Nyheter

19. søndag i det alminnelige kirkeår

Jesus sier: “Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.”

I sin preken nevnte p. Ragnar at det var tredje søndag på rad med temaet eukaristi. Men med et nytt aspekt: Jesus er det levende brød kommet fra himmelen. Og den som spiser av det brød skal leve i all evighet. Brød er en grunnleggende ting. Og samtidig blir det pantet på det evige liv. Hvordan kan det ha seg? Jo, fordi dette brødet er Kristi legemet. Kristi legemet kjennetegnes av offer og overgivelse. Ved å spise brødet, Kristi legemet, blir vi forvandlet. Også vi må være villige til offer og overgivelse.

Augustinus har sagt: Vi blir det vi mottar. Gjennom kommunion tar vi del i Jesu eget liv. Og vil blir til et fellesskap. Sammen lever vi troen, sammen mottar vi kommunion, sammen går vi inn i evigheten. Eukaristien er utgangspunkt og mål (Vatikan II).

Ukens pave Frans

Hvor ofte skjer følgende i Kirken: Vi er opptatt, vi løper rundt omkring, vi tror at alt avhenger av oss ene og alene – og til slutt er det bare vi som er viktig og Jesus er glemt. Derfor er det så avgjørende å finne hvile. Det er ikke nok å ‘koble oss fra’. Hvordan kan vi få vi det til å finne den rette hvilen?

Vi må finne igjen vårt sentrum, vårt hjerte – ved å stoppe opp, ved å være i stillhet og ro, ved å be Gud om at vi ikke hopper fra arbeidets vanvidd til fritidens vanvidd.

Angelus 18. juli 2021

I fellesskap gjennom kirkeåret, 19. søndag – Og styrket av maten gikk Elia førti dager …

… og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb. Refleksjon over dagens lesning 1 Kong 19,4-8

I de dager gikk Elia en dagsreise ut i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og ønsket at han måtte få dø. «Nå er det nok,» sa han, «ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre.» Så la han seg til å sove under gyvelbusken.
Da rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved hodegjerdet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen.
Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da stod han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb.

Søndagens første lesning fra 1. Kongebok handler om profeten Elia. Kanskje kjenner noen av dere det storslagne oratoriet av Felix Mendelssohn-Bartholdy som forteller med geniale musikalske midler Elias historie. Vi møter Elia i ødemarken, frustrert, fortvilet og dypt deprimert. Det som går forut dagens lesning er Elias ‘kamp’ med Baal-profetene på Karmel-fjellet (1 Kong 18,16-40) som ender med at firehundre prester som tilber Baal, blir drept. Elias iver for Herren kjenner ingen grenser, ikke en gang menneskeliv. Kan hende at Elias motiver ikke er så uselviske, det kan være en god porsjon forfengelighet og maktdemonstrasjon i dem. Myrderiet fører til at Elia selv blir forfulgt og truet på livet.

Den over-ivrige innsatsen for den éne Gud fører til fullstendig fortvilelse. Elia setter seg under en gyvelbusk i ødemarken og ønsker seg å dø. Men Gud har andre planer med am. Elia skal gå til fjellet Horeb og møte Gud der. Veien er lang, veldig lang, førti dager og netter. Førti er et symbolsk tall og minner om de 40 år som israelittene vandret gjennom ørkenen for å nå det lovede land som flyter med melk og honning.

Elia trenger styrke for å kunne begi seg på den lange vandringen. Hans styrke kommer fra Gud, fra himmelen, i form av mat og drikke. To ganger blir Elia forsynt, én gang er ikke nok for Elias befinnende. Men deretter har han vunnet nok kraft og energi for den lange veien som ligger foran ham.

I evangeliet i dag hører vi Jesus si: «Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir, er da mitt eget legeme, hengitt for verdens liv» (Joh 6,51) Også her kommer styrken fra himmelen, denne gang enda mer oppsiktsvekkende (og for mange frastøtende) i form av et levende menneske, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Han er vår føde, styrke og energi for den lange veien gjennom våre liv. Med Kristus i oss, i vår kropp, i vårt hjerte, i vår sjel, kan vi vandre som Elia uten å bli trøtt, uten å miste mot og håp, uten å gå oss vill.

Hver gang vi mottar kommunion, fornyes dette løfte: «Den som spiser mitt legeme, skal leve i all evighet.» Og: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» La oss ikke glemme det!

I fellesskap gjennom kirkeåret – Herren er vår Gud, Herren er én

Refleksjon over dagens lesning 5 Mos 6,4-13 – Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte

Moses talte til folket og sa: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter. Herren din Gud vil nå føre deg inn i det land som han med ed lovet dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, at han ville gi deg. Der er det store, fine byer som du ikke har bygd, bygninger fulle av alle slags gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet. Når du kommer dit og får spise deg mett, ta deg da i vare så du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset. Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge.

