gal 6,15). Etter sin omvendelse, følte Paulus seg som ‘nyskapt’, en ny mann, fylt med en kraft som han ikke hadde kjent før.

Et annet uttrykk er ‘en Cristo’, i Kristus. Det bruker Paulus omtrent et dusin ganger for at vi skal skjønne at frelsen er et felles prosjekt som vi alle deltar i. Paulus vil at vi skal få en kollektiv forestilling om frelsen – med liten suksess fram til nå.

Gjennom kirken, Kristi legeme, kaller Gud oss ​​til en ny måte å leve på, en ny måte å forholde oss på til Gud, til andre og til verden. Paulus mener at kirken er ment å være et samfunn hvis livsstil strider mot den rådende kulturen. Vi vil kalle det motkulturelt i dag. Og det gjelder den dag i dag. Livsstilen er preget av å samarbeide snarere enn å konkurrere, å gi i stedet for å få, å dele i stedet for å samle, å ofre noe snarere enn å ha det behagelig, å tro snarere enn å vite, å leve i relasjon til andre snarere enn å leve anonymt, å elske i stedet for fiendskap. Denne måten å leve på betyr å ta del i Kristi liv – som del av Kristi legeme. Det gjaldt på Paulus’ tid og det gjelder i dag.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Vi trenger den hellige Ånds ild

Brian McLaren skriver om behovet for den hellige Ånds virke i dag:

I de to årtusener siden Kristus vandret med oss ​​på denne jorden, har vi ofte prøvd å temme den hellige Ånd ved å formulere håndterbare doktriner. Vi har byttet ut Åndens ild mot isen av religiøs stolthet og byråkrati. Vi har gjort vinen om til vann, og latt vannet stå igjen og bli lunken. Kristi budskap om Guds rike hvor alle kan leve i fred og alle ting deles slik at enhver har alt som trenges til et godt liv, dette budskapet har vi gjort om til noe der vår grådighet og egoisme kan leve videre i beste velgående. Derfor er vår kristendom degenerert til et religiøst system blant andre – med alle de problemene som også finnes i andre religiøse systemer. Det kan være trangsyn, egoistisk, smålig, dømmende, kald og fiendtlig adferd, rett og slett et religiøst system som er en fiende av et lykkelig og fritt liv.

I en verden full av store utfordringer, i en tid som vår, kan vi ikke nøye oss med en tung og ubevegelig religion. Vi kan ikke prøve å sperre Ånden inn i en boks. Vi må oppleve Pinsens mektige storm. Vi trenger at hjertene våre blir tent av Åndens ild. [1]

[1] Brian D. McLaren, We Make the Road by Walking: A Year-Long Quest for Spiritual Formation, Reorientation, and Activation (Jericho Books: 2014), 205. 
Bilde: Fredsduen, katholisch.de