Sch’ma Israel (Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt, 5 Mos 6,4-5), disse berømte ordene er jødenes viktigste bud og dermed også det viktigste budet for oss kristne. For sine tilhengere tilføyer Jesus enda en halv setning fra 3. Mosebok (19,18b): «Du skal elske din neste som deg selv» (Luk 10,27). Mer trenger vi egentlig ikke å vite og å ta oss til hjerte for å kunne følge Jesus.

Det er flotte ord i dagens lesning! De har noe underfult, uimotståelig, mysteriøst og forlokkende i seg. Hvis vi noen gang har vært forelsket i et menneske, så vet vi hva lesningen handler om. Kjærligheten er menneskets største drivkraft, og kjærlighet til Gud er selve høydepunktet. Kan vi være forelsket i Gud? Jo, det kan vi! Jeg har hørt mennesker si etter en retrett, der de har tilbragt flere dager, eventuelt uker sammen med Gud: «Jeg er så forelsket i Gud!»

Det er kanskje en erfaring som ikke er tilgjengelig for oss alle. Men vi alle kan la de forførende ordene fra 5. Mosebok klinge i våre hjerter. Da høres det nesten ut som om vi sverger evig kjærlighet til Gud. Eksklusivitet og lidenskap kommer frem i denne bønnen, tydelige tegn på kjærlighet. Slik bør vi leve vårt forhold til Gud, til Jesus og til den hellige Ånd! Da blir faren for å glemme Gud, som gjør så uendelig mye godt for oss (se andre del av lesningen), veldig liten.

Bilde (HHM): Med kajakken nedenfor det nye Munchmuseet (“Der er det store, fine byer som du ikke har bygd, bygninger fulle av alle slags gode ting som du ikke har samlet.”)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jesu forklarelse

Refleksjon over dagens 2. lesning 2 Pet 1,16-19 – “Du er min datter, min sønn, som jeg har kjær!”

Kjæreste venner, når vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme, var det ikke oppdiktede fabler vi berettet for dere; nei, med egne øyne hadde vi sett ham i hans guddomsglans.
For det var Gud Fader som forlenet ham med ære og herlighet, det var hans opphøyede herlighet som lot sin røst høre og sa: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Vi hørte selv denne stemmen lyde fra himmelen, den gang vi var med ham på det hellige fjell.
Derfor står også profetenes ord fastere for oss enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.

For vår refleksjon har vi valgt dagens andre lesning fra begynnelsen av Peters andre brev. Peter innprenter hans tilhørere at hans forkynnelse er sant, at det ikke dreier seg om ‘oppdiktede fabler’. Om de vil tro på ham? Vi kjenner det godt fra vår egen virkelighet: Hvem skal vi lytte til, hvem skal vi tro på? Det er så mange stemmer i verden, hvilke er pålitelige?

Denne gang var det nok litt mer begrenset hva folk kunne blitt fortalt. Det fantes ikke så mange kilder til informasjon som i dag. Men det var nok allikevel mange ulike røster som ville skaffe seg gehør. Det fantes mange historiefortellere som dro fra landsby til landsby for å finne lyttere for deres fortellinger – oppdiktet eller ei. Folk var kritiske, det måtte også Peter erfare. Hans historie er da jo også vanskelig å tro! Gud som velger ut et menneske til sin egen sønn? Gud som forkynner at han elsker dette menneske, at det har ‘all hans yndest’?

Den historien Peter forteller om her, er også nedfelt i dagens evangelium. Jesus tar med Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell hvor han blir ‘forklaret’. Evangelisten beretter at hans klær blir skinnende hvite, at Moses og Elias kommer for å snakke med Jesus, og at Gud til slutt uttaler nettopp de ordene som Peter nevner i lesningen ovenfor: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Lytt til ham.» Det betyr: Evangelisten Markus (historien finnes i alle tre synoptiske evangelier med små variasjoner, altså hos Markus, Matteus og Lukas) og Peter velger nesten samme ordlyd for å fortelle samme historie. Et tydelig tegn på troverdighet.

Et annet tegn er det som skjer i våre hjerter når vi leser en slik beretning. Beveger det seg noe dypt i meg selv når jeg lytter til ordene? Kanskje en lengsel stiger opp eller en anelse om at ordene er sanne? Peter formulerer det så vidunderlig: «For profetenes ord er som en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.» Kjenner dere denne erfaringen? Jeg ønsker dere alle slike opplevelser: at dagen bryter frem i deres hjerter og morgenstjernen stiger opp derfra, at også dere får høre Guds stemme: “Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær!”